Damen bak disken har blått skjørt til under knærne, brune strømper, gode sko, som man sier, hvit bluse kneppet høyt i halsen og blå cardigan. Håret er grått og satt opp i en fasong som hverken er fugl eller fisk. Både stram topp i nakken og løst hår rundt ører og panne. Rundt halsen en snor med sølvinnfattede briller. Ansiktet er hvitt og nærmest rynkefritt. Hun har en ubestemmelig alder, men klær, attitude og stemme antyder en alder på 70 pluss. Jeg er ikke helt sikker. Hun er ikke en dame jeg momentant faller for.
Damen er butikkdame bak en hvit disk med et gammelt og grått kasseapparat. Det er et stort fravær av moderne hjelpemidler på disken. Man trenger ikke en gang å spørre om hun tar kort; man ser med en gang at kortautomat er et ukjent begrep i denne butikken. I hyllene ligger det stabler med kvinnetorsoer i pappmassje. Butikken er i ferd med å tømmes for varer, og jeg stiller meg selv mitt stadig tilbakevendende spørsmål: Hvem er det som handler her? Nå har jeg sjansen til å spørre, men damen innbyr ikke til smalltalk av den art. Hun virker litt streng.
Jeg er i butikken. Den butikken jeg har passert så ofte og tittet stjålent inn gjennom vinduet på. Olav Berge AS i Strandgaten. Olav Berge legger inn årene nå. Det er vel egentlig godt mulig at den godeste Olav Berge selv la inn årene for en mannsalder siden, nå er det nok damen der inne i butikken som anser at nok er nok og at det er på tide at byens kanskje siste butikk for den godt voksne kvinne blir erstattet med noe mer moderne.
Dukkene i butikkvinduet står der med stive smil, sine gamle parykker og i vridde framtoninger. For meg ser det litt vondt ut å stå slik dag etter dag. Det skal bli godt å få fred nå, særlig fra mitt nedlatende blikk, kanskje. Men det er noe eksotisk over dem også, og jeg må nesten spørre hva damen der inne skal ha for et slikt dukkehode som står der i vinduet. Hun med det gulhvite håret og fuskeblusen.
Ja, hva mener De det skal gå for, spør damen. Sant og si hadde jeg ikke ventet dette, å bli «Diet» til, mener jeg. Ikke hadde jeg ventet det spørsmålet heller, jeg er ganske dårlig på å prise varer, og særlig dårlig på det antikvariske. Vi har fått inn en del bud, sier damen så. Og de er på? Jaaa…..rundt en tusen til femtenhundrede kroner. Damen ser på meg. Hva ville De ha bydd? Jeg må si som sant er, at det må jeg tenke på, og jeg får et visittkort og beskjed om å ringe innen i morgen.
Det er en merkelig lukt der inne i butikken, en blanding av kjeller og sterk parfyme. På et stativ henger noen kokkekitler som ser ut til å hengt der en mannsalder. De har mistet noe av sin en gang hvite glød. Det henger en gul strikket drakt på et stativ. Damen skal ha 450 kroner for den. Ikke noe å si på prisen; det er forseggjort arbeid. Hvor lenge har denne butikken vært her da? spør jeg. Nei, her har vi vel vært i 16 år, men oppe på Engen var vi i sikkert 100, pleier jeg å si. Damen har et lite smil om munnen, og tenker vel tilbake på glansdagene i damemanufakturen.
Jeg føler jeg må kjøpe noe når jeg først er der, og ser meg rundt. Der, på en disk, i noen kurver, ligger de, chiffonskjerfene. Tynne, tynne. Litt blasse i fargene de også. Tidens tann har tæret. Ti kroner stykket. Ja, ja, hun skal få det. Og der, en svart rose. Til pynt i håret? Eller på en bluse. Jo, jeg tar den også. Og et offwhite skjerf i fuskesilke.
Jeg har nettopp kjøpt meg ny bh og truser på H&M i Berstadgården rett over gaten. Det burde jeg ikke gjort, for her hos damen i butikken er det salg på slikt utstyr. Det var ikke i tankene mine at hun solgte slikt, men jeg burde jo vite det. Min oldemor Marie med blå brokadekjole sa alltid at det var det samme hva man hadde på seg utenpå bare man hadde pent undertøy innerst. Kanskje eldre damer alltid har tenkt slik? Er det derfor man hos Olaf Berge kan få svarte stroppeløse brystholdere og lekre hofteholdere? Uheldigvis finnes undertøyet kun i de minste størrelsene, men bare for å ha gjort det – jeg slår til på en hofteholder. Jeg ser meg selv svinge meg elegant inn i holderen. Magen og hoftene vil få god støtte der inne. Alt for god, tror jeg. Livvidde 70 er en smule trangt. En Caresse hofteholder. Den kom sikkert ikke til butikken i forrige uke.
