Line var en del år eldre enn oss andre jentene i gata. Hun var pen, hun hadde kjæreste og hun smugrøykte. Line hadde sykkel som var lakkert lilla og rosa, og vegger og inventar på rommet hennes gikk også i lilla og rosa. Vi andre jentene syntes dette var ordentlig fint, men selv fikk vi ikke gehør for dette i heimen. Hos oss gikk det i brunt og orange.
Line slapp å gå i tog 17. mai. Hun var ungdom og fikk gjøre som hun ville. Derfor lå Line på solseng i hagen 17. mai, i alle fall denne spesielle 17. mai. Line hadde brun strikket bikini. Og så hadde hun kasettspiller.
Kristin og jeg står bak hekken og titter på Line. Når jeg tenker meg om tror jeg nok Kristin satt på huk, for hun var sikkert tissetrengt, slik hun pleide å være. Men hun hadde liksom ikke tid til å gå på do, så hun satt nok der på huk med ene hælen opp i rumpa for ikke å tisse på seg.
Vi smugtittet på Line i den brune bikinien som leste Det Nye og hørte på musikk. Denne 17. mai etter barnetoget har satt seg i kroppen min og gitt meg minner, og det kan jeg takke en spesiell sang for.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=pfm-17pu6SQ]
I ungdommen var dette en gladsang om sommeren. Først da jeg var godt moden fikk jeg i tillegg frysninger langs ryggen og tårer i øynene. Nå tar jeg og spiller den en gang til mens jeg fordøyer en hyggelig, litt vemodig, 17. mai sammen med barn, barnebarn og eks-mann.
Glad jeg svippet innom her!
Det tok noen år før jeg skjønte teksten, men etter hvert har den fått mer tristhet over seg enn første gang jeg hørte den. Det er godt å kunne knytte minner til musikk.