NAV inkompetent. Et gugelsøk på dette, og du vil komme fram hit, har jeg oppdaget. Men hva med NAV kompetent? Ingen har hittil søkt på disse ordene og kommet fram til min blogg. Er det noen som i det hele tatt søker opp disse ordene sammensatt slik? NAV kompetent. Smak på dem. Hvilken vidunderlig verden det ville vært om dette var den reelle følelsen og oppfatningen alle satt med. NAV kompetent.
Kompetent. Det er et adjektiv. Jeg er kompetent, eller tilstrekkelig dyktig og kvalifisert. Jeg er kompetent til å ta en avgjørelse. Tror jeg da, men jeg kan jo ikke være sikker. Kanskje jeg rett og slett er inkompetent, og at hele det systemet jeg har jobbet i også er inkompetent. At det faktisk er brukerne som er de aller mest kompetente. Det kan jo ofte virke slik, så mye synsing om NAV det er rundt omkring i aviser og på blogger. Kanskje de rett og slett er udugelige hele bunten som jobber i NAV? Kanskje de skal gå veldig stille i dørene og titte beskjemmet ned når noen spør hvor de jobber og bare svare med en liten hvisking – at jo, vi jobber i nav vi, og så bare skynde seg videre, i tilfelle de slår eller noe, de som spør.
Som komptent skal jeg ha evnen til å klare en oppgave og beherske yrket mitt når jeg møter krav og utfordringer som krever en viss type kompetanse. Jeg kunne ikke tatt meg jobb som blomsterdekoratør, for jeg har ikke den kompetansen som trengs til det. Ikke kunne jeg ha jobbet med billakkering heller. Eller vært rørlegger. Eller lærer, for den del. Men med min kompetanse kunne jeg jobbe der jeg jobbet. Ikke at det er noen egen profesjonsutdanning for en NAV-ansatt. På et NAV-kontor er det fullstendig kaos av ulik utdanning og yrkesbakgrunn, men med bakgrunnskunnskap innenfor juss, eller pedagogikk, eller sosialt arbeid og den erfaringen man skaffer seg i jobben samt den interne opplæringen som gis, skal man være kompetent til å klare arbeidsoppgaven sin.
Min kompetanse ville innebære at jeg i arbeidet mitt skulle kunne gi informasjon til enkeltpersoner eller grupper om arbeids- og velferdsordningene. Dessuten skulle jeg ha kunnet identifisert og avklart brukers behov, ressurser og nettverk, sette mål sammen med bruker, utarbeide handlingsplan eller individuell plan, koordinere og gi individuell oppfølging, foreta arbeidsevnevurdering, veilede til egenaktivitet og bruk av selvbetjeningstjenester, drive oppfølgingsarbeid i forhold til rettigheter til statlige ytelser som sykepenger, rehabiliteringspenger, attføring og uføreytelser, informere og veilede om andre rettigheter og ytelser, ha en åpen linje mot omverdenen og delta i samfunnsdebatten på mine områder og ha god kontakt med relevante instanser og etater i lokalmiljøet, gi oppfølgingsbistand for arbeidssøkere uten behov for tilrettelagt oppfølging, ha markeds- og arbeidslivskontakt, foreta veiledningssamtaler, oppfølgings- og utviklingssamtaler og dialogmøter, og gjennomføre kompetansekartlegging, jobbsøkingsbistand, og rekrutteringsbistand. Forutsetninger for at jeg skulle ha greid dette, var at jeg hadde tilegnet meg forståelse for NAV-reformen, hadde en høy faglig kompetanse til å mestre dette, hadde kontinuerlig fagutvikling, var trygg på rollen min og trygg i møtet med brukerne, og at jeg ikke var redd for å dele mine erfaringer med mine kolleger.
