En gang var øvrigheten noe som var større enn den menige mann. En gang stod man med lua i hånda i møtet med øvrigheten. Øvrigheten var lensmann og prest, legen og læreren. Og Trygdekassen. Forløperen til Trygdekontoret, og forløperen til NAV.
Jeg har brukt de siste dagene på å rydde kontorlokalene. Det er stor ombygging på gang, et arkiv skal flyttes, og masse skal til makulering. Noe gammelt bør man likevel ta vare på. Det skjuler seg mye historie innenfor veggene, gamle arkivmapper skjuler mye, og historisk interessert som jeg er, fordyper jeg meg i mappene.
En gang på nittensekstitallet hadde bestyreren på aldershjemmet noe han ville ta opp med Trygdekassen, og skrev følgende brev, som jeg i min oppryddingsprosess har funnet bryet verdt og lese og dele med andre. En gang var man noe ydmyk i sin omgang med øvrigheten.
«Til Trygdekassen.
Eg lyt mest be om orsaking for eg skaffar dykk bry. Men det gjeld uføretrygda til G.
Ho fekk uføretrygd i siste halvår 1961. Den ho då fekk utbetalt var lik alderstrygda til andre. Men frå og med oktober 1962 vart uføretrygda ho fekk, meir enn alderstrygda. Slik skulle det vel vore før oktober 1962 også.
Det er meiner og trur – kanskje har eg feil – er at G kan ha fått etterbetalt uføretrygd for tida frå ho byrja få uføretrygd og fram til oktober 1962. Men heimen her har ikkje fått noko, endå den har hatt og har rett på den.
Dersom eg har rett i det eg her nemner, vil eg be om å få veta kvar eventuelt etterbetaling har vorte send.
På førehand takk for svar.
Med helsing….»
«Eg lyt mest be om orsaking for eg skaffar dykk bry». Og jeg tenker at flere burde kanskje framvise en litt mer høflig tone. Noen har det med å buse ut og er kranglevorne i starten, og da er det vanskelig å være hyggelig tilbake. Her buses det ikke ut, her pakkes det litt inn i høflighet, han sier han skaffer Trygdekassen bry, men han vil gjerne ha et svar, og han vet jo egentlig at han har rett. Jeg tror neppe jeg i dag vil se en lignende åpningsreplikk i et brev til etaten. Det var den gang da.
Jeg kom nå til å tenke på noen fantastiske brev til øvrigheta i boka «Merabs skönhet» av den svenske forfatteren Torgny Lindgren – og anbefaler like godt hele boka, som sommerlektyre som både morer og forskrekker.
Vakkert brev – men fikk han svar……?
Jeg er enig med deg i gode og onde sirkler – selv om jeg faktisk også mener vi som forvalter offentlige etater har et selvsagt ansvar og krav om høflighet uansett hvordan henvendelsen er. Men at det er hyggeligere med høflighet er helt klart, så ydmykt som dette behøves dog ikke 😉
Sigrun: Takk for anbefalingen. Morer og forskrekker høres tiltalende ut.
Randi: Det ble gitt et svar, og bestyreren hadde helt rett.
Jeg er høflig til det bitter end, for å si det sånn, smiler og er blid, av og til smører jeg litt, og jaggu kan man få den mest sure og bitre til å smile litt. Så lenge JEG møter dem høflighet, skal de i alle fall ikke ha noe å utsette på meg.
Ja, dette var andre toner enn det jeg som en slags «øvrighet» møter i dag 🙂 Litt fascinerende å lese mellom linjene her – og å lese historiens gang fra da til nå. Kanskje en mellomting hadde vært bra?
For et par år siden fikk jeg en liten diagnose som kan være et lite bryderi i hverdagen – hvis jeg ikke tar hensyn til den. I informasjonsmøte med det som da var aetat, fikk jeg god og ryddig informasjon.
