Det gode liv på landet?

Det er istida sin skyld. Breen lå over landet, det var kaldt og intet liv, men så en dag begynte noe å røre seg, det ble gradvis varmere, isen smeltet dag etter dag, år etter år, den gnagde seg nedover, og opp steg fjellene og isen for ut i sjøen og til havs. En fjordarm strekker seg fra Holmen Grå der ute ved Fedje og havet, Fensfjorden heter den der ute, den slynger seg innover i Nordhordland, blir til Austfjorden og fortsetter videre innover i den innerste kommunen før Sognegrensa til den ender der inne i dypet, der sola forsvinner i oktober, og gir levelige oppvektsvilkår for små yngel og fisk som skal forskes på. Istida laget denne fjorden, og det kunne den godt latt være. Særlig den innerste delen, den som deler min bostedskommune i tre.

Eller det kunne vært Formannskapsloven av 1837 sin feil. Den gangen kommunikasjonen gikk til vanns, kommuneinndelinga fulgte fjordarmene, og dette så riktig så tilforlatelig ut, helt fram til folket ønsket seg veier. Så la man ned og slo sammen og fikk redusering, men enkelte kommuner opprettholdt sine gamle grenser. Denne, foreksempel, med sin fjord duvende gjennom landskapet. Fjorden som var en nerve i eldre tid, men som i dag stort sett ligger der stille, av og til frådende, noen ganger med fiskende tyskere, på sommerstid et eldorado, men som regel kun som et trafikknutepunkt mellom sør og nord.

Fjorden, som gjør at det så og si er portforbud mellom kl 23.00 og 06.00. Den som gjør at man alltid må være innstilt på ferjetider. Den som gjør at det til tider er gnisninger mellom kommunens innbyggere på hver side av denne fjordarmen. Den som gjør at jeg ikke kom inn i kommunestyret den gangen fordi jeg flytta over fjorden, og de sør for fjorden ville ikke ha noen nord fra fjorden inn i kommunestyret, fordi de nord for fjorden var mot noe som de sør for fjorden var for. Eller omvendt. Fjorden gjør at alt styres etter ferjetider, og fjorden gjør at det fremdeles er tre 1 til 10 skoler i kommunen, som gjør at man fremdeles, men heldigvis unntaksvis, er misunnelige på hverandre og vil ha det samme som naboen. Heldigvis ble det tatt til vettet for en del år siden, og kommunelegene fikk en arbeidsplass å forholde seg til og slapp å har tre oppmøtesteder. Men på sørsida av fjorden forsvant banken, den flyttet nordom fjorden, posten ble borte, forsikringsselskapet flyttet hele personalet til Knarvik, butikken har færre og færre varer, barnehagen måtte stenge to avdelinger grunnet barnemangel og de eldre ble satt på ferja og flytta over til nytt og fint sykehjem for noen år siden. Men det bygges, både i sør og i nord og i indre deler av fjorden. De yngre flytter tilbake.

Hva flytter de tilbake til? De flytter tilbake til nye hus. Det er viktig for dem, og særlig hvis det følger med ei nausttomt. Så flytter de tilbake til full barnehagedekning og makspris på 1500 kroner. De flytter dessuten tilbake til sin egen slekt som gjør at de kan få hjelp for at hverdagen skal gå opp. De flytter tilbake til et sted uten rushtrafikk og der de innen en radius på noen mil har både butikk, frisør, lege, tannlege, fysioterapeut og offentlige kontor. De flytter tilbake til en kommune med gode skoler, de flytter tilbake til en kommune med en velfungerende og ganske rimelig kulturskole, de flytter tilbake til et yrende kulturliv, til fjord og til fjell. De flytter dessuten tilbake til en kommune der de selv er nødt til å trå til og være aktive for å holde hjulene i gang.

De flytter dessverre ikke tilbake til arbeidsplasser. Her er det ikke kundegrunnlag nok for flere enn et par frisører og noen dagligvarebutikker, det trengs heller ikke mer enn tre drosjeløyver, og innenfor gründervirksomhet er det egentlig nok med et firma innen reiseliv og et firma innen fritidsaktiviteter. Er du derimot fiskeforsker, kan du få deg jobb på forskningsstasjonen, og har du et fagbrev innen akvakultur, vil det være en arbeidsplass for deg. Har du varme hender og kan tenke deg en jobb i pleie- og omsorg, kan det sikkert finnes en stilling på noen prosent, og er du lærer… Ja, er du lærer, må du kanskje belage deg på å vente til noen har gått av med pensjon. Kjører du dumpers og har det greit nok med det, kan du kanskje få jobb hos en eller annen entreprenør. Men ellers, ellers må de belage seg på pendling. Til industriarbeidsplassene i Sløvåg og Mongstad er det ikke så langt, og til Nordhordlands hovedsete, Knarvik, er det også overkommelig å komme seg. Likeså til Bergen.

Jeg har lest om Den sunne bygdeflukten hos Jacob Arvola og Draumen om tilbakeflyttaren hos Bjørn Egil Flø, to nokså ulike bloggposter, men begge like tankevekkende. I vår kommune, som vi nok må kalle bygd, eller «landet», som de sier i Bergen, har det gjennom flere år vært fraflytting, men likevel lever drømmen om tilbakeflytting. Ordfører og rådmann drømmer sterkt om dette, og ønsker velkommen tilbake med lovnader om det meste. Foruten arbeidsplasser.

Drømmen lever, men likevel skjer det lite når det gjelder tilbakeflytting, skal jeg tro Bjørn Egil Flø. Det kan skyldes at byene våre er for gode, eller at det er for kort vei til skog og mark, det kan være hyttekulturen vår, eller det kan være at byene er like trygge og sunne som bygdene. Jacob Arvola mener at det er en lokalpolitisk trend når det gjelder å gi ungdommen dårlig samvittighet for ikke å flytte «hjem». Begge bloggpostene burde blitt lest av kommunens ledelse.

Selv er jeg innflytter og dagpendler. Jeg har ingenting som binder meg til kommunen, utenom familien min, altså min mann og mine barn. Ingen av oss har slekt her. Vi kunne egentlig ha bodd hvor som helst, og så valgte vi denne kommunen der alle de ca 1700 innbyggerne fint ville fått plass i en vanlig boligblokk i Loddefjord. Jeg bor her, selv med de begrensninger en slik liten kommune gir, men jeg vet at jeg bor her på ubestemt tid. Foreløpig fordi det er gode oppvekstvilkår her, og fordi jeg får ro i sjela mi ved å vandre i fjellet, og fordi jeg får brukt meg innen kulturlivet, og fordi jeg kan sette meg i bilen og ta turen til Bergen dersom jeg har behov for andre inntrykk. Jeg er likevel ikke begeistret for snakket om å få ungdommen til å flytte hjem. Flytting til hjemtraktene må først og fremst være et ønske hos dem det gjelder, og der jobbene ikke vokser på trær, er det heller ikke særlig hensiktsmessig å bo.