Stillheten

«What does silence mean», spurte den lille professoren og så over brillene bort på doktoranden. Jeg satt som på nåler det i auditoriet, jeg ville ha med meg alt jeg kunne få med meg av denne høytidelige seansen. Kvinnene doktoranden hadde møtt og hatt samtaler med gjennom flere år, hadde nå fått permer rundt seg, og blitt gjenstand for en avhandling som nå ble vurdert og klipt fra hverandre av opponenten. «What does silence mean?» Hva er det som blir sagt, og hva er det som ikke blir sagt. Og hva får man ut av det som ikke blir sagt. Hva var det kvinnene der borte under andre himmelstrøk ikke hadde sagt som kanskje kunne fått mer plass i avhandlingen?

Stillheten.

Jeg tenker på stillhet når jeg med innbitt mine feier kluten over kaffeflekkene på kjøkkenbenken. Nok en gang er det jeg som ser disse flekkene. Det er en bagatell i den store helheten som heter ekteskap, samliv og familie. Det er for lite til å bruke kreftene sine på. I stillhet tar jeg kluten og vasker innbitt denne kjøkkenbenken. Jeg biter sinnet i meg og vrir opp kluten. Et stille sinne der inne i magen og hjertet. Hvorfor ser han ikke disse flekkene? Hvorfor er det jeg som ser dem, jeg som tar kluten, jeg som tørker dem vekk? Hvorfor kan han ikke lese min innbitte stillhet? Hvorfor kan han ikke se at jeg synes dette er irriterende?

Hvorfor sier jeg ikke noe?

Hvorfor denne stillheten?