Ny pike i klassen – klassiker fra barndommen

Line hadde et stort og inderlig ønske.  Og det var å bli kjent med den nye piken i klassen.  Hun het Vibeke og bare navnet var det noe spennede ved, særlig når man bare het Line.

Vibeke satt på første pult, Line satt lenger bak.  Hun så mange rygger foran seg.  Alle pikene på venstre side og guttene på høyre side.  De var nokså almindelige alle sammen, men ikke Vibeke.  Hun hadde langt lyst hår som hang løst helt ned til skuldrene hennes og enda lenger.  Hun hadde smarte klær.  Og mørkeblå øyne med lange vipper.

Nei, det er ikke selvbiografi. Det er de første setningene i «Ny pike i klassen» av Evi Bøgenæs, utgitt på Damm & Søn i 1968, og en del av Damms Barnebibliotek. Min kusine fikk boka det året. Jeg arvet den noen år etterpå, og jeg ser på den som et klenodie. Ikke noen stor roman, hverken i utseende, lengde eller innhold, men likevel en klassiker fra min barndom. Om Vibeke, pen og flink, som kommer ny i en klasse. Om de andre jentenes sjalusi. Om Line, som har lyst til å bli kjent med Vibeke, men som også må høre på hva Frida har å si. Og Frida vil ikke at Line skal bli kjent med Vibeke. Et klassisk sjalusidrama på jentefronten. Vibeke hadde bodd i Tyrkia og Italia, og i Hong Kong, så hun var veldig mye forskjellig fra de andre jentene. Dessuten var hun så fin i tøyet. I alle fall syntes Line det, for hun var så alminnelig. Vibeke var ikke alminnelig. Hun var nesten en prinsesse.

For ei jente som meg, som var ualminnelig allminnelig, var det stort å lese om en med samme navn, men som var nesten en prinsesse. På samme tid leste jeg de danske Susy-bøkene av Gretha Stevns. Susy var «skovmesterdatter» og ei veldig tøff jente, men det fineste i mine øyne, var at hun hadde en liten venninne som var datter av greveparet. Komtesse Vibeke. Tenk det da – Komtesse Vibeke. Det var så vakkert, men jeg torde aldri si høyt at jeg, den alminnelige og sjenerte Vibeke, levde meg inn i roman-Vibeke, både den nesten prinsesseaktige i Bøgenæs sin bok, og i den lille komtessen der i Danmark.

– Kom hit opp, Vibeke, sa frøken. Og Vibeke gikk de få skrittene fra pulten sin og opp til kateteret. Hun hadde en lys grå kjole med morsomme border på. Og frøken tok hånden hennes og trakk henne helt inn til seg så alle kunne se ansiktet hennes.
– Hvor har du fått alle disse nydelige bildene fra Tyrkia? Det er så vakre farver. Og så har du skrevet så pent hvor de er fra.
– Jeg har bodd der, svarte Vibeke helt alvorlig. Klassen måpte.
En tyrkisk prinsesse, tenkte Line henført.

Jeg ser at Virrvarr ikke har mye pent å si om Evi Bøgenæs. Jeg kan godt forstå aversjonen mot Bøgenæs slik det er omskrevet på Revolusjonært roteloft, men når jeg leser innlegget, forundrer det meg faktisk at Virrvarr har lest disse bøkene. Jeg trodde ikke dette var bøker for de generasjonene som har vokst opp etter meg. Jeg har mange av Bøgenæs’ bøker, men jeg har ikke oppfordret mine barn til å lese dem, og min eldste er ikke så mye yngre enn Virrvarr. Han har i stedet i senere tid tatt fram disse bøkene og har sett på naiviteten i dem. Jeg tror nok Virrvarr har rett der på slutten når hun sier at de fleste i hennes generasjon har lest noe annet enn romaner av Evi Bøgenæs. Jeg synes likevel det blir feil å omtale pikebøker fra «gamle dager» som Evi Bøgenæs-helvete. En må tenke på hvilken tid bøkene er skrevet i. Jeg tror neppe en slik barnebok som «Ny pike i klassen» ville blitt sluppet på markedet i våre dager. Kanskje en bok med tilsvarende plott, men med en helt annen vinkling på tema.

– Alltid snakker du om Vibeke, sa Frida. – Hvorfor skulle ikke hun få det fint i julen? Faren hennes så da kjekk ut. – Joda, men Vibeke er anderledes enn oss.
– Hun er en tufs, sa Frida. – Det er dumt å være anderledes.

Det hører med til historien at alt ender bra og at de blir gode venner. Til og med Frida endrer seg. Det hører også med til historien at noe av det samme skjedde i virkeligheten i min klasse der på barneskolen. En pike i blå kåpe og med langt lyst hår dukket plutselig opp. Hun hadde blå øyne med lange vipper. Og hun hadde prinsessenavn. Charlotte het hun. Og helt anderledes enn oss andre som het Anne og Janne og Tove, og slikt alminnelig. Desverre var hun ikke slik som Vibeke hos Evi Bøgenæs. Det er synd å gi Charlotte skylden, men det var med henne intrigene og guttelusene dukket opp.