Med en 60 prosent stilling i tidliger NAV arbeid hadde jeg til enhver tid 85 personer som skulle ha oppfølging. Og ettersom jeg jobbet med mennesker og ikke saker, var dette 85 personer jeg skulle vite noe om. 85 personer med hver sin historie, med hver sin attføringsplan, med hver sin form for oppfølging. Samtidig hadde jeg 40 prosent arbeid i NAV trygd. Og det var heller ikke noe latmannsliv. Men altså – folk kan gjerne mene at jeg satt med beina på bordet og leste VG. Jeg vet jo at det ikke er sant.
Det er ikke slik at jeg betviler de historiene jeg har lest i ulike blogger. Så langt derifra. Jeg reagerer bare på ordbruken enkelte klarer å lire av seg. Og jeg reagerer på stigmatiseringen. Jeg forbeholder meg retten til å gi en annen versjon av NAV, og jeg forbeholder meg retten til å si at dette også er en sann historie om NAV. Jeg forbeholder meg retten til rett og slett å gi en type voksenopplæring. Så får NAV ta inn over seg de triste historiene, gjøre dem til sine egne, lære av dem. Og som jeg sa i min NAV introduksjonsak – skape en kultur – en egen kultur som gjør NAV kompetent til oppgaven.
Jeg er en av de som tidvis går ganske hardt ut mot NAV i min blogg. Jeg har hatt MANGE negative opplevelser. Men det til side. Jeg vet meget godt hvor enormt press mange av dere er under. Jeg har selv en fantastisk saksbehandler (for det meste;) ), og hun er frustrert, fryktelig frustrert over situasjonen, den manglende kompetansen osv. Vi snakker her en dame som begynner å nærme seg pensjonsalder, hun har jobbet i Aetat og nå NAV, i store deler av livet, og hun har selv vært på attføring. Med NAV reformen har hun plutselig blitt tvunget langt utenfor sitt kompetanseområde, og hun innrømmer gladelig at dette er vanskelig og at hun rett og slett ikke klarer å dekke over så enorme kompetanseområder, på såpass kort tid som det forventes.
Huff.. dette ble rotete. Det jeg (tror) jeg prøver å komme frem til er at det er ikke deg vi er sinte på, det er det ekstremt tungrodde systemet, og selvfølgelig en og annen idiotisk saksbehandler.
Hei Lars Martin: Vi er jo ikke så mange NAV-ansatte som tar til motmæle i egen blogg 🙂 Når sant skal sies, har jeg jo slutta (årsaken til det finner du lengre «bak» i bloggen min), men jeg er interessert i å få NAV inn på rett spor. Ikke at jeg ene og alene har ambisjoner om å greie dette, for som du sier, systemet er ekstremt tungrodd. Det er vel heller ikke den enkelte NAV-ansatte som gjør systemet tungrodd, men det er et eller annet rusk i maskineriet ett eller annet sted som gjør at NAV-hjulet ikke går rundt slik det skal. Klarer man å identifisere det rusket, tror jeg man har kommet langt på vei.
Heisann!
Skal få somla meg til å lese årsaken litt senere, blir litt for mye for meg nå da jeg er letter insomniøs (er det et ord?:P).
Jeg vil vel faktisk være så frekk å si at det faktisk er enkelte NAV-ansatte som blant annet har skylden. Da snakker jeg dog ikke om saksbehandlere, men det gutta høyere opp (les: Erik Oftedal f.eks). Likevel så er dette bare en av mange faktorer, og dette «rusket» må lokaliseres for så å fjerne det. For slik systemet er i dag så skaper NAV enda flere syke, jeg kjenner selv til tilfeller hvor folk har kommet inn i systemet i forbindelse med ryggproblemer, for så, flere år etterpå, fått innvilget uføretrygden de i utgangspunktet søkte på. Dog ikke for ryggproblemene, men de psykiske problemene har opparbeidet seg gjennom sitt opphold i kverna (les: NAV). Og på tross av min manglende utdannelse, så vil jeg påstå at dette er fryktelig dårlig samfunnsøkonomi, når instansen som skal hjelpe deg gjør deg sykere.
