Det var ikke det at han skremte meg. Han kom bare litt brått på. Han stod der. Det var ikke et fryktinngytende syn. Han oste bare av noe – av selvtillit. Han stod der i svingen, og der ville han stå, og jeg skulle stoppe. Det var jeg som måtte vise respekt. Han hadde ikke respekt for noe eller noen, aller minst for meg. Dette er mitt revir. Denne veien eier jeg. Akkurat nå.
Han bare så på meg, og var lite villig til å flytte seg. Hvorfor skulle han det. Han var der først. Dessuten var han opptatt.
Stor var han også. Brun. Øyne som stirret på meg, uten å blunke.
Kronhjorten.
Hjertet mitt dunket dobbelt. Han var så vakker. Det var jeg som måtte gi meg, som måtte vente. Jeg måtte vise denne skogens konge den respekten han var verdig. Stoppe. Vente. Til han fant det for godt å passere.
Respekt.
Jeg fikk noe å tenke på resten av bilturen.
Siden jeg aldri har møtt en hjort, må jeg her bare anta at den ter seg mer aristokratisk enn f. eks. elg. Så hadde han da også krone. Å møte andre med respekt er et godt utgangspunkt.
Dette var ei kostelig fortelling om et sterkt møte.
Han er meget mer aristokratisk enn en elg. Og han er sjef. Og da jeg stoppa der foran han så kom ordet «respekt» bare dettende ned. Jeg tror vi skal tenke mer på hva respekt innebærer, og kanskje respektere hverandre mer.
Oste av selvtillit, sier du, og det minner om det enorme nærværet jeg følte den ene gangen jeg så en kronhjort i det fri.
Husker et annet møte, med en råbukk som sprang forbi meg, så nær at jeg kunne tatt på den, i oppkjørselen vår. Bevegelsene dens var så sikre og kraftfulle at jeg ble helt rar av å komme så nær den. Begynte nesten å grine.
Ville dyr utstråler noe helt eget. Tenker at dette er noe vi kan finne også, denne selvtilliten, nærværet, kraften.
Jeg bor i et hjortedistrikt og hører/ser den ganske mye. Det er noe eget når den står der foran deg. Jeg blir ikke redd, bare en slags ærefrykt; det at noe som dette finnes i nærheten.
Råbukken
Råbukken skritter langsomt over jordet der nede,
stopper litt, snur hodet og stirrer, rister et øre, snuser.
Så går han videre, langsomt, som om denne morgenen
gir ham tid til å sanse hver del av skapelsen like langsomt.
Jeg ser den der nede, fra vinduet mitt, og ser dåa gå foran.
Dåa gjør et par sprett. Jeg og råbukken stirrer etter henne.
Et lite øyeblikk føler jeg at råbukken kunne vært meg
stirrende etter bevegelser jeg kjenner og er trygg på,.
Jeg tenker de vet å gå gjennom livet på tynne bein,
så rolig at morgenen ikke forstyrres av deres skritt.
Og jeg sitter stille i vinduet, vâr for dette jeg får se,
dette samværet mellom fremmede sjelefrender.
Råbukken skritter langsomt over jordet der nede,
stopper litt, ser etter dåa, spisser ørene, hører henne
og gjør et par byks over jordet, på sin myke måte.
Forsvinner inn i buskaset der hun forsvant.
Jeg sitter igjen med en langsomhet i kroppen,
en visshet om at rådyrene fremdeles sanser verden
og at denne verden blir et tryggere sted av å bli sett
med store, mørke øyne jeg selv ikke forstår.
– et dikt jeg skrev i sommer, setter ord på noe av det jeg liker ved ville dyr
Takk for at du deler dette diktet! Du gjorde det veldig levende på en måte; trenger ikke lukke øynene en gang for å se det for meg. Selv får jeg en god følelse i kroppen når jeg får se et dyr i det fri – de bare «er». Ørna jeg så tidligere i dag, f.eks – bare ligger der i løse lufta, og bare er.
Så flink du er til å skrive!
Og du, trodde først du hadde skrevet om eksen min…
Respekt er noe jeg setter høyest av alt her på moder jord 😉
🙂 Eksen din, du.
Når det gjelder å skrive, så prøver jeg så godt jeg kan.