Den stakkars damen som troppet opp for å informere oss diagnosebefengte var synlig nervøs. Med god grunn, skulle det vise seg. En av diagnosistene uttalte aggressivt «Vi er ikke noe glade i dere!» Hun måtte nemlig vente opp til flere uker på at aetat skulle få sluse henne gjennom det vanvittig svære systemet som den organisasjonen etter hvert har blitt. Og det burde hun slippe. Vi var flere med stikk motsatt oppfatning. Uansett synspunkt og erfaring, er det vel ikke nødvendig skyte budbringeren? Hun var der jo for å hjelpe oss… Har vi fått det for godt i Norge?
Hehe!
Det var noe annet enn den karakteristikken som ble meg til del fra en skikkelig sinna brevskriver da jeg jobbet i sosialtjenesten i Oslo. Han beskrev meg som:
«paragrafprostituert innsparingshore».
Den satt, tenker jeg 😆 !
Høflig to the bitter end. Tror det er et greit og lurt valg jeg – for det handler jo om hvordan VI tolker også, hva vi legger i ting, hvordan vi oppfatter og hva vi svarer. Derfor tror jeg på nettopp den biten. Kombinert med MYE galgenhumor på møtene – det er lov, men utad; utad er man saklig og saklig betyr høflig!! Det er jobben – rett og slett 😉
Ståle: Ulike utgaver av det menneskelige sinn er noe vi må leve med. Jeg hadde et meget aggressivt menneske inne hos meg en gang. Det var ikke måte på hvilke feil det var med vårt system og hva det gjorde med denne personen. Etter en times tid var vi begge smilende og blid, og vi vekslet håndtrykk og alt var alle tiders. Det er slitsomt, men verdt strevet 🙂
Du spør om vi har det for godt i Norge. Du som har vært en del ute i verden, kan vel gå god for at vi har det godt i Norge – og kanskje FOR godt. Vi er flinke til å klage. Vi burde kanskje være litt mer takknemlige.
Britt Åse: Det var jaggu meg litt av en karakteristikk! Så du kunne ikke dele ut penger i hytt og pine? Skikkelig grådig dame 🙂
Randi: Og da kreves det kanskje at man har fått en noenlunde oppdragelse slik at man kan takle hverdagens små krumspring. Stort sett er vi vel både høflig og saklig overfor hverandre. Det merkes så uendelig godt når dette uteblir. Og det er lett å ta etter.
Alt var ikke bare bra i gamle dager 🙂 Men høfflig var han, det skal han ha! Vi har kanskje glidd litt mye den andre veien. Vi kunne vært litt mer høflig i hverdagen. Den gylne middelvei etc…
Herlig! 🙂
Kanskje burde flere hatt litt mer av den, om ikke ydmykheten, så i alle fall høfligheten, i dag. Offentlige «tjenestemenn» kan visst behandles akkurat som man ønsker for tiden… Og mange mangler litt på normal folkeskikk og oppdragelse hvis de ikke får det akkurat som de vil.
groftekanten: Høfligheten i brevet gjorde meg nysgjerrig, og i arkivmappen har jeg funnet enda mer stoff som er leserverdig. Historisk sett er dette interessant.
Ulme: Jeg er en sånn «tjenestemann». Jeg prøver å vise folkeskikk tilbake jeg, og da går det som regel bra 🙂
Vi kommer så utrolig langt med å være høflige og hjelpsomme overfor hverandre, og av og til kan det være vanskelig selvfølgelig ~ uansett hvilken side man befinner seg på!
Jeg er vel en av de som har en viss «autoritets»distanse, og klarer kanskje ikke å være automatisk ydmyk før jeg merker at personen jeg forholder meg til også viser meg respekt.
Men høflig prøver jeg alltid å være, og å se at det er en grunn til at vi har mennesker med forskjellig kompetanse og at vi alltid har noe å lære av hverandre!
Cat: Det du sier i andre avsnitt der er veldig viktig. Skal vi som jobber i en offentlig etat skape gode relasjoner, er vi nødt til å møte brukerne med respekt, samme hvilket utgangspunkt for møtet vedkommende har.