I disse dager er det premiere på Les Miserables ved den Nasjonale Scene i Bergen. To premierekvelder, faktisk. En kveld skal småkjendisene – hvem nå det er – mingle i gangene og i baren. I kveld, 6 september, er det gallapremiere for de virkelige kjendisene i byen. Jeg er ikke blant Bergens kjendiser har jeg oppfattet, jeg må derfor skaffe meg min egen billett.
Nå har jeg sett Les Miserables før. Hvis jeg skal følge min svigermors logikk, trenger jeg strengt tatt ikke se stykket en gang til. Vi hadde en gang tenkt å ta henne med i Nidarosdomen, men der hadde hun vært i 1959, så da hadde hun vært der, og trengte derfor ikke bli med. Av og til er det en brist i logikken hennes, mener jeg. Det vil være for trasig om du ikke skulle gjort noe flere ganger. Lest samme boka to ganger, besøkt et land eller en by to ganger, spist en matrett mer enn en gang.
Men altså – Les Miserables. Jeg så stykket i London i 1987, og jeg så det opptil flere ganger. Man kunne det når man bodde der og fikk seg en billett langt oppe og bak i salen. Det var ikke så viktig hvor man satt hen. På den måten fikk man med seg mange musikaler og teateroppsetninger.
Teatersjefen vil trekke folk til teateret. Han hadde seg en nedtur her i vår da Farlige forbindelser ikke trakk den publikumsmengden han hadde håpet på. Les Miserables appelerer nok til den store massen. Samtidig skal det gå en del teaterstykker på de mindre scenene på huset. De trekker nok sitt faste publikum, og intet mer, vil jeg tro.
Jo, jeg må skaffe meg en billett til Les Miserables. Samtidig vet jeg at jeg har mer igjen av å se et annet teaterstykke. Musikalen ser jeg vel bare for musikken sin del, og jeg får ikke tankevirksomheten i gang slik jeg ville ha gjort dersom jeg så et _ordentlig_ stykke. Dette kunne jo blitt en bloggpost om kunst, kultur og klasse, om såkalt elitekultur og hva som appelerer til resten av folket, om det i det hele tatt finnes en elite, og hva denne eliten er og ikke minst hvem det er, og da kunne jeg vel ha funnet ut av hvem som er A eller B-kjendiser i Bergen også. Mens jeg finner ut om jeg skal skrive en slik bloggpost, kan vi koble av med musikk, og vi lar Éponine synge On my own.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=ci6kaJ8FNa4]
Nydelig musical, og særlig sangen du henter frem her.
jeg så plakatene da jeg var i Bergen i sommer – men du – har de oversatt eller beholder de den på engelsk?
Er det ikke litt skremmende hvordan alle hiver seg på den samme bølgen?
I sommer var jeg på en bokhandel i Oslo, en i London, en i Madrid og en i Stavanger. De solgte de samme bøkene med de samme omslagene i alle bokhandlene. Det var bare forskjellige språkversjoner av de.
Men prøvde jeg å finne noen av «de andre» bøkene til folk jeg liker å lese, så var de borte som dugg for solen. Mens jeg for 20 år siden kunne kjøpe alle bøkene til Graham Greene i paperback-versjoner, så er jeg heldig i dag hvis jeg finner et lite utvalg av de.
Uniformeringen av kulturen er en av ulempene med globaliseringen tenker jeg da, når jeg i et glupt øyeblikk prøver å tenke glupt. Markedet styrer, og det gjør det både innen bokbransjen og i teateret. Desverre.
rigmor: Den er nok oversatt, ja. Og går sikkert på kav bergensk. Kan ikke tenke meg Helge Jordal, Christine Gulbrandsen og Elisabeth Moberg med annen dialekt.
Geir: Jeg liker musikalen her, slik jeg også liker andre musikaler, men jeg er enig med deg – det ser ut til at man skal tekkes publikum og markedet. Helt ubevisst – eller kanskje er det bevisst? – går man den veien høna sparker, den veien FrP ønsker at vi skal gå. Oppsetninger som trekker flest mennesker. Bøker som alle vil lese, eller må lese, fordi andre har lest den boka. Når utgifter til kultur bare blir en tynn stripe på den bløtekaka som legges fram som Statsbudsjett, må man jo nesten tekkes publikum for i det hele tatt å overleve. Og med en valgkamp i vente med Frk Siv i bresjen, så vet jeg neiggu ikke jeg, nei!
Le Mis på bergensk. Oi oi oi!
Det er nok bevisst at man skal tekkes publikum – det er jo slik pengene kommer rullende inn… og slik man får navnet sitt ut der også.
Rigmor: På bergensk må det gjøres i Bergen. Og det er nok et bevisst forsøk fra Hjelmeland sin side. Det blir nok overskudd i år 🙂