Hun kom i år også

Culicoides.

Hvert år tenker vi som så, at i år kommer du nok ikke. For våren har vært for kald, eller våren har vært alt for varm, eller det har regnet for mye. Men hvert forbanna år – du kommer igjen og igjen. I dag, 1. juni, etter tidenes tørreste maimåned. Vi trodde du hadde forsvunnet i jordens mulm og mørke, nå var det for tørt for deg, tenkte vi.

Men hva gjør en natt med noen dråper regn? Klekk, klekk, klekk. Og ut vi flyr. Store og små Culicoides. Du vet jo ikke at du er en Culicoide, stakkars deg. Jeg kan jo forsåvidt kalle deg ved ditt rette navn. Sviknott. Hvordan kan et 1 mm langt vesen som deg være en sånn pest og en plage?

Jo, for det er det du er. Helt nederst på rangstigen i min verden i alle fall. Jeg håpet i det lengste at du skulle ha glemt oss i år. Du var vel glad da jeg kom ut i hagen, var du ikke? Jeg skulle luke ugress, skulle jeg. Og bruke kantklipperen. Nytt blod, tenkte du. Og her sitter jeg nå, med rosa prikker på armer, på brystet, på leggene, der du har vært. Hvorfor kunne jeg ikke få være i fred?

Nei, fordi du, og dine 5000 artsfrender bare må ha blod. For å leve. Og for å legge flere egg. For det er visst det du gjør i hele din levetid, suger blod og flyr etter mannfolka, legger egg, og så er det på’n igjen. For et liv.

Vet du hva som står på Wikipedia om deg?

Sviknottene er så små at man lett overser dem, noen er så små at de kan krype gjennom myggnett. Bittene er meget irriterende og forårsaker kløe. Der hvor sviknottene i slekten Culicoides er tallrike utgjør de et stort trivselsproblem. I Skottland regner man disse myggene som det største problemet for turistnæringen, ettersom folk som har blitt kraftig angrepet, ofte ikke kommer tilbake. I Norge er problemet særlig store der det finnes mye myrlendte områder.

Du er så liten at vi lett kan overse deg, står det. Og nei da! Du høres ikke, men du sees og du kjennes.