Men, og jeg må bare understreke det, det er mange mange mennesker i NAV som gjør en fabelaktig jobb. Nå skal jeg ringe saksbehandleren min og mase på uføretrygdsøknaden min. 😉
Og bare så det er sagt, dette kan muligens være et sabla rot grunnet lite søvn.
Lars Martins ferskeste bloggpost..Gjett hvem som spiste pølse i lompe i natt
Men noen ganger tror jeg rett og slett det er enkelte NAV-ansatte sin skyld, jeg. Jeg har hørt for mange historier som likner min egen, til at jeg tenker det er helt tilfeldig.
Jeg husker jeg spurte helt spesifikt om saksbehandleren hadde alle papirene som var nødvendige for å vurdere saken. Hun sa at det hadde hun, alt i orden.
Men slik var det ikke.
Og istedenfor å ringe meg, for å si at de ikke hadde papirene de trengte fra legen (som legen sa hadde blitt sendt) så bare gikk tiden.
Det gikk over et halvt år.
Slikt sommel tror jeg faktisk ikke tolereres så mange plasser.
Og for å si det også, så har jeg opplevd det helt motsatte også. Saksbehandlere som spurte meg om hva jeg tregte, hvordan jeg ønsket at livet skulle bli, hva det kunne inneholde.
Noen utviste engasjement og at de hadde satt seg litt inn i saken.
Det var så godt!
Samtidig tror jeg det er litt farlig å tenke tanken om at brukerkompetanse er synsing.
Å innlemme brukerkunnskapen inn i fagkunnskapen vil være en måte å få til empowerment i praksis.
Jeg tror flere ansettelser av folk med brukerkompetanse kunne gjort underverker. Det snakkes veldig mye om dette, men i praksis er det heller labert. Hvis du ikke allerede har gjort det burde du lese denne artikkelen på ~psykisk~: http://psykisk.wordpress.com/2008/10/19/betraktninger-om-brukeransettelser/
Lars Martins ferskeste bloggpost..Gjett hvem som spiste pølse i lompe i natt
Bare sånn for å oppklare en eventuell misforståele:
Brukerkompetanse er noe helt annet enn hva jeg mener med synsing. Med synsing mener jeg «utenforståendes» bilde av det som foregår på innsiden av organisasjonen.
Brukerkompetansen derimot – den kunne i alle fall ikke jeg ha klart meg foruten.
Lars Martin: Jeg synes «lettere insomniøs» var et fabelaktig flott ord 🙂 Jeg er helt enig i at ansettelser av folk med brukerkompetanse hadde vært flott, men da må også disse søke de ledige jobbene som blir utlyst.
Victoria: Du ser ovenfor her at jeg skiller mellom brukerkompetanse og synsing. Jeg skjønner at det er mange historier som din egen. Jeg kan derimot ikke svare for den enkelte saksbehandler (huff! jeg liker ikke det ordet saksbehandler – ansatte i førstelinjetjenesten er veiledere). Jeg kan svare for meg selv. Papirer er ikke så viktig. Samtalene og møtene er det viktigste. Det går jo godt an å ta en telefon til legen.
Supert, Vibeke – takk for avklaring 🙂
Lars M: dette er viktig, synes jeg. Jeg ser for meg en type MB-utdanning hvor brukere kan arbeide både innen psykisk helsefeltet og på de lokale NAV-kontorene (og sikkert andre steder i NAV også).
Tenk så fint om en av de første du møtte ved første NAV-kontakt satt på mange egenerfaringer om systemet 🙂
Victoria: Man kan jo gjerne ha et ønske om at det burde være slik, men jeg prøver å se på hele spekteret av brukerkompetanse – dvs hele det spekteret av mennsker som har bruk for NAVs tjenester – og da er det så mye mer enn psykisk helse det er snakk om.
Jada, jeg vet det – tenkte bare på at dette med MB nå er prøvd ut med hell i både Bergen og Bærum, og at jeg håper det blir videreført innen NAV i større skala enn det som er skissert i strategiplanen for arbeid og psykisk helse.
