Kjære Hr. Forsker. Ja, jeg kaller deg «Hr.», for jeg har følelsen av at du er en «Hr». Dersom det en dag, Hr. Forsker, skulle dukke opp et brev i min postkasse, der jeg ble spurt om å svare på spørsmål relatert til den aborten jeg tok, da, Hr. Forsker, da har du gått for langt. Jeg kan selvsagt la være å svare. Det har jeg full rett til. Men du ripper opp i noe jeg trodde var tilbakelagt, noe jeg slet med lenge, både det å gjennomføre aborten og tiden etterpå. Du spør meg om alder, om etnisk bakgrunn, om min utdannelse, om jeg siden har fått barn, om prevensjonsbruk. Om hvorfor jeg tok abort. Jeg kunne svare at jeg var 16 år den gang, jeg ble voldtatt, jeg kunne ikke bære fram et barn avlet på den måten. Jeg kunne svare at jeg var under utdanning og at barnefaren bare var et flyktig bekjentskap jeg hadde havnet i seng med og helt uaktuell som barnefar. Jeg kunne svare at jeg var muslim, at kjæresten min var etnisk norsk, men at jeg ville blitt drept av min familie hadde jeg båret fram barnet.
Det er mye jeg kunne svart, men heldigvis – det vil ikke dukke opp et slikt brev. Heldigvis har jeg aldri vært i den situasjonen at jeg har stått ovenfor valg om abort. Jeg sier heldigvis, for jeg er ganske sikker på at det for mitt vedkommende hadde vært et vanskelig valg å ta.
Nå fra nyttår skal alle kvinner som tar abort registreres i et nasjonalt abortregister. Ikke ved navn eller personnummer, men ved en eller annen kode. Helsemyndighetene mener det er viktig med et slikt register for å forebygge uønskede svangerskap og aborter. Det er regelrett obligatorisk å bli registrert.
Jeg blir redd når jeg ser sånt. Jeg kan ikke tenke meg at det er annet enn for forskernes del at det finnes et slikt register. Sosial- og helsedepartementet sier i høringsutkastet fra januar 2006 følgende:
Dagens abortregister gir imidlertid begrensede muligheter for epidemiologisk og klinisk forskning, siden det ikke er personentydig. For å utvikle målrettede og effektive tiltak til ulike målgrupper er slik forskning viktig. Det er blant annet behov for studier som kan belyse:
- Geografiske, aldersmessige og kulturelle forskjeller
- Sosial ulikhet
- Etniske variasjoner
- Kvinners reproduktive helse over tid
- Prevensjonsbruk over tid
- Sammenheng mellom abort og ulike typer helseproblemer
Selvfølgelig er jeg interessert i at aborter og uønskede svangerskap blir redusert, men trenger en kvinne som allerede står i en vanskelig situasjon å bli registrert? Jeg mener man kan finne ut av årsaker og følger av abort uten at forskeren må ta veien om et nasjonalt abortregister. Det å ta vekk et barn er fortsatt et vanskelig valg, selv om retten til selvbestemt abort er der. Dette at du da også skal registreres, får i alle fall meg til å stusse når det da gjelder det «selvbestemte». Data kan kobles, og om det da ligger et nummer der i registeret, kan en forsker koble dette med andre data, og plutselig har kvinnen forskeren på døra, og det blir rippet opp i noe hun faktisk ikke ønsker å dele med omverdenen. Noe hun ønsker å legge bak seg. Jeg kan ikke se at det er etisk riktig å gjøre et register obligatorisk, og jeg finner det heller ikke etisk riktig at det skal forskes på alt mellom himmel og jord. En abort er en abort, og vil være det til alle tider. Jeg føler meg på en eller annen måte hensatt flere år tilbake i tid, en tid med Ludvig Næssa og Børre Knudsen og deres grusomme abortaksjoner. Vil disse mørkemenn komme på krigsstien atter en gang, nå med større følger for de kvinnene det gjelder? Jeg kan for mitt bare liv ikke forstå at vi trenger et nasjonalt abortregister.
Jeg ser heller ingen grunn til å skulle ha et slikt register. For å dra det veldig langt; det sies jo at man blir registrert kun med en kode og ikke noe som gjør at man kan spore opp personen, men man vet jo aldri.
Jeg ser heller ingen grunn? Det er vel ikke verken jeg eller du som skal se en grunn. Alt her i verden handler ikke om mine følelser. Om ikke jeg ser en grunn, så kan det hende noen andre vet bedre enn jeg. Skal man kunne finne ut av ting, så må man ha statistisk materiale. Etter at vi ble så fintfølende at vi ikke veier unger når de er hos helsesøster, så har vi ikke lenger noe statistisk materiale som sier noe om forholdet mellom høyde og vekt i befolkningen. Det eneste materialet vi har er menn/kvinner på sesjon. Det var noen som ikke så noen grunn til at vi skulle veie ungene. For meg blir dette litt hysterisk. Meg må de gjerne registrere når jeg tar alle mine aborter, fjerner mine blindtarmer, får innleggssåler, blir behandlet for kreft – særlig må de gjerne gjøre dette hvis det kan hjelpe noen andre på et senere tidspunkt. Verken forskere eller andre som kan finne min identitet er interessert i min fete kropp. I denne sammenhengen er jeg et forskningsmateriale, – og det gjør ikke vondt en gang 🙂
Jeg vet ikke om det er sånn i hele usa, men på helsestasjonen på skolen min må man fylle ut et spørreskjema før man får komme inn til gynekologen, og for å få prevensjon må man innom en gang i året. Et av spørsmålene er om man har tatt abort, og svarer man ja har gynekologen gjerne noen spørsmål om det.
Jeg har ikke noe imot at folk vet generelt, men jeg har tenkt over at i et land hvor kampen mot abort står like sterkt som kampen mot terrorisme, så hadde jeg foretrukket om eventuelle republikanske leger ikke hadde sånn kunnskap om meg før de tukler rundt i mine ømfintlige områder.
Jeg vil faktisk ikke registreres noen plass jeg. Skjønner jo godt at registeringer på denne måten er greit å ha som forskningsmateriale, men likevel – nei, jeg synes ikke noe om det. Lurer jo på om det er min «skrekk» for helsevesenet som her slår igjennom, ikke det at jeg har skrekk sånn rent generelt, men jeg vil ikke at de skal ha med meg å gjøre. Jeg vil ikke ha et brev i postkassen min om mammografiundersøkelse f.eks, og jeg vet jo det at det kommer jeg nok til å få en gang, men fra mitt ståsted i dag, så kommer jeg ikke til å følge det opp. Når det da gjelder registreringer, synes jeg faktisk vi bør bli spurt om det, om det er greit, og at det kunne være frivillig. Så her er jeg enig med emelie, noe uenig med livetleker og når det gjelder det minneapolise skriver, så er jeg litt glad for at jeg slipper å gå til gynekologen en gang i året for å få prevansjonen min. Ellers er jeg helt avhengig av helsevesenet, har bl.a vært i kontakt med fem leger de tre siste dagene. Ikke for min egen del, men for at andre skal få det de har krav på.
Det er helt hårreisende, rett og slett, men jeg håper og tror at noen tar til vett og hører på pasienter, datatilsynet osv. Jeg tror faktisk at flere uønskede barn vil bli båret frem ved at man må redegjøre for valget, og jeg tviler på at det er veien å gå til en bedre verden.
Datatilsynet sier at abortregisteret er overflødig:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=192391
De og vi har vel intet mer vi skulle sagt i sakens anleding, for nå ligger forskriften der.