Det låter så trist. Hornet har en sørgelig klang der 9 åringen blåser seg gjennom tredjehornstemmen til Schindlers liste. 9 åringen har nettopp blitt skolekorpsmusikant etter halvannet år i aspiranten. Aspirantboka er byttet ut med vanskeligere musikk, og fordi hun er den nyeste og den yngste, får jo hun selvfølgelig den stemmen som er lettest å få til. Tredjehornstemmen. Med litt mer vibrato hadde melodien blitt riktig så fin, men 9 åringen vet ikke hva vibrato er. Mamma teller og dirigerer og lærer henne å telle pauser. 1-2-3-4. Og der er vi over i en fem-fjerdedelstakt. 1 – 2 – 3 – 4 – 5. 9 åringen forstår ikke alt det der. Det var ikke slike ting å forholde seg til i aspirantboka. Mamma tar hornet og viser 9 åringen. Og mamma kan vibrato. Det blir en helt annen sang ut av det når mamma spiller. 9 åringen hører dette og prøver på nytt. Nei, det er ikke så enkelt, men mamma gir oppmuntrende ord og støtte. Tenk når du kan stemmen din og den ligger der under de andre hornene, da blir det så fint, da vil du forstå at denne stemmen er like viktig som solohornet og de andre. Om noen uker, sier 9 åringen, når vi skal spille konkurranse i Grieghallen, å, huff det er sånn å grue seg til, men så er det også noe å glede seg til med korpstur til England. Mamma, de andre skulle også spilt i korpset, sier 9 åringen. Og mamma er enig. Jo, de andre skulle også ha spilt i korpset, så ble det litt flere, litt flere som kunne lært seg Schindlers liste, litt flere som kunne fått på seg Blues Brothers hatt og spille så taket letter, litt flere som kunne skjelve litt i knærne før de satte seg på scenen i Grieghallen, litt flere foreldre å fordele dugnadstimer på. Litt flere som kunne fått gleden av å spille et instrument, selv om horn i Eb låter trist i en nybegynners hender. Men det er i gull.
Posted In Tankespinn
Tagged
Så heldig hun er som har deg til å hjelpe seg. Det er alt for mange korpsbarn som sitter alene og øver, hvis de gjør det i det hele tatt da 🙂 Og øvingen blir kjedelig siden de ikke har noen som kan (les vil) høre om det er bra.
Hun blir helt sikkert kjempeflink en dag.
Har vært med i korps selv, og slo paradetrommer. Noter lærte jeg aldri, men sikkert fordi jeg hadde store problemer med å se dem.
Korps er gøy!
Joda, her i huset står alle instrumenter framme slik at man ikke kan unngå å blåse litt. Notestativet står alltid oppe, og notene er alltid framme. Så spiller jeg litt, og hun får plutselig lyst til å spille når jeg spiller. Om det så bare er fem minutter daglig, så hjelper det.
Det høres koselig ut! Og dessuten, må man først høre noen sure toner, før det blir bra. Det burde flere tenkt på 🙂
Å – ta vare på det! Gullet altså 😉 OG minnene om de sure tonene….
Jeg husker så godt de små fingrene og hendene til min lille gutt da han begynte med gitar og knapt fikk hånda rundt for å nå den øverste OG den nederste strengen på en gang. Nå er gutten blir 16 og hendene er store mot den slanke gitarhalsen 😉 og skalaen som var så vanskelig kan spilles med gitaren over hodet lukkede øyne, frem og baklengs.
Eugenie har rett – han er heldig som har en motivator på hjemmebane, og i tillegg en motivator som KAN, jeg kan bare motivere ikke spille og det er faktisk stor forskjell!
Riktig det, Eugenie, først sure toner og deretter blir det så flott, atte!
Randi: Ja, jeg KAN nok. Blåseinstrument i klassen brass har jeg spilt i årevis. Det har nok ungene nytt godt av i øvingsøyeblikk.
Og du er tagget – så det så! 😆
Min datter ga opp kornetten etter et år, og jeg har kjent den gamle utilstrekkelighetsfølelsen blusse opp når jeg har tittet innom her: at jeg ikke spiller noe instrument selv, er nå så, men jeg var kanskje ikke verdens beste motivator, heller… Og faktisk litt lettet da hun sluttet, for verken påsying av bånd og epauletter på uniformen, eller baking av kake til basar – lå for meg, for å si det slik. Men hun er blitt en reser til å strikke etter at hun fikk barn, og der er også mora helt blank, og motivering i barneårene fraværende…
Randi: Hva ligger i denne tagge-trusselen du fremsetter? Jeg har kommet over andre som har snakket om det, og lurer på om det er noe farlig?
Horn er vakkert!
Jeg har selv prøvde meg på både treblås og messing, men må innrømme at den utøvende musikken har blitt lat på hylla… Men jeg savner det rett som det er.
Randi: Skal jeg ta den testen? Jeg har jo vitterlig ord på meg for å være kjerring. Nedlatende og fordumsfull 🙂 Noen har sagt det tidligere i bloggen min. Men jeg kan jo rette opp det inntrykket!
Titta: Uniform er bare tull, og kakebaking setter vi bort til dem som kan det. Jeg er flink til å motivere til spilling, mannen min er flink til å bære stoler og sjaue i forbindelse med dugnader. I dag har jo Toro mange flotte kakeposer 🙂
Heidi: Enig med deg. Også kornett, og euphonium, og flygelhorn, og trombone. Og tuba 🙂
Jeg håper det blir mindre trist etterhvert.
Jeg tror alltid det er litt trist å høre på i begynnelsen – ahem, syntes alltid det var mer piping enn musikk da jeg spilte selv… men motivasjon hjelper en langt på vei!
Å jada, «Schindlers liste» har kommet seg den. Nå er det bare tellinga som er litt i veien. Hun har ikke helt forsått at det er taktslagene hun skal telle.
Enkelte kan spille i nesten 20 år uten å få dreisen med den derre tellingen.
Ok, så jeg burde stole med på hjernen og mindre på gehøret, men akk..
Vet ikke hvorfor, men jeg kom bare til å tenke på denne:
«Jeg prøvde å spille skohorn, men alt jeg fikk til var fotnoter» 🙂