Dagboknotat mens hvite vakre novemberdager flyr forbi

Snøen har lavet ned og gjort verden vakker.  Av erfaring vet vi at snø på disse kanter av landet ikke har tenkt å ligge til våren. I løpet av kommende uke vil det bli sønnavind og regn, og alt dette vakre og hvite vil i løpet av få dager forsvinne. Derfor nyter vi disse snødagene som best vi kan, og ungene prøver å stenge igjen for brøytebilen som vil ødelegge bakken deres. Det er ingen frost i bakken, og en plog vil dermed fort klare å skuffe unna snøen de leker seg i. Brøytebilen vinner, og ungene må gå til den minste bakken. De ønsker som alltid at de på vinterstid kunne hatt forkjørsrett der i bakken, og at bilene kunne holdt seg hjemme. For det er jo ingen ordentlig akebakke, det er en bakke forbi husene og hovedfartsåre gjennom byggefeltet. Og det er klart den må brøytes. Nåja – for meg kunne den godt fått lov til å være ungenes akebakke en stakket stund.  Brøytebilen vil ikke forstå det.  Dessuten er den størst og sterkest, og de store og sterke har en tendens til å få viljen sin igjennom.

Det er så merkelig, men denne vinteren kommer alltid så veldig overraskende på mange, og striler og bergensere oppfører seg som Bambi på isen, enda det ikke kan være noen overraskelse at frost på vått veidekke skaper vansker. Det er ingen plutselig frost. Den var meldt, og frost i november skulle vel egentlig være ganske naturlig. Da tar man vinterdekk på bilen når man skal ut å kjøre og avpasser farten etter forholdene. Trodde man kanskje, men radio og aviser melder om den ene ulykken etter den andre. Selv var jeg vitne til en og ble stående til de hadde fått ryddet unna. Bilen hadde tryna helt i murkanten, men heldigvis ingen store personskader, rent bortsett fra at en ulykke i bil kan føre både til det ene og det andre som ikke kan sees av det blotte øye. Så når man sier «ingen store personskader», er det vel helst det ytre man tenker på.

Snø gjør meg glad.  Knirkende snø gjør meg enda gladere.  Slik er det ikke for alle.  «Huff, denne kulda, huff, denne snøen.  For ungane sin del er det greit, men ellers, nei, takk som byr.»  Og så hutrer de og ønsker at det var vår, og lite tenker de på at alternativet til kulde og snø er regntunge grå novemberdager.  Med en vestlending kan man diskutere været i det uendelige.  Ikke alle av våre naboer setter like stor pris på å måke snø og har ingen forståelse for vår hang til denne gesjeften.  Vi lever vel i forskjellige livsverdener, har jeg innsett, og mitt budskap om at vinteren er ei herlig tid, blir mottatt med et skuldertrekk, og vi blir nok aldri enige.  For meg er vinter ensbetydende med snø og kulde, da først er det vinter.  For naboen har ordet vinter en annen betydning, men vi klarer likevel å kommunisere.  Selv om han er engelskmann.  Vi vet begge hva ordet vinter innebærer, i den betydning av at det er en årstid, men vi tillegger begrepet ulikt innhold.  Noe vi godt kan leve med, begge to.  Rent bortsett fra at jeg blir sur når snøen regner vekk, han blir glad.

Forståelse.  Det er mitt mantra.  Forståelse, forforståelse og fortolkning.  Helhet og deler.  Man lager seg ofte sin egen fortolkning av det man ser, det som ligger der på overflaten.  Så lenge man ikke har fullstendig kunnskap om saken ser man heller ikke delene, de delene som ligger bak og som har skapt helheten.   Ofte tror vi at vi ser en helhet uten å ha satt sammen delene først.  Og så skriver vi om det i bloggene våre.  Noen skriver om saker de er misfornøyde med, og så henger de seg på, forståsegpåerne som menger seg med hverandre og koser seg med misnøyen sin.  Stemningen hauses opp.  Jeg sikter her – f.eks – til en del saker om arbeids- og velferdsetaten.  Dette har i lang tid florert i bloggene, og det er nok ikke slutt.  Da henger de seg på, de misfornøyde, og etaten får så hatten passer.  Sikkert berettiget til tider, men ikke alltid.  Derfor gjorde jeg et lite eksperiment  – jeg skrev om velferdsetaten, vinklet på den måten saken også kan vinkles.  Jeg mener påstander skal ha kjøtt på seg, for å si det slik.  Jeg synes ikke man skal slenge ut påstander uten at dette blir bekreftet med noe mer fakta.  Hypotesen jeg laget for meg selv var:

Nå skal jeg skrive om dette fra en annen synsvinkel.  Jeg er ganske sikker på at svært få av de som løper ned bloggene hos hverandre når det gjelder å klage høyest, ikke tar sjansen på å kommentere hos meg.

Vel – jeg fikk rett.  Jeg fikk noen veldig gode tilbakemeldinger som jeg synes er bra å ta med seg videre, men de virkelig misfornøyde, de som alltid er å finne når det kommer et klageinnlegg, de uteble.  Det kan man jo gjøre seg noen tanker om, men jeg har tenkt å la være.

Jeg løper i snøen. Det er en deilig følelse å fly bortetter veien og kjenne den gode formen. Denne sideveien, som er mer en traktorsti enn en vei, er ikke brøytet, og den dype snøen gjør at jeg får innbakt styrketrening for lår og legger i løpeøkten. Intet i verden så stille som sne! Tankene flyr og jeg blir god og svett, varmen strømmer helt ut i fingertuppene, og jeg kan ta av meg vantene. Hva er vel bedre enn å blåse ryggen en lang marsj å bare løpe, løpe, løpe. Tannlegen laget rabalder i ryggen på fredag, jeg medisinerer med løping.  Det er sikkert ikke helt lurt, men for meg er det regelrett balsam.  For noen ville det vært regelrett tortur, men jeg kjenner jo kroppen min best, og min forståelse av hvordan man kan helbrede seg selv vil ikke samstemme med andres forståelse.  Slik er det med alt her i verden.  Vi har ulike oppfatninger, vi er på ulike plattformer, vi forstår ikke på samme måte, det oppstår misforståelser, mange av oss vil alltid ha vansker med å kommunisere med hverandre, vi har ulike verdier, vi misforstår ofte med vilje, vi tillegger den andre meninger han ikke har, vi oppfører oss ikke nevneverdig bra mot hverandre.  Det er vel slik det er å være menneske.  Jeg prøver å ha mine egne leveregler, og finner trøst i ordene i en av bøkene jeg leser:

Dialogen og den kommunikative åpenheten overfor «de andres» standpunkt og holdninger (er) avgjørende.  Da gjelder det å være seg bevisst at de egne fordommene som oftest er de som er vanskeligst å gjennomskue.

Den som tror seg å være fordomsfri og objektiv i sin oppfatning og framstilling av en sak og derfor ikke reflekterer tilstrekkelig over sin egen forutforståelse, vil stå i særlig fare for å bli fanget av denne.

Ha en fin uke!