Dagens dose små uvesentligheter

Jeg vet det er sent å komme inn i debatten nå. Mye vann har rent i havet siden Behn og Loe fortalte hverandre hva slags møbel de var, men jeg har vært i Snåsamodus, eller noe, og latt innlegg på innlegg om møblement flyte forbi. Blasfemidebatter flyter også forbi, og jeg vet jeg burde satt meg inn i saken, men av en eller annen merkelig grunn ble jeg ikke med da toget gikk. Jeg ble sittende igjen på en eller annen stasjon i ødemarken og ingen har tatt seg bryet verdt å fortelle meg i enkle ordelag hva det hele går ut på.

Jeg kjenner at jeg også nå er i et helt annet modus enn jeg burde være. Jeg burde være i jobbemodus. Norge kan gå dunken det nå dersom jeg ikke gjør deler av jobben min. Vel – jeg burde vel egentlig ikke vært på jobb en gang. Skulle tatt på meg utetøy og tatt turen opp i høyden, fått litt frisk luft i lungene, og faktisk bare latt Norge gått dunken en stakket stund. Et menneske fra eller til, hva gjør vel det? Og hva gjør vel ett menneske med forholdsvis vondt hode på jobb i dag? Forholdsvis trøtt er hun også. For forholdsvis sent kom hun hjem i natt etter å ha hentet sin yngste datter på flyplassen, og ettersom det er lenger og lenger enn langt å kjøre fra flyplassen og inn i ødemarken i utkant nordom brua, kom hun seg veldig sent i seng også. Og det er Norwegian sin skyld. Det er greit å ha noen å skylde på når ikke alt går som det skal. Derfor er Norwegians rute DYettellerannet – som skulle gått fra Trondheim 19.30, men som p.g.a tekniske problem ble over en time forsinket – hermed utnevnt til dagens syndebukk og den egentlige årsak til at Norge nå kan gå dunken, dersom jeg ikke tar meg pent i sammen. Det heter det på Bergensk – No må du ta deg i sammen. Ikke: Nå må du ta deg sammen. Nå ”vidder” jeg meg for øvrig helt vekk her, og bør vel ro meg i land. Det er måte på uvesentligheter en onsdag i februar.

Egentlig skulle jeg følge opp det der med furubordet og kongestolen, eller nipsfigur fra Nille, som Graylady så pent kaller hr. Behn. Jeg har furubord på kjøkkenet, men ingen nipsfigurer fra Nille. Men så har jeg også bøker av Loe i hyllene og ingen av Hr Prinsessegemal. Jeg derimot, jeg er en pianokrakk.

du ble PIANOKRAKKEN. du har mange sjulte talenter, ikke minst innen musikk! Kansje litt hard i kantene men myk på insiden..

31.34% har falt innenfor denne kategorien.

Jeg synes det er litt trist at jeg må være min egen pianokrakk, for jeg skulle så gjerne hatt en pianokrakk, en jeg kunne sitte på, som står til mitt Weinbach klaver i mahogny, et lite stykke arvegods fra et møblert hjem på Singsaker. Pianokrakken min, den er ikke i mahogny, den er hvit og hjemmelaget, med rødt trekk på setet. Den står så alldeles ikke til pianoet. Den er arvegods fra et arbeiderklassehjem på Lademoen.

De snakker ikke samme språk de to møblene, så mens klaveret får stå i stua i selskap med en spisestuestol fra det samme møblerte hjemmet, må pianokrakken ta til takke som benk i gangen. Der ligger det for tiden opptil flere luer og votter oppå krakken, samt et notestativ, og foran står en gedigen tuba, så den stakkars pianokrakken kommer så alldeles ikke til sin rett. Og den burde jo hatt livets rett den også, slik både furubord og kongestoler bør ha.

Furubord med kongestol foran passer ikke sammen, og hyller med Loe og Behn side om side passer kanskje ikke, jeg vet ikke, jeg har til gode å lese denne fortryllende gemalen fra Lommedalen. Men jeg har gått forbi huset hans, og for det jeg vet, kan han være eier av en utmerket pianokrakk som står til mitt piano.

Det er litt rart egentlig, at jeg i den quizzen der ble en pianokrakk. «sjulte» talenter – og det innen musikk? Så vidt meg bekjent har jeg aldri skjult det lille talentet jeg har. Hard utenpå, men myk inni? Det er mulig det stemmer? Jeg kan vel være ganske sta, men det er visstnok et arvegods fra han som laget den hvite pianokrakken med det røde trekket som har endt sine dager som en bortgjemt benk i gangen.