Jeg skjønner at de ansatte i NAV ikke har det helt lett og det blir ikke bedre når mange slutter fordi forutsetningene for å gjøre en god jobb forsvinner/endrer seg. Men det er en ting jeg lurer veldig på; hvorfor har man fremdeles en statlig og en kommunal del? Ville det ikke vært bedre at NAV bare hadde en sjef? Lokalt her er det to stk. Rart synes jeg og kanskje et skjær i sjøen når en ny organisasjon skal bygges?
Simen S.s ferskeste bloggpost..Mimre, mimre- BANG!
Når du skriver:
«Kanskje jeg rett og slett er inkompetent, og at hele det systemet jeg har jobbet i også er inkompetent. At det faktisk er brukerne som er de aller mest kompetente. Det kan jo ofte virke slik, så mye synsing om NAV det er rundt omkring i aviser og på blogger.»
Så blir det for meg en polarisering; ENTEN er det slik at systemet og de ansatte er kompetente, ELLER er det slik som de synsende brukerne og ikke-brukerne som klager sier. Det KAN i hvertfall forstås slik.
Sånn synes jeg ikke det er. I de aller, aller fleste meninger jeg har lest om NAV fra brukerne, kommer det frem BÅDE positive og negative tilbakemeldinger. Jeg er sikker på at NAV består av BÅDE høyst kompetente ansatte og noen som ikke er så veldig kompetente. Jeg tror at «systemet» NAV virker VELDIG godt for noen, og ikke så godt for andre. Vi kan ikke se bort fra de varierende erfaringene.
Ellers er det selvfølgelig tankevekkende å lese om alt en NAV-veileder skal ha oversikt over, forholde seg til og jobbe med. Men jeg tror ikke spennvidden er så mye mindre i mange andre yrker i kunnskapssamfunnet.
Alle som har hatt erfaringer med NAV besitter en viktig brukerkompetanse, enten de har positive eller negative eller blandede erfaringer.
~SerendipityCat~s ferskeste bloggpost..Bloggetreff og boklansering!
Victoria: linker til en side om NAV loser. Jeg synes dette er en flott ordning. Når det gjelder stillinger i NAV, så har ikke det enkelte kontor store råderetten når det gjelder oppretting av nye stillinger. Dette står og faller på statlige midler. Fylkesleddet – i alle fall her – ser også sitt snitt til å fjærne stillinger fra kontorene når disse blir ledige, slik som min stilling da jeg sa opp. Den har de bare radert vekk.
Simen: En del kontor har både en kommunal og en statlig sjef. Det har med partnerskapet å gjøre. Det at begge parter er likeverdige. Akkurat som i andre samboerskap 🙂 Vi er nok flere som ikke synes om akkurat denne formen for delt lederskap.
SCat: Av og til når jeg skriver og snakker – ganske ofte faktisk – bruker jeg humor og ironi for å uderstreke en del ting. I dette tilfelle setter jeg meg selv litt på siden og undrer meg. Har et lite tankeeksperiment på akkurat det der med kompetanse vs inkompetanse. Så kan du og andre velge om dere vil følge meg på det eller la være.
Jeg synes forsåvidt ikke du skal reagere på at jeg nevner en del av det en navveileder skal besitte av kunnskap. Jeg sier ikke noe om at dette er hverken mer eller mindre enn hva andre skal kunne i sine yrker. Ettersom dette er en post om NAV nevner jeg NAV og intet annet.
Når det gjelder brukerkompetanse har jeg vel nevnt dette i en annen kommentar. Jeg jobbet selv sammen med en jurist og en sykepleier som begge hadde det man kaller brukerkompetanse. De hadde brukerkompetanse + en mengde annen kunnskap som er viktig i den jobben.
