Kompromiss, heter det. Når trønder med svineribbetradisjoner møter bergenser med pinnekjøttradisjoner. Da må det et kompromiss til. Den ene omvender ikke den andre. Dessuten er det noe med det å lage sine egne tradisjoner. Og så blir det født noen unger. Derfor spiser vi kalkun julaften. En stor kalkun fylt med stuffing fra mrs Keener borte i Maryland. Det er nam-nam mat. Svineribba tar vi til julebrunsjen første juledag. Pinnekjøttet har vi allerede fått i oss to ganger før jul. Mulig flere burde gå over til kalkun. Når de må ringe ribbetelefonen selveste julaften for å få sprø svor på ribba så burde de vel prøve kalkunen kanskje. Eller sette opp varmen på grillen i komfyren. Utrolig hvordan det hjelper. I dag blir det fisk.
Posted In Dagboknotat
Tagged
Velkommen tre dager etter til WordPress. Temaet ditt er et jeg har prøvd meg på og ikke fått helt til. Nå får jeg jo se hvordan du tar deg ut med det. Kanskje kan jeg få hjelp hos deg eller andre velvillige med å tilpasse meg WordPress og tilpasse WordPress meg. Fint navn forresten (på temaet ditt/han som har laget det.)
Her i huset er det heldigvis ingen diskusjon om ribba. Faren min hadde den med seg fra Sørlandet, svigermor fra Trøndelag. Jeg har aldri hørt min mor fra Sveits eller min svigerfar fra Bodø komme med innvendinger. Min kone og jeg har derfor aldri spist annet enn svineribbe på julaften. Og guttene våre vil i hvert fall ikke ha noe kluss med julematen.
Mer mer eller mindre sammenfallende mattradisjon: Andre juledag er det hos oss også fisk, kveite med tilbehør. Den/det skal nytes om en halv time. Nyttårsaften er det kalkun.
Til alle julematforberedelser hører god musikk og godt drikke, i dag Anne Grete Preus og Martini Bianco.
Med andre ord: Det er ikke om (jule-)maten det må kompromisses her i huset.
Jeg synes det er fint her og er godt fornøyd med presentasjonen min. Og han har fint navn, jeg er enig i det. Internasjonalt. Og passer vel også godt på en som har mor fra Sveits kanskje 🙂