Man skal ikke diskutere og argumentere når man er frustrert. Når man er frustrert skal man holde seg rolig og telle til ti eller hundre eller der omkring. Når man er frustrert skal man ikke prøve seg på argumentasjonsteknikk ovenfor personer. I alle fall ikke ovenfor de besteste beste personer.
I dag er jeg litt frustrert og har brukt litt dårlig argumentasjonsteknikk ovenfor den besteste beste person. Skal aldri gjøre det igjen. Jeg har brukt den der Roy Keane-metoden som radiohode introduserte meg for. For eventuelle nye lesere og nye bloggere: radiohode = forhenværende superblogger.
Med Roy Keane-metoden menes bl.a følgende:
a) man ser direkte eller indirekte bort fra argumenter ved å ikke svare på dem/forholde seg til dem
b) man prøver å i stedet diskreditere den som fremsetter argumentene, for derved å gjøre argumentene illegitime.
Det er bare helt teit å gjøre sånt. I alle fall ovefor de besteste beste av personer i denne verden.
Skal aldri gjøre det mer. Kors på halsen.
Du sier noe der, Ragnar, men jeg tror ikke h*n holder det mot meg. H*n er ikke sånn, for vedkommende er blant de besteste beste, skjønner du. Det er litt fint med sånne personer.
Tror du ikke at om den besteste beste virkelig er besteste best, så holder h*n det ikke mot deg?
🙂 Man er ofte verst mot de man elsker mest – fordi man vet man blir tilgitt. Saa det saa. Noen ganger er det godt aa bare faa det UT, saerlig naar vedkommende man tar det ut paa forstaar at det ikke ligger noe personlig bak. Hva skulle man gjort uten slike folk i livet sitt?
Alter Ego: Jo, det er godt man blir tilgitt sine utbrudd, både av de næreste personer i livet og de personer man har lært seg å kjenne og bryr seg om. Den besteste beste skjønner sånt 🙂
Det må nok også en besteste besteperson for å innrømme sånt for seg selv og ta selvkritikk, tenker jeg. 😉
Det kan nok være noe i det. Selvkritikk bør man kanskje ta oftere?