Forfatter: Vibeke

I Blogg-terreng med kart og kompass

Jo, jeg tror det blir for likt fordi Esquil og Hjorthen stort sett har de samme leserne og de samme kommentatorene, og det er også mulig de leser de samme bloggene – hva vet vel jeg, men i alle fall mener jeg det blir feil å kalle det kart over Bloggebyen, når byen er så mye større. … Det der tube-systemet holder kanskje for noen – der vil man se at noen bloggere er «trafikknutepunkt», men noen av disse knutepunkta er ikke jeg innom av den enkle grunn at jeg finner noen av dem vel arrogante. … Ut fra denne plasserer jeg poster som jeg kan nå til ganske lett, fordi jeg har løpt i terrenget før, og de vil også være lett å finne for andre, fordi disse postene har masse besøk. … Denne posten er det alltid en glede å finne, og den hører til noe nord for startposten; vi må over noen fjell og fjorder, men så er vi der – og vi får den nydeligste utsikt fra toppen og blir beriket med gode tanker. … Jeg vet at ved å bruke kartet mitt finner jeg fort ut at jeg ikke skal trampe ut i den våtmyra, at det hogstfeltet der er greit å komme seg gjennom, men man trenger ikke stoppe for å stemple, det er liksom litt uinteressant der, man må passe seg for stupene, og gjerne gå utenom det litt harde politiske, man kan komme seg over på mosen og ha det hyggelig der en stund, og man kan nå de høye toppene, de med utsikt, det som gir innsikt, det som gir viten.

vil du vere kjæresten min

«vil du vere kjæresten min» – spør han, eller er det en hun? I alle fall har noen tastet det inn på et googlesøk eller noe, så har de jammen santen kommet hit, og det var jo trivelig det. … Jeg gjorde det samme søket sjøl, jeg, bare for å teste liksom. … Håper han eller hun fortsetter søket sitt. … Kanskje noen vil være akkurat din kjæreste.

Alveskog

Det lille stykket med granskog forundrer meg. Den er plantet, men jeg vet ikke når den er plantet, og hvorfor. Jeg kan jo tenke meg litt om og komme på at svaret på «hvorfor» er tømmerhogst, men det finnes ikke spor etter slikt, i alle fall ikke de seinere åra. […]

Respekt

Det var ikke det at han skremte meg. Han kom bare litt brått på. Han stod der. Det var ikke et fryktinngytende syn. Han oste bare av noe – av selvtillit. Han stod der i svingen, og der ville han stå, og jeg skulle stoppe. Det var jeg som måtte […]

1-0 til meg

Det er ikke deg jeg har mest omsut for i dette landet, tenker jeg, mens jeg hører på tiraden av beskyldninger på telefonen. Også smiler jeg, og sier at jada, det var synd, og neida, det skal ikke gjenta seg, samtidig som jeg geiper. Gud, så stygg jeg er! Offentlig […]