Fra stuevinduet mitt har jeg utsikt til et spesielt fjell. Fjellet har et helt flatt platå og er godt synlig langt utenfor kommunens grenser. Fra vest eller nordvest ligner det ei kiste, og det er vel derfor det har fått navnet Ådnebrukistå, på folkemunne Kisto, eller Ådneburen. Et gammelt sagn sier at Vestlandets store kjeltring, Gjest Bårdsen, hadde seg en tur forbi Ådneburen. Han bar på tjuvgods, et skrin med sølv, sies det, og det gjemte han i ei ur på sørsida av fjellet. Når sola står akkurat i sør, skinner den rett i nøkkelhullet på skrinet, og da blinker det i sølv over Ådneburen. For skrinet ligger der fortsatt. Ingen har funnet det.
Siste dag i agust har vi en flott tur opp til fjellets topp. Stien er godt synlig, men har bratt stigning. Deler av stien er hellelagt og innimellom finner vi trapper som gjør stien lett og god. Etter stigninen brer dalen seg utover, og her finner vi flere støler som er godt vedlikeholdt.
Denne dagen er det ikke stølene som er målet for turen, men de er verdt et besøk. Et særtrekk ved byggeskikken her inne var en spesiell type sammenbygde sterbuer der to eller flere bruk hadde hver sin del av seterbua. Dette var en måte å spare materialet på i et trefattig område. Av samme grunn har også seterbuene en eller flere vegger av stein.
Det merkes at høsten er på veg. Den sparsommelige vegetasjonen på fjellets topp har fått mer karakteristiske høstfarger, men lenger nedover dalen er det fortsatt grønt, og blåbærene er søte og ikke vassne slik de er i lavlandet.
Målet for turen ligger 797 moh. Det karakteristiske fjellet har gjennom tidene vært et godt seilingsmerke for sjøfolket, og det blir sagt at det er blitt brukt som navigasjonsmerke like siden vikingtiden. Det er dette som får meg til å føle meg så liten her jeg står på fjellets topp. Jeg er bare en del av historien, jeg fødes, lever og dør. Fjellet står her til evige tider slik det har stått. Isen lå en gang over dette fjellområdet. Med issmeltingen oppstod dette landskapet med dette fjellet. Jeg ser det hver dag. En gang i blant får jeg stå på toppen. Det er den delige friheten.
Heldige du som har denne utstikten!!
Kjenner jeg får litt hjemlengsel – ikke til høstregnet men til en strålende norsk høstdag på fjellet!
Her har vi og fått litt høst drag i lufta ( det betyr +35 grader men ingen luftfuktighet – som vanligvis er tett opptil 100) Det oppleves som en frisk lett dag med luft til å puste i det og… 😉
Aaah… Fantastisk fin tur du tok oss med paa her! Jeg likte bildene dine veldig godt, spesielt det med varden. Det har helt sikkert vaert sentralt siden vikingetida, siden de brukte varder i stedet for sivilforsvarsanlegg for aa varsle om hva som foregikk rundt omkring;-)
Jeg lurer litt paa hvor mange steder Gjest Baardsen har lagt igjen noe. Det blir kanskje litt som flisene etter korset til Jesus som er spredt rundt omkring? Jeg skal paa hoesttur i norske fjell om halvannen maaned og gleder meg stort – ikke minst etter denne inspirasjonen! Takk skal du ha…
(Sluttreplikken minner meg om hva han ene fyren i Heftig og begeistra sa da de var paa busstur til Russland. Han snakket om fjellene og var saa roert at han nesten graat. «Di ligg der, og di rekka sae fan ikkje!»
Det er og blir noe annet med skikkelige fjell enn med disse «heiene» de (jaja – vi, da) har her på Sørlandet.
Du er heldig som har fjell som er så tilgjengelige. Det er ikke alle Vestlandsfjell som er det, ikke uten visse begrensende strabaser, i alle fall.
Randi: Du er hjertelig velkommen! Her er det strålende sensommer/tidlige høstdager. Regndagene kan vi telle på en hånd. Om det fortsetter slik, er jo uvisst. Det er godt med disse årstidene, selv om man kunne ønske seg varme når drittværet er som verst. 35 grader er jo så varmt at jeg ikke kan forstå at høy eller lav luftfuktighet har noe å si,men man kjenner det vel når man er i det. Jeg hadde nok kjent forskjellen.
