Langs hele Bryggerekken satt det folk denne ettermiddagen. Sola varmet fremdeles, det var høy solbrillefaktor og ølglassene gikk i skytteltrafikk mellom bardisk og bord. Det var den dagen det var mye driks i omløp. Den dagen Brann gikk på stortap på Nadderud. Det var en lørdag i april, en vårdag i Bergen, en av de store, da regn og kuling er glemt og gjemt.
Et par hundre sjeler trosset godværet og valgte teatersalen til fordel for uterestauranten. Vi skulle se Farlige Forbindelser, få med oss litt nakenhet og sex in natura på Den Nationale Scene. Selv satt jeg der på tiende rad med en begynnende hodepine etter en lang dag som konferansier på et musikkarrangement, og helt ærlig, jeg var ikke akkurat i toppform for het elskov på scenekanten. En hodepinetablett eller to hadde gjort seg, eller en tur ut og opp i høyden, eller en seng – helt alene for meg selv i mørket. Men mannen min og meg feiret bursdagen min og bryllupsdagen vår, og da skylder man ikke på hodepine. Man gjør ikke det.
Når jeg tenker Farlige Forbindelser, tenker jeg tunga til John Malkovich. Jeg tenker filmatiseringen av denne historien fra 1988. Jeg hadde ingen formening om at dette var en roman skrevet av Pierre Ambroise-Francois Choderlos de Laclos. Med boken Les Liasons Dangereouses som utkom i 1782 skrev Laclos seg inn i verdenslitteraturen. Her viser han både forakt for adelens noe utsvevende liv og en utpreget forståelse for kvinnens situasjon i samfunnet på den tiden. Romanen har gjort suksess på teaterscenen og har blitt filmatisert en rekke ganger, første gang i 1959 med Roger Vadim som regissør, sist i 2005 med Michael Lucas som regissør, og med Boy George i en av rollene. Det finnes både japanske og koreanske utgaver av filmen. Så det er altså ikke bare tunga til John Malkovich man skal forbinde med tittelen.
Boken teaterstykket er bygd på, er en brevroman, og den ble i sin tid lest som en nøkkelroman. Hvem som var romanfigurene var et yndet samtaleemne den gang på 1700-tallet. Dessuten går romanen langt i sin skildring av erotikken som ligger nær grensen til det pornografiske, og Laclos kritiserte også med denne romanen det franske samfunnet ved å la romanen utspille seg innen aristokratiet.
Her er det mye naken hud og lek med andres følelser. Det er råskap, begjær, kynisme. Det er teatralsk, ja, men likevel – replikkene gjør noe med meg. Måten de ter seg på setter i gang tanker hos meg. Jeg ser samleier, jeg hører stønn. Jeg vet hva det skal forestille, og jeg blir ganske ydmyk i min holdning til skuespillerkunst. For det er skuespill. Jeg er kikker inn i en verden så utrolig ukjent for meg. For et kjedelig liv denne adelen måtte ha, og for noen intrigemakere, for noen løgnhalser, for noen kyniske og utpekulerte mennesker.
Helt kort fortalt handler stykket om det erotiske og dødbringende spillet markisen av Merteuil og hennes tidligere elsker, Valmont, iscenesetter. Markisen vil hevne seg på en utro elsker, og vil at Valmont skal forføre den unge Cecile. Valmont på sin side ønsker seg så inderlig innenfor klærne på den tilknappede Madame de Tourvel. Det å forføre 15 år gamle Cecile er alt for enkelt for Valmont, men han er fanget av markisen, og det skal ikke mye makt og manipulasjon til fra Valmont side før Cecile er forført. Han klarer jo til slutt Madame de Tourvel også, før han kaster henne på båten.
Og jeg – jeg har det med å forelske meg dypt og heftig i filmer og teaterforestillinger. Jeg synes Gard Skagestad er utolig stilig der han vandrer rundt på scenen, slenger sitt legeme på sjeselongen, snor seg rundt kvinnene, forfører dem, prater smektende med dem. Han er langt fra så teatralsk som jeg har sett han før. For å si det sånn: Hadde jeg levd som adelsdame der i 1700-tallets Paris, hadde det ikke vært nei i min munn heller når det gjaldt en slik Valmont.
Nå klarer jeg jo heldigvis å skille teater og virkelighet, så når lysene er slått på etter siste applaus, vet jeg jo at jeg skal ut i Bergenskvelden med min mann, og at jeg heldigvis ikke har en slik Valmont i min nærhet. Jeg tror det hadde skapt problemer.