Om NAV-loser: http://kommune.nav.no/89465.cms
Det er lettere og rakke ned på noe man oppfatter som galt, fremfor å rose noe som er bra. En ubehagelig opplevelse i møte med nav er langt fra synsing, men kan heller ikke ses på som en generell situasjon i møte med nav.
Det er faktisk slik i mange tilfeller når man ender opp som syk at møte med nav blir en ekstra belastning som man fin hadde klart seg uten. I mange tilfeller blir man motarbeidet så kraftig at det går utover psyken.
Mitt møte med mitt nav kontor da jeg fikk ME og var alvorlig syk, var lang fra et behagelig møte. Jeg levde i den troen før jeg ble syk at det var et sikkerhetsnett der til å fange meg opp om jeg skulle bli syk. Sånn var det ikke, jeg ble misstenkliggjort og satt til oppgaver jeg ikke maktet, og da jeg ikke maktet det, fikk jeg heller ingen penger, jeg ble kastet på døra, jeg hadde ingen rettigheter fordi jeg ikke gjorde som de forlangte.
Så stakkars nav ansatte som fikk meg som klient. Alle har sin egen sutreklut, forskjellen er bare den at vi står på hver vår side og holder fast i den.
Jeg kan jo ikke dømme annet enn ut fra mitt kjennskap til NAV, og det er, som jeg skrev i forrige bloggpost hos deg, bare positivt. Jeg fikk ryddig, saklig informasjon, hjelp til det jeg skulle ha hjelp til, den støtten jeg har krav på til rett tid og vennlighet. I alle systemer finnes det folk som ikke gjør jobben sin, men jeg tviler av hele mitt syndige hjerte på at noen tar jobb i NAV for å lage trøbbel for andre. Mye av det folk opplever av vansker i møte med NAV skyldes trolig at systemet ikke er helt innkjørt, samt at de som jobber der har for stort arbeidstrykk. Det finnes vel ikke større system i dette landet? Hvor mange millioner er det som er inni NAV-systemet? En anseelig andel av landets befolkning. At det er såpass bra som det faktisk er, er de NAV-ansattes skyld. All honnør til de som holder ut i en jobb der alle brukerne bare ser seg selv og ikke alle andre som også skal ha hjelp (dette inkluderer meg selv, bare så det er sagt…).
Ståles ferskeste bloggpost..Reisebildet: Nedtur i Budapest
Jeg skjønner deg, Selsius. Ubehagelige opplevelser er vonde, og det må være et mål at slikt unngås i det offentlige der hjelpeapparatet skal møte brukeren der brukeren er. Mistenkeliggjør man, er man dømt til å mislykkes i relasjonen. Det jeg tror, er at mye «gammelt» sitter i veggene, og at enkelte har hatt vansker med å ta innover seg endringer som har skjedd i organisasjonen de siste årene. For organisasjonen har vært gjennom endringer, også før NAV.
Når jeg snakker om synsing, så mener jeg ikke synsing i forhold til ubehagelige opplevelser. Jeg er ganske så overbevist om at mange har ubehagelige opplevelser i møte med offentlige etater. Det jeg mener med synsing, er at en del folk utenfor organisasjonen – les: en del brukere – mener å vite HVA som skjer på innsiden av organisasjonen. Akkurat der er det mye synsing. Organisasjonen NAV er kompleks.
Ståle: Som jeg sier her til flere i kommentarafeltet, så vet jeg at NAV ikke er der det bør være. Etatene har egentlig ikke vært der de bør være på mange år, for det har skjedd mye endringer de siste årene. Jeg vet at mange har ekle opplevelser, jeg vet at mange ikke får den hjelpen de så gjerne hadde håpet på, jeg vet at det blir gjort feil, men jeg er som deg ganske så overbevist om at ingen som jobber i NAV eller i de tidligere etatene gjør det for å skape trøbbel. Og jeg mener, og kommer alltid til å stå på det, fordi jeg VET det, at det meste går helt utmerket. Det får vi derimot ikke så mye innblikk i. Det er svært få som skriver om sine positive møter – det tror jeg faktisk er fordi det å bli møtt på en positiv måte er det som er mest vanlig, og hvorfor skal man skrive eller si noe om det. Det er jo slik det skal være. Det andre – det negative – er unntakene. Og de er ikke så veldig mange, når det kommer til stykke, men de ER der. NAV kan velge å gjøre noe med det, i alle fall kan det gjøres noe med en god del av det. Redusere ventetid, f.eks. Enkelte medarbeidere på «smilekurs» kanskje. Ja, en del slike helt elementære ting.
