Musikkminner: The sweetest thing

Natt til 26. november 1998. I et døgn har jeg ventet på de siste riene. Det har vært lange pauser, og det ser ikke ut til at hun vil komme ut. Jeg kikker ut over Bergen og hører på nattradio. Gang på gang den samme melodien. The sweetest thing. Det er den melodien jeg husker fra den natten. Gang på gang.

Jeg husker ikke smertene. Jeg husker ikke når fødselen er i gang. Jeg husker bare melodien. Det er den som er i ørene mine, som en slags bedøvelse, The sweetest thing. Jeg vet jeg er flink der jeg ligger, jeg trenger ingen annen bedøvelse. The sweetest thing bedøver ørene mine og hjernen min, jeg kobler av, jeg puster som en hvalross, og ut kommer hun.

Og i radioen spilles den på nytt. The sweetest thing.

Mitt tredje barn. Alle smerter forsvunnet. Eller – de har ikke vært der. Jeg tror det er slik med oss kvinner, i alle fall de fleste av oss. Fødselen er smertefull, men glemmes med en gang barnet ligger der. Som Jennifer Worth skriver i sin bok «Call the Midwife»:

«…and reflect upon Muriel’s joy and happiness, her relaxed easy countenance. She looks tired, I think, but no sign of stress or strain. There never is! There must be an inbuilt system of total forgetfulness in a woman; some chemical or hormone that immediately enters the memory part of the brain after delivery, so that there is absolutely no recall of the agony that has gone before. If this were not so, no woman would ever have a second baby.»

«…so there is absolutely no recall of the agony that has gone before». Jo, det er slik det er. Og når jeg gjennom årene har hørt U2 med The sweetest thing, tenker jeg på denne natten, men ikke det som var vondt. Jeg tenker på dette fantastisk som skjer når et barn kommer til verden. The sweetest thing.

[youtube=http://youtube.com/watch?v=VO4i8LX4zAE]