Den gang spindelvevet var et bittelite regnvær som hadde tørket inn,
plutselig var jeg innviklet i solskinn,
jeg satt og dro i en ganske usynlig solstråle og visste ikke om den var vennlig eller ikke,
iallefall satt jeg og fiklet med luften, ja jeg husker,
en eneste liten duggdråpe, eller kanskje det var et funklende øyeblikk,
mitt blikk dinglet i trådene en stund kanskje år av erindring før det falt,
klirrende gjennom himmelen.
Jeg bodde i gresset og sanset verden Grønn.
(Stein Mehren)
Å, så vakkert. Dette vil jeg ta vare på! Takk.
Vakkert bilde og dikt -nytt for meg.
Jeg takker også!!
Jeg vet ikke hvor jeg har diktet fra. Har bare fulgt meg siden ungdommen. Det er dette som er opphavet til bloggens navn. Og så er det deilig å bare sanse, se og være til i øyeblikket.
Et fint dikt. Enda finere ble det etter din kommentar over.