Jeg har noen ulike stempel jeg bruker i mitt daglige virke som offentlig ansatt. Stempel for «mottatt», stempel for «anvist», for «registrert» og for «kontrollert». Dessuten har jeg et stempel for «haster» og et for kontorets navn. Jeg har sågar et som sier «ha en god dag». Dette har jeg tenkt å bruke oftere.
Stempel kan brukes til så mangt. Man kan stemple folk, foreksempel. Sette en merkelapp i panna på dem og si at fordi du gjør sånn og sånn, er du slik og slik, fordi du er blond er du dum, fordi du har slike briller er du nerd, fordi du har Felleskjøpet-caps er du bonde. Så setter vi dem i bås. En veldig enkel tankegang, og til tider har vi rett, men som oftest tar vi feil. Hvis jeg vil, kan jeg sikkert sette et stempel på alle kundene mine og plassere dem i bås alt ettersom.
Så er det noen som vil stemple meg. Fordi jeg jobber der jeg jobber er jeg pr. definisjon bare ute etter å mele min egen kake og derfor udugelig og kunnskapsløs. Jeg leser det ofte jeg. Jeg hører vel med blant de som ble til overs da jobber skulle tildeles. En cand.mag innen kulturfag burde jo heller vært brukt som tyggisslafsende ekspeditrise i en eller annen sjappe.
Som en kollega sier det: NAV handler om å få kjeft. Han har nok rett, så vi får nok bare finne oss i det. Stå til ansvar ovenfor gud og hvermann. Det er mulig vi får en silkepute den dagen Gabriel ønsker oss velkommen til himmelen.
Selv ser jeg på meg selv som en som skal yte service. For å mestre dette er jeg avhengig av en verktøykasse for å komme meg gjennom møte med brukere, arbeidsgivere, leger og andre samarabeidspartnere. Verktøykassa mi er velbrukt, og om jeg lykkes i bruken av mine verktøy, er jeg kanskje ikke den rette til å svare på. Men som bruker av offentlige tjenester, vet jeg i alle fall hvilken offentlig tjenestemann jeg ville ha møtt. Og akkurat slik ønsker jeg å framstå for mine brukere.
Jeg har lest notatene mine fra et kurs jeg var på en gang. Der har jeg notert meg at serviceansatte bruker tre ulike, og mer eller mindre vellykkede, strategier for å mestre jobben:
Entusiasten – som strekker seg langt for å tilfredsstille kundene. Entusiasten tar inn over seg problemer som oppstår. Hun opplever ofte kundemøtene negativt fordi hun gir alt og tappes for krefter. Hun står på, er ofte ung og står i fare for å bli utbrent.
Surferen – som lytter lite til kundene og distanserer seg i høy grad fra deres behov. I stedet for å ta tak i problemer som oppstår, skyver hun dem ofte videre til neste ledd. Surferen er mindre utsatt for utbrenthet enn entusiasten.
Så har vi dirigenten som er i forkant av problemene, som setter tydelige grenser for hvor langt hun er villig til å strekke seg. Hun har kontrollen, har reflektert over sin egen rolle og er flink til å løse vanskelige situasjoner. Derfor får hun ofte overskudd av å jobbe med kundene.
Hvis noen tror jeg er prototypen på en surfer, får de tro om igjen. Jeg er heller ingen rendyrket entusiast eller dirigent. Men noe midt imellom kanskje?
Huff, er du NAV ansatt *ler* Ja, det er lett å tenke slik, men det er ikke rettferdig. Dere er vel ulike som alle andre, dere har et regelverk å forholde dere til, noen utfører en god jobb og andre en mindre god jobb.
Men du er du, uansett jobb.
Stempelet du kan sette på meg er 90% uføretrygdet *enda mere huff*
Takk for kommentaren forresten, håper du fortsatt stikker innom selv om jeg nok ikke vil fly ned dørene rundt om lenger 😉
Uansett hvor du jobber så er det viktig å være klar over HVEM du er.
Jobben er kun en maske, et maskeradeball. Bak masken er du deg selv. Når du går fra jobben legger du vekk masken.
En dag, tidlig i mai går du kanskje ikke lenger tilbake til jobben men finner en maske som passer deg bedre.
Spesielt når du jobber i NAV er det viktig å ikke identifisere seg med
Nei, men huff da! Hva er galt med å stemple i NAV-systemet da? Der er det profesjonalitet, der! (Har litt røynsle) Tenk på henne i kassa på Domus som sier «Hei!» til den lange rekka av «spennende» kunder hver dag, risper strekkoder og «har du medlemskort?» «Vil du ha kvitteringa?» Jeg prøver meg med en liten spøk av og til, og det er utrolig lite som skal til før ansiktet lyser opp. En kamerat av meg (og nabo) driver begravelsesbyrå. Vi snakker ikke så mye om «kundene,» men han sa en gang at de var greie å ha med å gjøre! Vi diskuterer yrkesetikk av og til. Der skulle du deltatt – spesielt når vi nærmer oss antikkens idealer for etisk kvalitet. Nei, bevar entusiasten i deg! Det er plass for enda flere slike – også i NAV!
Graylady: Ja, huff og lell 🙂 NAV ansatt så det koster etter. Det vises heldigvis ikke utenpå. Og jeg er ganske sikker på at det ikke står 90% ufør på deg heller.
Mardon: (Mulig noe av kommentaren din har forsvunnet?) – Åkke som….Jeg er enig – det er best å vite hvem jeg er. Allikevel tror jeg nok ikke jeg bruker maske i jobben min. Jeg må være meg selv, og det klarer jeg best uten maske.
Petter: Profesjonalitet helt ut til fingertuppene 🙂 Høres forøvrig spennende ut den diskusjonen med gravferdsagenten.