Jeg går fra butikken. Om noen dager er en epoke i Bergens historie over. Det finnes noen som har vært der inne og handlet i årenes løp, men det spørs hvor mye av det som har hengt i butikken som har vært av nyere dato.
Pussig nok var jeg aldri innom den butikken de årene jeg bodde i Bergen. Hva kan det komme av, mon tro 🙂
Men du verden for en deilig liten «reiseskildring» inn i en svunnen tid du har skrevet her, Vibeke. Nesten så jeg angrer på at jeg ikke var innom Olav Berge den gang da. Jeg lurer forresten på om ikke Gunnar Staalesen skriver om denne manufakturen i 1900-bøkene sine. Husker du?
Ståle’s last blog post..Et eller annet sted…
Jeg må si som Ståle ovenfor her, at etter å ha lest innlegget ditt angrer jeg egentlig på at jeg ikke har vært innom denne tidsreisen av en butikk. Litt trist når sånne tradisjonsrike butikker står for fall, men når man ser utvalget der er det kanskje ikke så rart. Der jeg vokste opp klarte den gamle manufakturbutikken faktisk å fornye seg. Den flyttet inn på kjøpesenteret og solgte stilige kvalitetsklær og de beste strømpebuksene. Men dessverre solgte de likevel for lite, og måtte stenge for ca et år siden. Tror muligens billigklesbutikkene over gangen utkonkurrerte dem. Synd.
Som vanlig et lesverdig innlegg fra deg Vibeke.:-) Takk for at du har syn for saker og ting som er litt annerledes. Sånn hofteholder hadde jeg en gang. Både i sort og hvitt. Jeg husker også da de tynne strømpebusene kom. Jeg hadde akkurat begynt å arbeide. Tenker det var rundt 1963-64.Da ble det slutt på å bruke strømper og hofteholdertil hverdags, men skulle vi pynte oss, var det fremdeles strømper (flortynne) som gjaldt.
Nå fikk jeg nesten lyst til å blogge litt om undertøy den gangen og nå. Det er en viss forskjell.
Ståle: Ja, hvis det ikke er slik at du har tilbøyeligheter i den kvinnelige retningen, så er vel kanskje det grunnen. Tror jeg 🙂
Ellers er butikken vel verdt en antropologisk undersøkelse, ja, i det hele tatt en vitenskaplig undersøkelse på mange plan.
Reiseskildring har du rett i at det er. Man går fra dagen i dag der utenfor butikken, og rett inn i en annen tid. Jeg husker ikke om den står i trilogien. Det skulle jeg jo ha gjort, fine bøker som det er.
Tante Grønn: Hos Olav Berge har de nok ikke hatt evne til å fornye seg, eller kanskje de har fornyet seg på sitt vis. Det er vel øynene som ser. På sine 100 år har de nok fornyet seg, men ikke de siste 40 år, kanskje. Man finner ikke akkurat det unike i kleskjedebutikkene. Jeg så en kjole på Lindex jeg kunne tenkt meg, men etter å ha sett kjolen på en annen dame er jeg helt klar på at jeg ikke skal ha den. Det hadde nok ikke vært så dumt hvis flere av de litt unike, men ikke alt for dyre butikkene hadde holdt stand.
grethe: Jeg er sikker på at dere var kjempefine 🙂
Jeg synes undertøy har endret seg de siste 20 årene, jeg. Eller var det kanskje jeg som ikke var så voldsomt opptatt av slikt da jeg var yngre?
Du må skrive om undertøy. Det er kulturhistorie det også.
Ja, det var en hyggelig reiseskildring, -godt sagt 🙂
Du er flink til å formidle, Vibeke – og jeg kunne vel ha tenkt meg at det var flere som hadde fot for hun med fuskeblusen. Merkelig, hvis ikke.
Britt Åse’s last blog post..Kveldstur med nytt kamera
-åsså hofteholder da gitt! 😀
Britt Åse’s last blog post..Kveldstur med nytt kamera
Britt Åse: Ja, jeg tenkte på deg, jeg, at det hodet skulle du fått tilsendt. Men jeg skjønte jo fort at prisklassen var litt over det jeg hadde tenkt 🙂 Men hofteholderen kan du få.