Jeg har ingen hatt, ingen hatt jeg kan spise en gang, som enkelte mennesker har prøvd på gjennom tidene, eller de sier de skal gjøre det, eller de nekter å gjøre det, og jeg trenger forsåvidt heller ikke spise hatten min, om jeg hadde hatt en hatt, mener jeg. Autorieten der på stolen foran meg har heller ingen hatt, men hadde han hatt samme stilling for 40 år siden, hadde han hatt både hatt og frakk, og jeg hadde kanskje ikke vært noe annet enn en sekretøse, med stor frykt for denne autoriteten. … Her snakker vi om kompetansen i kontorene og slikt, dere er vel klar over stor kompetansemangel i vårt kontor når jeg er ute, så dere må vel tenke på det også, det er jo et lederansvar å sørge for medarbeidernes kompetanse, sier jeg og smiler, men skal så alldeles ikke strø mer salt i sårene. … Også jeg, som hadde lekt med tanken på hva jeg ville si, hvordan jeg ville et slikt lite statlig offentlig servicekontor skulle ledes og drives, hvordan vi skulle nå ut blant brukerne, hvordan vi skulle bli innenfor det nye systemet Bjarne Håkon skryter sånn av – nei, du er ingen lederkandidat. Så snakker vi i stedet med to som har ledelseserfaring i behold, det er ikke så farlig om de ikke fyller de andre kravene vi har satt opp, så lenge de er en kløpper på ledelse.