Et apropos til min provosert-post.
E-posten min er lest og besvart. Jeg er fremdeles provosert.
Dette er også et apropos til påska. En artist jeg har stor sans for, skal få lov til å bringe meg og andre inn i påskeuken med denne sangen. Hør på kompet! Det er rått og hva jeg vil kall funky. Johnny Cash, værsågod!
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=XvmDgNxlrkU&feature=related]
Your own, personal, Jesus
someone to hear your prayers,
someone who cares
Your own, personal, Jesus
someone to hear your prayers,
someone who’s there
Feeling unknown
and you’re all alone,
flesh and bone,
by the telephone,
lift up the receiver,
I’ll make you a believer
Take second best,
put me to the test,
things on your chest,
you need to confess,
I will deliver,
you know I’m a forgiver
Reach out and touch faith
Reach out and touch faith
Your own, personal, Jesus
someone to hear your prayers,
someone who cares
Your own, personal, Jesus
someone to hear your prayers,
someone to care
Feeling unknown
and you’re all alone,
flesh and bone,
by the telephone,
lift up the receiver,
I’ll make you a believer
I will deliver,
you know I’m a forgiver
Reach out and touch faith
Reach out and touch faith
Reach out and touch faith
Reach out and touch faith
Jeg har nettopp irritert meg over misjonærer selv, religioner kan være fine i seg selv, men vi misbruker dem mye. For meg blir misjonering en form for arroganse.
Jo, arroganse – særlig når de påberoper seg retten til å ha mere rett enn andre – og det ser jeg særlig i det svaret jeg har fått – ikke fra menighetssekretæren, men fra selveste presten.
På skolen lærte vi en sang som het ‘Stakkars små i hedningland’ ledsaget av beretninger og bilder som viste sultne og spedalskrammede små barn. Udøpte meg måtte lære kunsten å tåle ambivalens: Samtidig som jeg var svært bevisst ikke-troende, var jeg glad for å være i kristen-land… Og nå, fortsatt ikke-troende, er jeg glad for langfredagsro så jeg kan nyte Händels Messias (i min stue)etter å ha blitt satt i stemning av Johnny Cash’s oppfordring til å berøre troen.
Takk for aperitiffen, Vibeke!
Huff, for en sangtekst! Du har ikke resten av teksten?
Cash var jo en troende mann, kanskje litt for troende, men denne teksten synes jeg er fin, og den gir meg noe, både tekst og melodi, Cash sin mørke stemme. Fint at du likte apertiffen. Og jeg går ut fra at hovedretten også smakte 🙂
Jeg tror den går noenlunde sånn:
‘Stakkars små i hedningland,
kjenner ei sin frelser sann!
Har ei hørt om redningsmannen,
englesangen hist på vangen.
Kan ei synge glade jul.
Kan ei synge glaaade jul!’
Melodien er en kjent julesang, husker ikke hva den heter, men inneholder blant annet strofen ‘Stjernen ledet vise menn…’. Må være noe psykologisk som sperrer tittelen på den julesangen for meg. Jeg som er så glad i å synge glade jul!
Titta: Hvem har laget en sånn tekst da? Og hva i alle dager er hedningland? Sprøtt.
Det morsomme er jo at Norge etterhvert har blitt det nærmeste man kommer et «hedningland» her i verden.
Jeg tror sangen kom fra søndagsskolen på et bedehus. Og husker en gang jeg ble dradd med på et møte, med svart-hvitt film fra Madagaskar, så det er nok sannsynlig at hedningland var der og ellers i Afrika. Men dette var på tidlig femtitall, da hedningland var et helt politisk uproblematisk begrep. Og da ‘Vesle svarte Sambo’ og negergutten Hoa var mine helter! Jeg sørger og savner ordet ‘neger’ – ‘nigger’ var skjellsord, mens ‘neger’ var bare positivt i min barndoms verden. For å snakke om noe helt annet… 🙂