Sannheten om andre synes oss mer enkel enn sannheten om oss selv.

«Å det er en skrekkelig historie!» var det en høne som sa, og det til og med borte på den kanten av byen hvor historien ikke engang var hendt.

«Det er en skrekkelig historie i hønsehuset! Jeg tør ikke sove alene i natt! Det er godt at vi er mange sammen oppe på vaglen!» Og så fortalte hun så fjærene reiste seg på de andre hønene og hanen lot kammen falle. Det er helt sant!

Har du hørt den før? Historien om fjæra som ble til fem høns? Hvordan en liten sak kan oppnå store dimensjoner og bli tatt helt ut av sin sammenheng.

Jeg og flere med meg har vært vitne til dette de siste dagene. Rykter svirrer omkring, og det startet så tilforlatelig med en bitte liten aprilspøk. Noen var kjent med at aprilspøken kom og ble bedt om å være med på notene. En har ikke mer morro enn man lager sjøl, mener jeg, og første april er første april. Det må vi leve med. Det blir opprettet en post som ødelegger moroa for folk, og så starter fjæra å fly.

Men la oss begynne med begynnelsen. Det hele begynte borte i den andre enden av byen i et hønsehus. Solen gikk ned og hønsene fløy opp. En av dem hadde kvite fjær og lave ben, la sine reglementerte egg og var en respektabel høne på alle måter. Da hun kom opp på pinnen sin, pillet hun seg med nebbet, og så falt det en liten fjær av henne.

«Der gikk den,» sa hun. «Jo mer jeg piller meg, jo vakrere blir jeg sikkert». Det var noe hun sa for spøk, for det var hun som var den muntre blant disse hønene, enda hun, som sagt, var meget respektabel. Så sovnet hun.

Eller skal vi skrive det om?

Men la oss begynne med begynnelsen. Det hele begynte borte i den andre enden av Bloggebyen i et bloggerhus. Solen gikk ned og bloggeren satte seg ved tastaturet. Han postet sine reglementerte poster i sin blogg og var en respektabel blogger på alle måter. Han lekte seg ved tastaturet, lo litt for seg selv, og plutselig hadde han opprettet en ny blogg. «Dette gikk da greit», sa han, «dette kan jo bli morsomt». Det var noe han sa for spøk, for det var han som var den muntre blant disse bloggerne, enda han, som sagt, var meget respektabel. Så sovnet han.

Bloggeren gjorde en tabbe. Det ble ikke bare morsomt, og hadde han levd i en annen tid et annet sted, hadde han vel stått i gapestokken.

Mørkt var det rundt omkring dem, høne satt tett ved høne, men den som satt nærmest henne, sov ikke. Hun både hørte og ikke hørte, slik som en bør gjøre det i verden hvis en vil leve i ro og fred. Men til nabohønen på den andre siden måtte hun allikevel hviske: «Hørte du hva som ble sagt, her ved siden av? Jeg vil ikke nevne noe navn, men her er en høne som vil plukke seg for å ta seg ut. Hvis jeg var hane, så ville jeg forakte henne!»

Og så verserte historien, og den ville ikke legge seg, samme hva bloggeren prøvde. Jeg ville ingen noe vondt, sa han til en annen blogger. Dette var ikke personhets. Selv ble han hetset på det groveste, i et samfunn med full ytringsfrihet. Og truet til taushet.

«Sannheten om andre synes oss mer enkel en sannheten om oss selv.» Jo, en sak har alltid mer enn en side. Til tider har den også flere sider enn to. Vi må være fullstendig klar over at de fleste av oss som har opprettet en blogg, som prøver å skrive litt, som legger igjen en kommentar her og en kommentar der – vi kjenner ikke hverandre på ordentlig. Det skrevne ord er noe du leser. Du hører ikke nyanser, du forstår kanskje ikke tanken bak, er det ironisk ment, er det alvorlig ment. Hvordan treffer min tekst et annet menneske? Det vi tror vi vet om andre er som regel ikke den hele og fulle sannhet om den andre. Og hva vet vi egentlig hva som har skjedd mellom mennesker? Og er det så lurt å overanalysere andre personers tanker og måter å være på i egne kommentarer eller i egne bloggposter? Jeg bare spør, men vil ei svare – dersom du da ikke leser mellom linjene. Vi er ikke like alle sammen, vi har ikke den samme form for humor, vi «leser» ikke like godt, noen tar kritikk lettere enn andre, noen av oss er rett og slett ikke på bølgelengde. Men selv om vi ikke er på bølgelengde, så truer vi ikke hverandre til taushet. Ikke i virkelighetens verden.

En liten historie, en liten uskyldig lek. Den ble plutselig voldsom. Tatt helt ut av sin kontekst og tillagt annen mening enn leken i utgangspunktet hadde.

«La gå videre!» pep flaggermusene, og hønene klukket og hanene gol: «La gå videre! La gå videre!» Og så fór historien fra hønsehus til hønsehus, og til slutt kom den tilbake til det hønsehuset som den først var gått ut fra.»Det er fem høns,» het det nå, «som alle sammen har ribbet fjærene av seg for å vise hvem av dem som var blitt magrest på grunn av kjærlighetssorg til hanen. Og så hakket de hverandre til blods og falt døde ned, til skam og skjendsel for familien og til stort tap for eieren.»Og så ble det trykt og kom i avisen, og det er helt sant: En liten fjær kan godt bli til fem høns!

Det er helt sant