Elitetrollet – om kunst og sånn for folk flest

Preludium

– Hva er elitekultur?

– Jeg kan ikke definere det. Men når man ser den, så vet man hva det er.

Ordene tilhører Ulf Erik Knudsen, FrPs kulturpolitiske talsmann. Jeg tror Knudsen er fryktelig redd dette trollet han ikke riktig kan definere. Men han vet hva det er når han ser det. De som får støtte til å strikke stålamper, foreksempel. Eller de som bruker traktortuting i musikalske verk. Særlig de som får støtte til dette. Skulle nå Knudsen rote seg inn på en amatørkunstutstilling i den lokale kunstforeningen der det står utstilt strikkede stålamper, eller gå på avslutningskonserten til unger som har vært på Sommermusikkskole med innlagt komponering og der det helt uventet kan komme et traktortut, så vet jeg ikke helt hva han har å si til det. Eller han vil kanskje si som han sa til Dagsavisen i fjor sommer:

– Vi vil bort fra elitekulturen og løfte frivillighets-Norge og folkekulturen.

Knudsen bryr seg virkelig om folk flest. Han vil fri folket fra disse som driver elitekultur. For elitekultur – det kan være farlig.

Folk flest

Folk flest var nok ikke til stede på den etter sigende kontroversielle oppsettinga av Vildanden i Skatehallen i Bergen fredag 22. mai. Hallen tar vel knapt 200 gjester, så folk flest gjorde noe helt annet denne kvelden. Folk flest vil ikke ha sjans til å overvære stykket de neste dagene heller. Det har bare seks oppsettinger, og så drar nok kompaniet fra Bergen. Er det trist eller helt ok eller absolutt likegyldig for folk flest?

Snorre Valen hevder at oppsettinga av Vildanden i Bergen har en mobiliserende effekt for de som skor seg politisk på å si at all kulturstøtte er tull. Frp vil visstnok komme til å sanke stemmer grunnet denne oppsettinga. Ifølge Valen vil denne oppsettinga bekrefte «fordommene Frp spiller på om en virkelighetsfjern kulturelite som bruker skattebetalernes penger på toill.»

Slik Knudsen er redd det store, stygge Elitetrollet, ser det ut til at Valen er redd for at alle som blir redde for Elitetrollet skal søke tilflukt i Frps favntak.

Jeg tror Valen tar feil. Vildanden har blitt en snakkis og skal settes opp i sin 20 timers helhet på Festspillenes siste dag. Kommer du før klokken 18 får du komme inn gratis. Jeg tror det kommer til å være fullt der. Ikke av folk flest. Men av folk. Jeg tror egentlig ikke folk flest bryr seg. De bryr seg ikke om sin egen lille lerkefugl en gang. Storkonsert i Nygårdsparken – det skulle vel være noe for folk flest. Men neida. Folk i aldersgruppe 50+ der Sissel har mest appell, de vil vite hvor de skal sette fra seg bilen, om været blir pent, om de kan få sitte. De har rett og slett ikke kjøpt billett til dette, o så store,  evenement. Derfor lokker Festspillene nå med sol og stol, i alle fall til de første tusen som entrer parken. Det vil være skandale det, om ikke gullstrupen fra Bergen trakk folk.  I alle fall bør folk flest gå, ettersom Sissel består av en del elite og en del folkelighet.  Helt i FrPs ånd, så og si.

Skandaløst teater eller arroganse?

Skandaleteater, sies det om Vildanden. Hva som var skandale, kan riktignok diskuteres. Selve framføringa? Det at det varer i det uendelige? Det at festspilldirektøren stoppet det hele etter 8 timer og ikke fullført første akt? Dersom en hendelse eller en handling vekker forargelse eller ubehag og pinlig oppsikt, kan det karakterisers som en skandale.  Selve oppsettinga av Vildanden kan vel på ingen måte være en skandale? Jeg vil vel heller si som festspilldirektøren at det er en sensasjon. Det er rett og slett kunsterisk frihet i full blomst.  Jeg synes slikt er deilig befriende.

Men selvfølgelig – det er ganske arrogant. «Arroganse i Bergen», skriver Dagbladets Inger Merete Hobbelstad i en kommentar 25 mai (papirutgaven):

Å la en forestilling som var bedbudet å vare i fem timer vare i ni, uten matservering eller lengre pauser, er arrogant. Vinge og Müller velger å se bort fra at teateret ikke eksisterer isolert av omverdenen. De som oppsøker teatret, må ofte planlegge for å få besøket inn i en travel timeplan. De har liv de må vende tilbake til.

Jeg velger å gi Hobbelstad rett. Det er en smule arrogant å holde på folk i time etter time uten å ha opplyst om det. Jeg hadde nok selv blitt voldsomt provosert selv og gått ut i Bergensnatten med hodet fullt av sanseinntrykk og ørene fulle av støy. Det er dette som er selve skandalen. Eller rettere – det er kanskje skandaløst av Festspillene å ikke ha alt på stell når det gjelder ulike oppsettinger. Men dersom de hadde hatt alt på stell, hadde nok ikke dette stykket endt opp med å bli en publikumssuksess, som det ser ut til å bli. Hadde jeg visst at dette skulle vare i 20 timer, hadde jeg vært innstilt på det.

Frihet til å tolke

Dett er en versjon av Ibsens Vildanden fylt av onani pølser og potetgull, skal vi tro hva vi leser. Ved halv to-tida ble Hedvig født, som en babyfigur i en rugekasse, får vi vite (Dagbladet 25. mai, papirutgave).