Alter Ego: Gjest har nok vært overalt, men det er nok mer sannsynlig at han la turen sin over her all den tid han hadde kommet seg over Sognefjorden, enn at han skal ha lagt igjen noe etter seg nord i landet. Han vandret jo over alt, sies det. Jeg tror nok ikke det noen gang har ligget en sølvskatt her, men man kan jo aldri vite 🙂 Ha en god tur i fjellheimen du også. Det er vidunderlig der oppe.
Britt Åse: Jammen Sørlandet er jo flott! Kystnært og gode greier, og det er ikke lange veien opp til Hovden, og der er det kjempeflott. Jeg liker så godt at naturen ikke er lik fra sted til sted. At fjellene er spisse en plass, at det er høye topper andre steder, at det er heier og åkerlandskap et annet sted, og runde fjellformasjoner andre plasser.
Dette var flott formidling, visuelt, verbalt og historisk. Med både ditt og eventyr om Gjest Bårdsen innblandet. Akkurat så heftig som det kjennes oppi der.
Flott tur det der med flotte bilder. Noen av bildene minner meg om toppene i bygda der jeg vokste opp. Som Randi får jeg litt hjemlengsel her nå…
Ah…. deilig! Fikk intens lyst til å kle på meg fjellstøvlene mine og vandre langt og lengre enn langt 🙂 Gode stemningsbilder!
bridgehill – turkamerat – en tilståelse: du var ganske nær i tankene da jeg vandret der oppe.
Ivar: Takk for «bilderos»! Og ekstra hyggelig å kunne skape litt lengsel med ord og bilder 🙂
grøftekanten: Det er bare å putte føttene ned i skoa. Været tillater det i alle fall på mine kanter 🙂
Endelig en post om kisto! Jeg har sett opp på den siden jeg varn en guttunge. Kanskje jeg etter hvert er moden for en tur dit. Hvor er det man går opp fra?
Jeg kom akkurat ned fra en tur til Preikestolen. Det er en ganske så fin tur, men du verden så vondt jeg får i knea av den. Så vidt jeg klarer å strekke de ut.
Ja, fjellet er herlig, men kunne de ikke hatt rulletrapp opp dit?
Simen: Kisto skal du ikke bare se på, du skal se verden fra Kisto også. Om hvordan du kommer deg dit, kan du lese her. Det er bomveg (30 kr), og du kan kjøre helt opp til en fint utbygd parkeringsplass. Når du har kommet opp dalen, vider det seg ut et praktfullt terreng.
Geir: Preikestolen vet jeg ikke om jeg tør! Får sånne ekle tanker – tenk om jeg står der ytterst og tenker som så, at nå hopper jeg? Huff! Rulletrapp ville nok blitt et kostelig syn, men heldigvis ikke gjennomførbart (tror jeg?). Men det finnes jo fjell med heiser. De kan du jo ta.
Dette var flott beskrivelse av en tur. Det er så godt å se at du skriver med kjærlighet til nærområdet ditt. Du viser meg også nydelige bilder av et landskap som er så helt annerleds enn mitt.
Takk for en flott tur. 🙂
Dette var noen nydelige betraktninger.
«Jeg er bare en del av historien, jeg fødes, lever og dør. Fjellet står her til evige tider slik det har stått.»
Så små vi er når alt kommer til alt. Kanskje er det derfor at vi føler oss så avslappet mellom alle disse store trygge fjellene? Det var i alle fall veldig bra sagt.
Du er heldig som kan nyte en sånn utsikt fra vinduet hjemmefra.
I sommer var jeg på tur på Ronande, det var også et flott landskap. Kanskje jeg må følge denne løypa til neste år.
Grethe: Bare hyggelig! Jeg liker nærområdet mitt, selv om det ligger litt ute i huttaheiti 🙂
Miriam: Det er dette endeløse jeg synes er så fantastisk med fjellandskapet. Det at så mye av det ligger urørt. Her, akkurat i dette området, er det ingen hytter, her er det bare gamle seterbuer og en turlagshytte. Ellers er det stier. Og du treffer på et menneske i ny og ne. Og en sau eller fler. Jo – jeg føler meg avslappet, ikke redd, selv om å være i fjellet visstnok innimellom er forbundet med farer. Jeg føler meg aldri like avslappet andre steder.
Flotte høstlige fjellbilder. Det er utrolig deilig å kjenne et høstsnev i fjellufta. Fin skildring av en vandring jeg også fikk lyst til å ta.
Til brodern: Har DU vært på Prekestolen? Går det av deg a?
Ståle: Han har vel noe bevis å komme med, at det er DEN Prekestolen, mener jeg. Om han da ikke mener en annen prekestol, en annen slags prekestol?