Nye muligheter

Jeg mangler respekt og ydmykhet for autorieteter, og det har nok blitt min bane, ser jeg. Også er jeg så vanvittig sta, og det lønner seg nok ikke. Respekten min sparer jeg til mennesker som kommer til mitt kontor for å få veiledning innenfor byråkratiets irrganger. Det er nok der hjertet mitt hører hjemme. Jeg passer ikke som sjef, vet du. Jeg trodde det, og søkte jo jobben, den jobben de hadde konstituert meg i, de andre sjefene. Jeg tenkte som så at det er et pent løft på karrierestigen. Jeg fylte jo ikke mer enn 9 av 10 krav, så noe intervju av meg kom ikke på tale. Nei, skulle du sett. Hva er vitsen med å ta henne inn til intervju, her mangler det ledererfaring, henne kan vi ikke satse på. Så satser de på en annen hest, en med ledererfaring så det monner, men null peiling på systemet hun skal lede. Så da tar jeg min hatt og går.

Noen hatt har jeg forsåvidt ikke. Jeg har aldri kledd hatt, i motsetning til min søster. Hun er alldeles nydelig i hatt, og enhver hatt kler henne. Jeg har ingen hatt, ingen hatt jeg kan spise en gang, som enkelte mennesker har prøvd på gjennom tidene, eller de sier de skal gjøre det, eller de nekter å gjøre det, og jeg trenger forsåvidt heller ikke spise hatten min, om jeg hadde hatt en hatt, mener jeg.

Autorieten der på stolen foran meg har heller ingen hatt, men hadde han hatt samme stilling for 40 år siden, hadde han hatt både hatt og frakk, og jeg hadde kanskje ikke vært noe annet enn en sekretøse, med stor frykt for denne autoriteten.

Lønnskravet ditt kan vi nok heller ikke gå inn for, sier han og legger ansiktet i alvorlige folder. Neivel, sier jeg, var det mer da? Så oppsigelsen din ligger der, men jeg synes likevel du skal tenke deg om, det er synd å miste gode folk. Jeg ønsker meg noe annet enn det dere vil bruke meg til, sier jeg. Du har ingenting å gå til? spør han, og sikter til om jeg har ny jobb eller noe. Nei, sier jeg (og det beliter meg ikkje, tenker jeg inni meg). Ja, vi får vel finne ut hvordan vi skal drifte kontoret fra du går ut i ferie til nye folk kommer inn, sier han. Ja, gjør endelig det, tenker jeg, men sier det ikke, bare ser på ham, jeg vet hvor han vil, men han får meg så alldeles ikke på kroken. Det har vært interessant å være på dette ledermøtet i dag, sier jeg. Her snakker vi om kompetansen i kontorene og slikt, dere er vel klar over stor kompetansemangel i vårt kontor når jeg er ute, så dere må vel tenke på det også, det er jo et lederansvar å sørge for medarbeidernes kompetanse, sier jeg og smiler, men skal så alldeles ikke strø mer salt i sårene. Jeg vet at jeg har rett, og er sta. De mener de har gjort det rette, og kan ikke gå tilbake på det. La oss være enig om å være uenig, sier jeg.

20. august står jeg uten jobb. Helt frivillig har jeg gått til det skritt å si opp en statlig tjenestemannsjobb. Ikke fordi lønna er for lav (noe den jaggu er). Ikke fordi jeg ikke liker meg. Ikke fordi jeg har annen jobb i sikte. Ikke fordi jeg skal flytte.

20. august står jeg uten jobb. Jeg har sagt opp på grunn av urimelighet og urettferdighet. Mitt lille statlige offentlige servicekontor står fra sommeren av uten den faglige kompetansen et slikt statlig offentlig servicekontor skal ha. Jeg skjønner du føler deg undervurdert, sier han. Jeg føler meg ikke undervurdert, jeg er undervurdert, svarer jeg. Og kunne sagt så mye mer. Jeg kunne rett og slett ha vært en bitch. Der sitter han, og i kraft av sin posisjon mener han jo at han sitter på sannheten og de rette avgjørelsene. Bare gjør det du, tenker jeg. Du er sikkert bra til ditt bruk.

Jeg søkte en jobb. Jeg søkte en jobb som enhetsleder for dette kontoret. Jeg trodde jeg stilte sterkt. 13 års fartstid, god utdanning, nettverk, snakketøyet i orden, romslighet, åpenhet, nysgjerrighet og ikke minst faglig sterk. La oss si jeg oppfylte ni av ti krav, og det tiende kravet holdt jeg på å få kompetanse innenfor. Lille naive meg tror jo at slikt holder. Jeg tror at det er nok til å bli innkalt til et intervju. Ja, for vi snakker fortsatt om et lite statlig offentlig servicekontor. Ute på det noen vil kalle landsbygda.

Det store trollet, Ledelsen, der inne i byen, han var ikke interessert i meg han. Han var bare interessert i å ha meg konstituert en tid, og så ville han ha en annen inn i den faste stillingen. En med ledererfaring. Meg var han ikke interessert i å snakke med. Også jeg, som hadde lekt med tanken på hva jeg ville si, hvordan jeg ville et slikt lite statlig offentlig servicekontor skulle ledes og drives, hvordan vi skulle nå ut blant brukerne, hvordan vi skulle bli innenfor det nye systemet Bjarne Håkon skryter sånn av – nei, du er ingen lederkandidat. Så snakker vi i stedet med to som har ledelseserfaring i behold, det er ikke så farlig om de ikke fyller de andre kravene vi har satt opp, så lenge de er en kløpper på ledelse.

Ledelse er sikkert lurt. Særlig når man skal lede to personer, og 10 % av arbeidsuka består av ledelse. Resten er jo bare veiledning og oppfølging av brukere. Så kan man jo sitte på ledermøtet utpå høsten og lure på hvorfor søylene i statistikken er så dårlige for kontoret. Hvorfor de peker feil vei. Hva er årsaken til det tro?

Var det noen som sa at hun godter seg? Nei, for all del, jeg gjør da virkelig ikke det.

Jeg sitter her og lurer på om Viggo Johansen vil snakke med meg, slik han gjør med alle store personligheter som tar sin hatt og går. Stiller jeg i samme kategori som Tom Nordlie tro? Jeg stiller kanskje i en noe høyere kategori når det kommer til stykket. Han har jo bare ansvar for 11 mann, jeg har tross alt ansvar for at en hel kommunes innbyggere får ta del i de rettighetene kontoret forvalter på vegne av den store stat. Det var liksom derfor jeg også kunne tenkt meg å diskutere lønn.

Selvfølgelig har jeg i en periode vært nede for telling. Til tider har jeg også vært utrolig usakelig; det vet de som kjenner meg og har stått meg nær i denne perioden. Men sjelden har jeg opplevd noe så godt som følelsen jeg satt igjen med etter at oppsigelsen var sendt. Det var så langt i fra noen nytelse, men det var en god følelse, en sånn flyvefølelse. Og siden har jeg gjort jobben min, og inni hodet mitt har jeg snudd det negative til å bli noe positivt. Det kinesiske tegnet for krise er sammensatt av to tegn som betyr fare og mulighet. For meg var dette en liten krise, ærlig skal jeg være, men det betyr også mulighet til noe annet. Det kan være jeg fortsetter i samme etat, det kan være jeg finner noe helt nytt. Først og fremst skal jeg egentlig bare nyte friheten – for jeg føler at jeg har det – en frihet til å gjøre som jeg selv vil. Det er en herlig følelse.