Det er jo alltid slik at vi har alt for lett til å ta alle under en kam. Selv om jeg hadde en veldig dårlig erfaring den gangen for noen år siden vil det uansett bli en isolert episode og ikke noe som kan anses som vanlig.
Ja, det er helt sikker mange som snakker over evne, eller ut fra egen erfaring eller ut fra noe de har lest, så det blitt litt og debattere på sviktende grunnlag. Men på den andre side bør selvsagt ikke den andre gjeldene part være mer arrogant enn at det går an å være imøtekommende og med en god porsjon forståelse, da kommer alle noen vei tro jeg. Jeg må presisere at jeg ikke snakker om deg da, for jeg tror du er en hyggelig og forståelsesfull person.
Forståelse – det er mitt mantra, selsius. Vi kommer alltid lenger ved å prøve å forstå den andre. Man kommer alltid lenger ved god kommunikasjon. Foreleseren min borte på Lillehammer (Halvor Nordby heter hen)snakker om de fire grunnleggende kommunikasjonsbetingelsene:
– nødvendigheten av å ha et felles språk
– ha den andres og hverandres oppmerksomhet
– å unngå det han kaller assosiative misforståelser (det å danne seg andre oppfatninger av budskapet)
– kommunikasjon av verdier, emosjoner og holdninger – det at vellykket kommunikasjon på dette området forutsetter at mottaker forsåtr hvilke følelser, emosjoner og holdninger avsender uttrykker.
Han er ikke så dum, han professoren der 🙂
Enig! Han er ikke dum den professoren der. Studenten hans som skriver denne bloggen her, sto vel heller ikke bakerst i køen da vettet blei delt ut. 🙂 Lurer på om ikke hu sneik litt. Forståelse er uhyre viktig, men også svært vanskelig. Akkurat her er det NAV det gjelder, men dårlig kommunikasjon er vel grunnlaget for utrolig mange uoverensstemmelser både ute og heime. Problemet er et vi alle er mennesker med hver vår spesifikke erfaringsbakgrunn og oppfatter hverandre ut i fra dette. Og det vil vi mest sannsynlig gjøre i all framtid.
De to bloggene dine om NAV har satt i gang utrolig mange tankerekker og en del frustrasjoner inne i både kropp og sjel hos undertegnede. Du er virkelig flink til å få i gang debatter Vibeke. Jeg tror det blir en blogg fra meg om tankene du har satt i gang, men jeg må fra strukturert tankene først. Takk skal du ha for flotte innlegg.
grethes ferskeste bloggpost..Sju ganger.
Jeg vet ikke om jeg hører med blant de skarpeste knivene, men jeg prøver så godt jeg kan. På å ha vett altså.
Forståelse, ja. Forståelse i samtaler er viktig. Min bloggevenn Bridgehill sier noe fint om dette i denne posten http://bridgehill.wordpress.com/2007/12/30/samtalens-tynne-trad/#comment-568
Bridgehill er en av de klokeste jeg vet om.
Litt skummelt å høre at jeg skaper frustrasjoner da – skriv dem ned og få dem vekk 🙂
Hei.
Kanskje jeg uttrykte meg litt feil. Der kan du se. 🙂 Det er ikke deg som har satt frustrasjonene i gang. De har nok vært der, men går an og leve med. Takk for tipset om bridgehill. Tror jeg tar meg en tur dit nå. Klem fra Grehe.
grethes ferskeste bloggpost..Sju ganger.