Fortsatt i feriemodus

De trodde de eide flyet, de gamlingene på rad 14 og 15 på Spanairs avgang til Tenerife den første søndagen i mars. De hadde peanøttblærer, et voldsomt behov for sterk drikke, de var røyksugne, oppførte seg som tverre treåringer på butikkrunde sent på ettermiddagen, hadde høyt støynivå og var generelt svært anmasende. De hadde dessuten vært på ferie før, visstnok den gang det fortsatt var grisefester på Kanariøyene og man klappet når kaptein Rodrigez plasserte flyet på bakken. De var de typiske Charterfeber-turister. Alt for mye bruk av solarium blant kvinnene og alt for mye hårspray type Wella et eller annet i brun lang flaske. Dersom de ikke etter en uke har gått under for enda sterkere drikke enn sine bacardier på flyet og bukket under for kols, lever de vel herrens glade dager der nede på Las Americas og vil komme til å forpeste luften for sine medpassasjerer på flyet hjem neste søndag.

Sa jeg at jeg hadde hatt en fin ferie? Joda. Jeg har hatt en fin ferie, selv om man bodde på et hotell med «noe støy fra lokaltrafikk». Så lenge dagene ikke bestod av de største utfordringene utover det å få litt sol på kroppen, det å bade, det å spise og det å vandre litt rundt, gjør det ikke så mye med denne støyen fra lokaltrafikken, selv om «noe» i ordets rette forstand betydde et evig sus av lokaltrafikk. Særlig av en moped uten lydpotte. Været var heller ikke strålende, men det er fortsatt vinter, må vite, også på Tenerife, men når føreforholdene innimellom brakte med seg en Sangria midt på blanke formiddagen, mens dere der hjemme strevde med snømåking og striskjorter som gnagde, så skal i alle fall ikke jeg klage.

Det jeg kan klage på er min manglende arbeidslyst. Det er dette feriemoduset man er i. Det var liksom ikke så veldig lett å komme seg ut av det, selv om det står glød, glede og begeistring på kaffekoppen min. Det er noe som trykker der oppe i øyelokkene. Også er det noe inni kroppen som sier at den ikke vil. O, arbeidlyst, kom til meg, kan jeg rope, men det skjer så lite. En del av meg ligger igjen på en solseng, og der skal jeg da for pokker ikke være. Jeg sitter nå i kjellerstua mi, jeg skal skrive en oppgave som skal leveres til professoren i neste uke, jeg har varme på ovnen og kaffe i kruset. Jeg har det egentlig som plommen i egget, men jeg vil visstnok ikke være i denne ordentlige verdenen der jeg skal ha bakkekontakt og stå til tjeneste.

Jeg kunne ha skrevet om å gå i shorts midt på vinteren. At det er utrolig deilig. Jeg kunne fortalt om en tur fra Arona opp mot Conde, 1000 meter over charterturistene på playaen, om et helt annet landskap enn hva man er vant til fra dette vestlandsterrenget. Om å gå tørrskodd i timevis, selv om man går i bunnen av Barranco del Rey der det visstnok skulle løpt en bekk. Jeg kunne fortalt om den selsomme opplevelsen det var å stå midt i lavalandsskapet ved Teides fot å bli oppringt for et jobbintervju. Jeg kunne fortalt at jeg denne ferien er blitt innkalt til hele to jobbintervju. Og at denne ferien kanskje er min siste i min nårværende jobb. Så kunne jeg lagt ut noen bilder, kanskje. Men alt dette skal jeg gjøre senere. Fortelle, altså. Skrive litt om ferien og legge ut et par bilder. Og senere igjen kan jeg fortelle om utfallet av jobbintervjuene. Det er nok noe jeg kan gjøre. Og i mens kan jeg vente på arbeidslysten.