[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=Em2M8CljR2U&feature=related]
Hun er damen på hundrelappen. Hun går også for å være århundrets stemme, sangernes dronning, verdens mest dramatiske sopran og den største Wagner-sangerinne verden har kjent.
Min morfar eide alle platene hennes. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Jeg kunne ikke skjønne hans salige smil der han satt i stolen og lyttet. Det beste var når han hadde øretelefonene på, så slapp vi andre dette skvalderet fra damen.
Men det var den gang. Jeg vet ikke hvor min morfars plater havnet, men at jeg gjerne skulle hatt dem, det er sikkert. Fordi jeg etter hvert har lært meg å like all slags musikk, har jeg også stor sans for opera. Til ære for det nye operabygget – og ikke minst byggets musikalske innhold som jo er det viktigste – Kirsten Flagstad synger Våren av Grieg.
Om jeg ikke er operaelsker, er jeg svak for gode harmonier og linjer. Dette er slik. Fra din morfars vinyl til operahuset. Kreativt med liv i.
Å, -det er så vakkert!
bridgehill: Det er rart det der – når man skriver noe. Man kommer på en ting og kan dra en linje; og som regel blir det slik når jeg ikke bruker så fryktelig lang tid; når jeg bare setter meg ned, ikke tenker for mye. Dessuten – det ga meg inspirasjon til noen flere morfarbetraktninger.
Britt Åse: Opera er dramatikk og lidenskap og pasjon, det er humor og glede, død og fordervelse. På sitt verste helt grusomt, på sitt beste alldeles bedårende. Selv har jeg det som best når bassen setter inn og når altene får sin tilmålte tid. Når det gjelder Flagstad, er det på tide at vi hedrer henne. Hun var stor. Og altså min morfars yndling. Han var sanger selv.
Jeg skal i den nye operaen en gang. Det skal sikkert du også.
Åja :-).
Åh, nå ble jeg veldig rørt. Du skjønner, vi har alle hatt en morfar. Og det var så pent det du skrev, jeg fikk et bilde i hodet av en snill, litt skrukkete mann med sterke armer og snille øyne, kanskje pipe for alt jeg vet, sittende i en stol med bukseseler og ulljakke. Og den vakre sangen (som nok er et gammelt opptak) kan aldri bli noe annet enn tidløs, hvis den i 2008 kan røre en liten pike til tårer.
Vakkert skrevet, takk for den lille følelselsmessige utflukten.
Maia.x
🙂 Jo, han var faktisk ganske skrukkete, særlig da han passerte noen og åtti, og han hadde et brunt og et blått øye, ulljakk hadde han også, men den kalte han for golfjakke, og så hadde han pipe og piperensere.
Velkommen til min blogg, du ballettpike.