Jeg har det ikke med å anmelde bøker her på bloggen min. Til det har jeg alt for stor respekt for andre bloggere som er mestere på dette området. Likevel må jeg gjøre et unntak.
Min interesse for vår nære historie er ikke blitt mindre etter å ha lest Åsa Linderborgs roman Mig äger ingen. Dette er historien om en pappa, härdamesteren Leif Andersson på Metallverket i Västerås. Hos ham vokser Åsa opp, uten mamma, for hun har forlatt pappa, og overlatt til pappa det fineste hun eide, nemlig Åsa.
Dette er en leseopplevelse av de sjeldne. En kjærlighetserklæring til en pappa som gjorde så godt han kunne, men ikke klarte å strekke til. En relasjon til en pappa, arbeideren som skjøttet arbeidet, men som hatet det, som vasket og stelte i hjemmet for at det skulle skinne, men som selv var dårlig på egen hygiene, som elsket sosialismen, men syntes ikke man skulle organisere seg. Pappas «mellanöl» er der hele tiden, men det ser ikke ut til at det bryr henne så mye i tidlig barndom. De har et bestis och bundis-forhold. De diskuterer. Hun er en samtalepartner fra tidlig alder. Åsa elsker pappa, men forlater ham i ungdommen. Hun ser at han synker mer og mer ned. Dette pga hardt arbeid og enda mer alkoholforbruk.
Historien blir fortalt med Västerås og Metallverket som klangbunn. Det er ikke sentimentalt, men likevel gråter jeg en skvett. Romanen er selvbiografisk, full av minner som på et vis er tragiske, men mest av alt full av kjærlighet. Den må dessuten leses på orginalspråket. Først da får man det hele og fulle inntrykket av romanen.