Forfatter: Vibeke

Kattaruss i gamle dager

På gamle og ærverdige Trondheim Katedralskole hadde jeg tråkket rundt i tre år, og så var den der. … Jeg og venninnen gikk oss varme fra Lade til Byåsen, sov noen timer, og rett på frokost på festningen, så tror jeg vi duppet av på Sentrum Kino, før vi fortsatte festen på Lerkendal, hvem som spilte er meg ukjent, hva resultatet ble er vel enda mer ukjent, jeg har ikke vært der verken før eller siden. … Vi satt på lasteplanet, og vi pådro oss mer eller mindre grad av whiplasj hele gjengen, men vi var vel såpass bedøvd at vi kjente lite til det. … Etterpå tok jeg fram trompeten og spilte i toget på hjemplassen før vi gikk det berømmelige russetoget, som selvfølgelig var tidenes beste. Etterpå sovna jeg, men ble dratt opp i stående stilling og transportert til Leangen, for der var det visstnok en russefest, men jeg ga opp ganske fort og kom meg hjem til senga.

DrrDrrDrrDrrTamtakkaTamtakkaTamtakkaTam

Skal vi tro media, og det skal vi jo, er 17. mai den store dagen for korpsene våre. … Og der de ikke har korps, trommer de sammen noen som en gang i tiden har spilt et horn og en tuba, så ble det Norge i rødt hvitt og blått i år også, og bonden der oppe på gården med de fem sauene sine trakterer voksenkorpset med konjakk etter avspilling av Alt far min kunne gjera, og en tåre tørkes, og flagget blåser i vinden, som denne dagen har en litt kald, men frisk bris. … Hun skal passe på å skifte til rett marsj, hun skal passe på at noteklypa ikke faller av, hun skal passe på å gå med venstre fot på hvert ener-slag, hun skal holde rekken sin, hun skal ikke subbe, hun skal se glad ut og rope hurra. Femtenåringen fant ut at tubaen var for stor og tung å gå med; den er gjerne det for ei jente på knapt 1,60. Derfor var det ned i korpsrommet, og jammen fant vi en tuba – en riktig god og gammel østeuropeisk sak – som etter en vask og litt puss, skal få komme seg ut i nasjonaldagen.

Bergstuen er utro

Det er jo en knallnyhet, egentlig.  At Dagbladet ikke spanderte hele forsida på mannen, får man jo bare lure på.  Han har vært utro og skriver visstnok bok. Jeg lar være å kjøpe Dagbladet i dag.  Det er merkelig kanskje, men det er meg revnende likegyldig om Bergstuen har vært […]

Å, jeg vet en seter

Ikke en «gjet» å se i mils omkrets, og det kan forsåvidt være helt greit, for geita har det med å følge etter i hælene på deg, og noen kan være ganske innpåslitne også. … Det er da man sier adjø til jobben, får på seg fjellskoa, kjører et lite stykke, og fjellet er vårt. … Helt innerst i dalen, før man begynner klatringen til det fjellet jeg ikke var på i dag, finner vi stølene. … Ut på sommeren vil det kry av sau her inne, og tar du turen en sommerdag, kan du bli invitert både på kaffe og vafler og en god prat. Etter mange regnværsdager på rad vil elva gå i store stryk nedover, men i dag er den stille.

Oups på Hjarteplaneten

Alle har vi vel trasige dager av og til, og jeg skal være så ærlig å si at jeg har vært en tur nede i kjelleren. … Det vises nok ikke på meg at jeg har vært litt nede, eller at jeg er litt nede, men de som står meg nærmest merker det jo. … En god bok å ha i veska og å slå opp i innimellom er «Oups – Sol i hjartet» av Kurt Hörtenhuber og Conny Wolf. … En helt enkel og søt bok, nesten litt naiv i sin enkelhet, men den får meg til å tenke. … Hvis noen har lyst til å gi meg «Storeulvsyndromet» av Thomas Hylland Eriksen og «Modum Bad 150 år» av Catharina Jacobsen og Ketil Bjørnstad, så hadde jeg faktisk blitt ganske glad.

Det verste ved England

Jeg liker bl. a å kunne gå inn på Marks & Spencer å kjøpe meg en plastikkeske med oppdelt frukt, og så vite at jeg etter å ha spist denne har fått i meg 5 for dagen, som jo er anbefalt. Jeg liker at de fortsatt har postkontor rundt omkring; jeg liker de røde gammeldagse postboksene og navnet «Royal Mail». … Jeg kan ikke si at jeg misliker det, for det er jo ganske sjarmerende. … Og det at de kjører på feil side av veien, får vi jo bare leve med. Det viser jo bare at de har bodd alt for lenge på sin egen lille øy.