Fra stuevinduet har jeg postkassen min under oppsikt og kan se når postbilen kommer. Det hender det blir lagt noe i postkassen, men for det meste er det konvolutter med vindu. Reklame er det heldigvis aldri, da vi har klistret på et forbudsmerke mot det, og meldt fra om at vi ikke mottar slikt. Brevene, derimot, de gode gamle, de havner sjelden i postkassen vår.
Tante Ebba i Canada er en eldre dame med sirlig gammeldags håndskrift. Hun skriver brev, og konsekvent er brevene stilet til Wibecke. Hun har nok fått mye engelsk innabords etter snart 60 år der borte. Brevene er ofte lange, og det tar tid å tyde seg gjennom både skrift og innhold. Her skrives det nu, efter, mig og dig sammen med en salig blanding av engelske ord og uttrykk: han holder «løipen» open, fisken veide 67 pounds, jeg var ofte med på hunting. Så sender hun med noen canadiske pund og «magazines» der hun har krysset av for interessante artikler hun vil vi skal lese. Og så gjør hun oss alltid oppmerksom på at hun er glad for at vi er så helnorske og lever med naturen.
Vi får slike brev fra tante Ebba noen ganger i året. Gulbrune konvolutter med spennende frimerker. Canada er langt borte i verden, og der har hun nå vært siden 1950 og der omkring. Tante Ebba hører til den gamle skolen; hun har ikke internett med e-post og facebookprofil, ikke sender hun sms heller. For å holde jevnlig kontakt er det brevene som er bindeleddet.
Jeg har en skoeske i kjelleren med de mest verdifulle brevene mine. Kjærlighetsbrev. Reisebrev. De leses sjelden, men de er der. Brevene fra den første tiden med han, mannen min, da dette var vår lille hemmelighet. Brevet fra mamma der hun forteller om hunden som døde, min yndlingshund. Jeg husker ennå reaksjonen min. Brevet fra venninnen som fortalte om sin store forelskelse. Siden hørte jeg aldri mer fra henne. Jeg skrev brev etter brev, men fra henne var det tyst. Skal tro hva som skjedde med henne og forelskelsen.
Jeg tar meg i å ønske meg et håndskrevet brev. Ikke bare slike julebrev som sendes ut til kreti og pleti. Jeg ønsker meg et brev der jeg ser avsenderens håndskrift. Det trenger ikke være langt, bare noen ord som sier at vedkommende er til stede i verden, i den ordentlige verden. Den verdenen der man lærer å skrive med penn. Det er mulig jeg selv må skrive et slikt brev først, for så å få et tilbake. Det burde ikke bare bli med tanken. Jeg bør gjøre det.
Åh, nå fikk du meg til å tenke på boksen med alle brevene fra min egen ungdomstiden og der omkring, som ligger stuet bort hjemme hos mamma et sted. Kanskje det er på tide å børste støv av de nå 🙂
Du skriver så fint!
Vivi’s last blog post..Det var nå som pokker!
Ja, teknologien og posten har satt en stopper for tradisjonen med håndskrevne brev. Men når vi får et brev som er håndskrevet, så setter vi jo ekstra pris på det. Jeg er sluttet å sende ut sms’er på julaften og nyttårsaften til kreti og pleti, da jeg mener det er en upersonlig måte å kommunisere på.
Før i gamledager fortalte vi ting til hverandre- enten muntlig eller pr. post. I dag blir vi overstrømmet av powerpointpresentasjoner og kjedebrev på e-post og sms, så i dag sender vi videre det andre har sagt.
Men verden er selfølgelig ikke svart/hvitt, noe positivt er det jo kommet ut av teknologien; jeg er sikker på at mange er glade for at det finnes blogger som din Spindellett, fulle av livsbetraktninger og undringer. For meg er i så fall det er fint krydder i hverdagen! 🙂
Vivi: Ja, mulig brevene kan gi inspirasjon til en bloggpost.
Takk for ros 🙂
Simen: Det var hyggelig å se bildet ditt igjen 🙂
Det er så enkelt å skrive en e-post. Og så går det så fort. Kanskje alt for fort, enkelte ganger. Kanskje man angrer etterpå. Kanskje man skrev noe man ikke burde skrive.
Med brev tar det lengre tid. Og en tar seg tid til å tenke.
Kanskje jeg skal ha som mål å skrive noen brev i år. Både til folk som får e-post fra meg og til de jeg ikke har hatt kontakt med på ei stund.
Jeg liker veldig godt at Spindellett krydrer hverdagen 😀
Jeg liker godt de nye måtene vi kommuniserer på, men vi bør ikke glemme det gode, gamle brevet heller. Det er noe veldig personlig over ord som er skrevet med den unike håndskriften som vi kjenner igjen, som vi opplever som en del av den som har skrevet det. Og da kommer det så mye nærmere enn «times new roman» i en e-post.
Veldig fint innlegg!
Tante Grønn: Jo, det er noe eget å kommunisere på den måten vi gjør nå – her gjennom bloggen. Det har blitt noen nye bekjentskaper. Gode bekjentskaper som jeg ikke vil være foruten.
Men de kan kanskje få et brev en gang 🙂
Jeg også savner disse snriklete brevene. Har en pappeske – en stor en – i skapet med brev fra den gang det var alternativet til telefon. Kjærlighetsbrev er det noen av, men aller mest setter jeg pris på kråketærne til gamletante Johanne og bestemor. Begge borte nå, men i etter hvert blekede blekksnirklerier fra Trøndelag finnes de fortsatt. Inntrykk og uttrykk for tider som er borte. Jeg er glad jeg har for vane å samle på alt mulig rart. Noen av disse tingene jeg har tatt vare på har etter hvert gitt nye dimensjoner til livet. Verdi langt utover det de opprinnelig hadde.
Ståle’s last blog post..Den gamle vannveien
Ståle: Det er mye historie i slike ting, og jeg tror vi bør ta vare på det. Jeg ble ganske forbanna på hun norske gamle prinsessen nede i Brasil som brant brevene fra Kong Olav. Vitsen med å gjøre det da? Det er historisk materiale for ettertiden. Synes hun skulle skjønt såpass.