Når Dan Børge har mistet sin sjarme. Når Alex Rosén går deg på nervene. Når han der Glam-fyren bare er en fyr og knapt nok det. Da er det på tide å gjøre noe annet. Jeg fant Kjellemanns Eurovisions Song Contest og har opplevd gyldne øyeblikk fra min barndom.
Making Your Mind Up. Hallelulja. Diggelodiggelei himmlen öppnade seg. Det er utrolig hva disse sangene gir av minner. Mitt aller første Grand Prix var i 1974. Det var så vidt jeg fikk med meg Waterloo før jeg slokna. Barndommen bestod av Anita og Jan og enkle norske tekster. Jeg vil tro de utenlandske tekstene var like enkle, men de hørtes mer spennende ut. Særlig de franske amour-tekstene. Det var den tiden Monaco var med. Og Nederland. Jeg husker Italia også. Hvor ble det egentlig av dem?
Anita, ja. Casanova sang hun et år. Et annet år var det om Oliver. Vil du, vil du, vil du ha neste dans – dans med meg Oliver, Oliver, dans nå er sjansen diin, dans med meg Oliver, Oliver, la neste dans, la neste dans bli miiin. Diskoteket er høyt, en tåke av røyk, ligger overalt. I mengden leter jeg etter deg……………….. Anita står der så uskyldsren i 1979 tror jeg det er….. Fire uker i lag siden vi skilte lag du er vel lykkli nå……
Melodi Grand Prix var stort for oss barn av 70-tallet. Vi hadde ikke så mye annet å velge i når det gjaldt store evenement. Vi syntes alt var stort vi. Antrekkene. Programlederne. Sangerne. Dirigentene. Musikerne. Pausinnslagene. Introene foran hver sang. Eurovisjonens kjenningsmelodi. Den norske kommentatorstemmen. Stemmeavgivningen.
Mil etter mil. Dingdingedong. Å for et spill. Djenghis Khan. Mata Hari. Waterloo.
De ble tatt opp på kassett alle som en. Haugevis av kassetter lå igjen etter oss da vi forlot foreldrehjemmet en gang på 80-tallet.
Det rare var, syntes vi, at vi aldri fikk i gang diskusjon om Grand Prix med våre norsk-tyske slektninger når de kom på besøk. Grand Prix var på en måte ikke like stort der nede som hos oss på den tiden.
De siste årene har jeg ikke fulgt med. Jeg husker ikke hvor finalen fant sted i fjor. Og jeg husker ikke hvor finalen skal gå i år. Jeg har fått med meg at Tyskaland fortsatt gir flest poeng til Tyrkia, at Sverige stadig rangerer oss som lillebror, og at de østeuropeiske landene trolig har gitt Grand Prix samme status som den hadde hos oss på 70-tallet.
Dingdingedong – Gøteborg 1975? Er ikke riktig sikker. Nederlandsk bidrag i alle fall. Den vil alltid være min favoritt.
Vant ikke Norge en gang i tiden? Var det på sekstitallet, tro?
🙂 1985, min gode mann. Det var det året jeg ikke så tv. Det året jeg bare var cool og lytta til jazz. Og var det ikke en gang på nittitallet også.
Vanskelig å si. På den annen side. Hvem bryr seg? 🙂 Ding Dinge Dong er kul, derimot.
Dingdingedong – kanskje ikke akkurat kul, men god melodi og veldig enkel tekst. Og et utrolig lekkert antrekke på dama.