Jeg ønsker meg et nytt fotoapparat. Et med lang linse der jeg kan sitte et stykke fra motivet og knipse i vei. Disse strandsnipene prøvde jeg å komme så tett innpå som mulig med mitt Canon Ixus 70, men jeg er langt fra fornøyd. Faktisk er jeg ikke fornøyd i det hele tatt. Dette var det eneste bildet som ble noe, men til mitt forsvar så var det glatt og sleipt der på berget, og snipene virret rundt omkring, de var stadig i bevegelse lavt over vannkanten.
Jeg har vandret på gamle stier der ved fjorden. Trondheimsfjorden. En vinterferie helt fri for snø i lavlandet. Det er sørpete og støvete, og jeg føler at det er merkelig at dette kan være februar. Jeg får det ikke helt til å stemme. Det er dessuten lenge siden jeg har badet i denne fjorden, og slik den framstår denne dagen, frister den i alle fall ikke. De siste somrene har også vært så som så, og da synes jeg ikke fjorden er særlig innbydende. Helårsbader er jeg nemlig ikke, og sommerstid bør fjorden ha minst 18 grader, og det bør være såpass til vær at strandlivet frister.
Stranda og fjorden var et yndet sted da jeg vokste opp, og av en eller annen merkelig grunn føles det som om somrene var bedre før. Vi var mer på stranda. Vi badet mer. Og det var her, langs disse stiene, inne i skogen, bak den gamle hytta, venninnen og jeg oppdaget mannen. Vi kom nok litt brått på ham, og det var ingen tvil om hva han gjorde, og vi, i vår begynnende pubertet, vi ble stående noen sekund, nok til å se hva som foregikk, før vi brått vendte om og sprang av gårde. Siden var det vanskelig å få vekk bildet av mannen. Vi snakket aldri om det vi hadde sett, og ut på høsten gled venninnen og jeg fra hverandre, hun fikk seg kjæreste og jeg… ja, jeg var fremdeles bare barnet på en måte, og lekte videre. Men langs den stien, til den hytta, gikk jeg aldri mer.
Jeg liker bildene, teksten og det du forteller, bortsett fra det siste. Bildene uttrykker en stemning som står til teksten (eller omvent).
Et speilreflekskamera med zoom eller tele vil nok til enkelte opptak gjøre stor forskjell. Så kan vi sitte der i fjæra eller i skogen med riggen å vente på at noe fotogent skal komme forbi.
Det er lettere å ta stillbilder enn bilder av motiv i bevegelse. Selv har jeg et ønske om å komme i nærkontakt med flyvende ørn. Jeg vet jeg kan få det på toppen av Austrefjellet om jeg er heldig – men om jeg er like heldig med det bildet jeg ønsker å ta, det er en annen sak.