Sammenbruddets endelikt

«Det er et trist faktum at intet varer evig. Alle ting møter før eller senere sitt endelikt.» Jeg sitter i bilen når jeg hører disse ordene uttalt. Ordene tilhører en fysikkprofessor, og for første gang i mitt liv lytter jeg aktivt og med interesse til et foredrag innen fysikk. Selv om foredraget handler om materialsammenbrudd, går tankene mine til et par opplevelser jeg hadde for en stund siden. Opplevelser som jeg i mitt stille sinn har kalt sammenbruddets endelikt og nattlige konspirasjoner.

Jeg tilbrakte for en ukes tid siden noen dager i Alta. Alta er ingen stor by, men det er en by, og den ligger i en del av landet vårt jeg til da ikke hadde besøkt. To timer med fly fra Oslo, og der lå Alta med sine firkantede bygg badet i sol. Det var kaldt og det var snø.

Årsaken til mitt Altaopphold var et landsmøte. 72 delegater fra hele landet samt en del observatører og gjester. Et landsmøte slik et landsmøte skal være, med korte netter, konspirasjoner og fraternisering, med baksnakking og høylytt klaging fra talerstolen. På overflaten en helt ordinær organisasjon, omlag 70 000 medlemmer, landets største barne- og ungdomsorganisasjon, og med noen gedigne hårete mål fram til 2015. Her er det omorganisering på gang, og vi er noen som er i mot, og vi tapte så det sang. Eller for å si det med avgåtte president: «Og når de blåser i larmhornet med lange toner, og I hører basunklangen, skal hele folket sette i et stort skrik; da skal byens mur falle ned der hvor den står». Slik går det når man sammenligner korpstur for voksne med Josva og Jerikos murer.

Men det var altså det der med at alle ting møter før eller senere sitt endelikt. En organisasjon kan ikke vare evig i den tilstanden den har vært i. Nå har jeg liten tro på at denne organisasjonen vil nå sammenbruddets rand, og særlig ikke nå når vi skal løfte i flokk. For det er jo klart; selv om man taper i lys av basunklangen, og murene er nær ved å falle, så holder man seg jo til flertallsvedtaket. Man gjør jo det. Og organisasjonen har fått nytt presidentskap. Det skal bli så bra atte.

Noe annet som helt klart går i stykker og som vil møte sitt endelikt om en stund, fikk vi gleden av å besøke under vårt Altaopphold. «Alt er forgjengelig», sa arkitekten bak Alta Igloo Hotel til meg. «Bare vent til uti juni, da ligger hele hotellet i elva». Hele dette praktverket i snø og is, rett i elva med det.
Man kan jo lure på hva det er som driver folk til å bygge noe som allikevel vil forsvinne.

Alta Friluftspark er virkelig verdt et besøk. Derimot er jeg ikke så sikker på om snøskutersafari er noe for meg. Skal man oppleve naturen på vidda, er ikke det å kjøre 60 snøskutere i rekke det helt store. Man kommer langt av gårde, ja, men med eksosen til skutere foran og bak, får man ikke den helt store friluftsopplevelsen. Og hvorden går det med vidda og naturen der oppe hvis man skal drive på med dette dag etter dag i år framover? Vil det bli et «sammenbruddets endelikt» for naturen. Slikt svirret rundt i mitt hode der jeg humpet meg fire mil over snø og vidde, og her jeg nå sitter, et par uker etter med vond rygg. Ja, for det endte jo med at prolapsen der bak sa fra at han ikke ville være med på det her. Et sammenbrudd i ryggen måtte jeg bare ta til takke med.

Her sitter jeg da, med vond rygg, flere opplevelser rikere, noen bilder – bruddstykker som til sammen kan fortelle litt om Altaopplevelser.