Le Paysan des Fjords de Norvege

Paris, 1906. Sosiologen Paul Bureau har vært på Norgestur og skriver bok om sine inntrykk fra begivenhetsrike dager i Norge, våren 1904. Det Internasjonale Selskapet for Samfunnsvitenskapet har gitt Bureau oppdraget med å besøke bønder i Norge, og på sin 45 dagers tur besøker han gårder på Jæren, på Voss, i Nordfjord og i Trøndelag. Dessuten – den franske sosiologen besøker den kommunen jeg bosatte meg i for en del år siden. Helt nord i Hordaland, på grensa til Sogn. I boka Le Paysan des Fjords de Norvege forteller Bureau om dette stedet han har kommet fram til, etter en lang båttur.

Masfjorden er ein fjord av dei mindre, han ligg litt nord for Bergen, men trass i den korte avstanden treng ein sju timar for å koma fram, fordi den vesle dampbåten som trafikerer strekninga, må fyrst gjera tallause krokar om øyar og bukter som særmerkjer kysten.

Denne fjorden er ukjend av turistar. Den tyske reisehandboka Baedeker nemner ikkje Masfjorden, og jamvel ei stor mengd av folket i Bergen veit ikkje av han. Det er i høgda slik at dei som har høyrt namnet, knyter til det heller negative idear om ureinske og elende og eit folk som står attende i utvikling.

Likevel er det heilt naudsynt å vitja denne fjorden, slik som Abbed Wang (ved den katolske kyrkja i Oslo) seier, min reisefører og tolk på denne ferda. Det er her ein kan lære å kjenna dei sosiale tilstandar i det gamle Noreg best, fordi dei eldre levemåtane her enno er mest i hevd.

Dette er en del av fjorden Bureau besøkte. Bildene er tatt på ulike tidspunkt – tidlig vår og vinter – og viser fjorden innover mot Solheim og Matre, tatt fra mitt yndlingsfjell, Austefjellet. Fra Austefjellet har man 360 graders utsikt. På riktige godværsdager kan man se Fedje helt i vest, og ellers heter det seg at man ser sju kirkesogn herfra.  Austefjellet er 528 meter høyt, og jeg har det i syninga fra kjøkkenvinduet mitt.  Det ligger der og frister til bestigning, og selv om man vet at turen er hard, er utsikten fra toppen verdt strevet.  Har du lyst til å prøve, kan jeg godt være guiden din.

Vi må tilbake til Bureau.  Han og tolken hans har kommet fram til Sandnes med denne dampbåten, som på langt nær er noe luksusfartøy.  På kaien på Sandnes, som kun består av noen steinblokker, skal vi tro den franske sosiologen, blir de møtt av en bonde og datteren hans.  De skal ro dem inn til gården Bergsvik inne i fjorden.

Faren og dottera, ei sterk, blond, vakker og tekkeleg gjente, ror med kraft og dugleik, og i sju kvarter sit me og ser dei høge granittkollane til Masfjorden gli framom. Dei er ikkje så svært høge, men likevel er ein freista til å kalla dei fjell, fordi dei stupbratte fjellveggane og den tronge fjorden forsterkar inntrykket av høgd som dei gjev.

Fjellsidene er fullstendig nakne; av og til prydar nokre magre furutre det aude og nakne berget litegrann, men overalt elles er fjellet så hardt og snaudt at ikkje noko slags tre kan finna næring og leva i det….

For ei streng einsemd, for ei still natur og for ein isolasjon!

Når ein går i land, merkar ein ikkje noko anna frå kaien enn bratte fjellveggar og hytta til husmannen som står på ein liten flate oppe på eit høgt nes. Ein kjenner ein byrgskap som går heilt til hjarta, når ein veit at trass i eit lende som ser såleis ut, har ein familie her funne leveveg ved sine henders arbeid midt i dette kaos.

150 meter over stranda stengjer granittfjellet for alt med sine bratte steinvegger, berre geita kan kliva oppetter her…. På toppen av fjellet er dei glatte overflatene endå naknare: dette er viddene, granittøydemarka, der ikkje anna gror enn lav og nokre urter her og der

Stølen (sætra) er ikkje noko anna enn fjellheimen med sine veldige aude strekningar som er oppskorne av vatn og elvar med reint vatn. Elvane er av ulik storleik og strøymer som perleband i alle leiar. Lav, mose, lyng finn vokstergrunnlag til å leva på fjellgrunnen. Det er på eine sida råmen av regnet og på den andre den milde varmen som den høge solgangen som sumaren alltid vil gje. Fordi beiteviddene er utan grenser, og ein let kyr og sauer gå heilt fritt, finn dei rikeleg næring, mog stølen er eit uunnverleg hjelpemiddel på ein norsk gard.

Det er fjellene og naturen som for meg gjør denne plassen til et sted å slå seg ned. Det, og de gode oppvekstvilkårene som finnes for ungene. Men det kan bli for innestengt. Det kan bli for trangt. Både psykisk og fysisk.

Solnedgang i Masfjorden, juni 2008.  Bildet er tatt fra kabelferja som trafikkerer strekninga Masfjordnes – Duesund.  Den tar 5 minutter, og egentlig skulle det vært ei bro over fjorden.  Ferje gjør at man på en måte har portforbud enkelte deler av døgnet.

Tidlig morgenstund, parti fra Sandnes over mot Arekletten på nordsida av fjorden.

Dette var mitt bidrag til ukas ABC i Ord og bilder.  Ukas bokstav er M, og hva passet vel bedre enn et lite glimt inni denne trange fjorden, Masfjorden.  Den er jo faktisk ikke så trang da.  Det tar ca 1 1/2 time til Bergen, men det rare er jo at det er lengre til Masfjorden fra Bergen enn fra Masfjorden til Bergen, hva nå det kan komme av.  Jeg skulle likt å lese hele boka til Bureau.  Det jeg har tatt med her, er en liten del fra hans besøk på gården Bergsvik i Masfjorden, et av de mest velholdte brukene.  Riktig vakkert er det der.  Reisebeskrivelsen er oversatt av Johannes Gjerdåker og er å finne i årboka Fjon frå fjell til fjord, gamalt og nytt frå Masfjorden, nr. 4, hausten 1994.

Besøk Petunias ABC-blogg og finn flere M.