Veldig sterke bilder. Sterkt, stygt, grotesk, fylt av nakenhet og seksualitet. Interessant nok fikk man sterk sympati for Gregers Werle, som liknet på Titten Tei. Men det var sykt langvarig. De gjentok og gjentok:»Hvor er den ideale fordring». Kjempehøyt. Gamle Ekdal, stakkar, ble pint og plaget. Til slutt ble han regelrett onanert.

Å, disse kunstnerne. Disse frihetene de tar. Kunstnerisk frihet. I alle fall ikke for folk flest. Skjønt pølser, potetgull og onani er vel ikke verre enn det som sendes av realityserier på TV Norge? Og det er visstnok en kanal for folk flest.

En annen som har satt opp Ibsenstykker, Stein Winge sier:

– Hvem kan vite hvordan Ibsen ønsket at stykkene hans skulle regisseres? Og hvilken oppsetning skulle i tilfelle legges til grunn som «mal»? …… Grunnteksten står alltid der, mens ulike sceneversjoner kommer og går. Vi er nødt for å jobbe med Ibsen ut fra tida vi lever i, hvis ikke svikter vi forfatteren, understreker Winge.

Mytene
Myter uten kjent opphav har oppstått om kunst og kunstnere. Kunstneren er den opphøyde eneboeren, rikssynseren og den rasende samfunnsstormeren på barrikaden. I et slikt kunstsyn skal kunsten også være orginal, individualistisk, grensesprengende, ekstraordinær, hellig og opphøyd.

Innen norsk kulturpolitikk har elitekunsten vært et prioritert område, men både trivselsmomentet, amatørvikrsomheten og annen egenaktivitet innen kulturlivet er mer opprioritert nå enn da kunst og kultur bare var for en engere krets.

Elitekunsten var preget av eksklusivitet og dens konsumenter bestod av en snever krets. I vår tids utvidete kulturbegrep skal vi på en måte være forsiktig med å bruke begrepet elite. Et kunstverk (være det seg maleri, teater, musikk) skal ikke bare være et kunstverk. På samme tid skal det være kulturliv, handling og politisk realitet. Jeg har litt sans for forfatteren Stein Mehren som i boka «Kunstens vilkår og den nye puritanismen» sier at det er hatet mot kunsten som slår gjennom. Hatet mot kunstens karakter av erkjennelse og dens eiendommelighet i at den står både utenfor og innenfor samfunnet. Etter Mehrens mening skal kunsten tilhøre kulturlivet, men den skal også overskride det.

Myten er for Mehren bæreren av sannheten. Kunstnermyten er der, og når den angripes er det på grunn av friheten den bringer med seg. Det er forpliktelsen i kunstnermyten de ikke våger de som angriper kunstnermyten. De frykter de krav den stiller til dem. Det er en myte som krever frihet og alle frykter vi denne forferdende friheten i vårt indre. Vår tids bekymring for ytre frihet, skyldes ofte redselen for vår forferdende indre firhet, dette at vi i ethvert øyeblikk står overfor en svimlende mulighet til godt og vondt. Og det er her kunsten kommer inn og viser oss: mennesket som våger sin svakhet og sin styrke. Kunsteren selv våger selvfølgeig ikke mer enn andre mennesker, snarere tvert imot. Men han kaster sitt kunstverk inn til løvene. Det er kunstnermyten. Og det er grunnen til at kunstneren forfølges til enhver tid.

Kunstverket er et produkt av menneskelig virksomhet, sier filosofen Hegel. Kunst kan ikke læres av alle bare man kjenner framgangsmåten og reglene. Det å benytte regler vil føre til at kunsten bare blir regelstyrt og mekanisk. Det mekaniske er av en slik art at det er nok med en viss dyktighet og en viljemessig handling for å oppta det i sin forestillingsevne og omsette det i et verk, sier han, og sier videre at det mekaniske er intetsigende, det er ikke konkret, og det kreves ingen selvstendig skapende innsats. Den kunstneriske skapen er ingen formell virksomhet ut fra gitte regler, men en åndelig virksomhet som arbeider ut fra seg selv og derfor frembringer den også former og innhold som er langt rikere og meget mer omfattende.

Ifølge Hegel er kunstverket et produkt av en egen særegen begavelse og naturkraft og uten allmengyldige regler som vil forurense kunstverket. Nå levde Hegel i riktig gammel tid, og mye av det han sier kan vi ta med en liten klype salt. Men likevel er det noe i det. Jeg synes ikke vi skal allminneliggjøre kunst. Selv er jeg en stor forkjemper for amatørlivets plass innen kunst og kultur, men heller ikke denne formen for kultur må allminneliggjøres, for også vi kan til tider føle og kjenne på den «åndelige virksomheten» som kan gi et flott resultat.

Postludium
Og hvor vil jeg? Jo, jeg vil tilbake til redselen for Elitetrollet. FrP viser i sitt – såkalte – kulturprogram at de er kjemperedde for dette trollet. Men Elitetrollet, det er et snilt troll, sånn på bunnen. Det lever i fred og fordragelighet med de rundt seg. Det kan til tider trolle seg opp og gi seg utslag i Vildanden-oppsettinger på 20 timer, men vi har godt av slik trollskap. Vi har godt av å oppleve noe utenfor det konforme. Slik vi har godt av Elitetrollet når det oppfører seg slik vi forventer det skal oppføre seg. Når det foreksempel synger Summertime i Nygårdsparken.