Et pust av Kong Vinter

Der ligger et land mot den evige sne.  Nå ja, hadde det vært så vel! Det er mulig det gjorde det på Bjørnsons tid, og han kunne jo det der med å utbrodere med fjærpennene sin, den gode Bjørnstjerne. Ja, vi elsker dette landet som det stiger fram. Jeg prøver å se dette landet slik Bjørnson må ha sett det der det steg fram og lå der langt her nord, mot den evige sne. Jeg får det ikke helt til. Egentlig får jeg det ikke til i det hele tatt.

9-åringen sitter i sofan og gråter. Snøjenta hun laget i går kveld har regnet vekk. Bare den underste snøballen står igjen, alt det andre har rast sammen, og der snøjenta stod er det brunt gress og ikke hvitt. Hvorfor er det sånn, mamma? spør hun. Hvorfor kan det ikke være snø hver dag når det er vinter?

Hvorfor kan det ikke være snø hver dag når det er vinter? «Eg ofrar gjerne tunga», sier journalist Linda Eide i siste utgave av Fjell og Vidde – » Og no legg eg denne barnetunga ned på rekkverket. Ingen lyd. Berre eit lydlaust gisp og ein metallisk smak. Og så eit lite rykk, idet eg skjønar at dette burde eg ikkje gjort. Og så; bom fast.» Jeg har også kjent denne tiltrekningen av rekkverket. Kulda biter og jeg vil kjenne hvordan det smaker. Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare vil. Og der står jeg som Linda, bom fast. Og det er uråd å rope, jeg bare gråter, men heldigvis, jeg er ikke alene og hjelpen er der raskt i form av varmt vann. Et tårevått kinn, en valen tunge og et løfte om aldri å gjøre det mer. Et barndomsminne som sitter spikret.

Dessuten kan jo snøen være farlig. Hva lærte vi ikke som barn? Ikke spis snø, du kan få mark i magen. Er dette sant tro? Jeg vet i alle fall at min lillesøster, den gang 4 år, regelrett skremte vannet av min mor en februardag. Jeg kan helt klart husk hvite mark i trusa til lillesøster, og mamma, meget høygravid, ble sporenstreks kjørt til fødeklinikken. Der fødte hun nok en jente, og jeg, storesøsteren, gråt mine bitre tårer over den broren jeg ikke fikk, noe som jo er en helt annen historie.

Snøen kan også ha hormonutløsende kraft. Mang en gutt har fått utløp for sine hormoner i det de får tak i jenta og dynker henne i snø. Og jenta hyler, men synes innerst inne at dette er utrolig deilig. Det er han som får anmerkningen, hun får medfølesle fra de andre jentene, men også en stjerne for at det var henne han valgte ut.

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski…. Jeg er glad i vinteren, det innrømmer jeg gjerne. Jeg vil ha snøen langt ned i lavlandet, jeg vil måke snø, jeg vil skrape bilvindu, jeg vil ha på longs, votter og lue, jeg vil ha det hvitt og lyst rundt meg, jeg vil ha mellom 5 og 10 minusgrader. Jeg vil at ungene mine skal oppleve det jeg opplevde; det å ikke måtte dra til fjells for å gå på ski, men ta dem på rett utenfor huset, lage skiløype i hagen, bygge snøhule i hagen, få røde kinn og kakaobarter, gå til sengs trøtt som ei strømpe.

Når var du på ski sist? spør lokalavisa. Fire på gaten svarer: «Det var i 2003», svarer Stig. «Påsken 1986. Det er jo nesten ikkje snø», sier Torill. Marit sier: «Herlighet, det er mange år sidan, sikkert ti år minst. Eg har prioritert andre ting». Også har vi Rudi: «Det var på skuleleir i Dyrkolbotn i 1976».

Takk til deg, Rudi. Du blir ikke min neste turkamerat. Jeg vet at fjellet ligger der med nypreparerte løyper og nyåpnet alpinanlegg. Til helga – da……..

Drivande kvit ligg snjoen
maaneljos, tindrande rein.
Ei skilaam skjer gjenom snøen
etter ein einsleg ein…
Og skilaami skin og skundar
seg fram over ope og flatt,
gjenom rimkvite, heilage lundar
og ut over stupande bratt.
(Frå Vinternatt av Olav Aukrust)

Når var du på ski sist?

(Bildene er tatt vintersøndagen 27.01.2008)