Sant, når eg e like gammel som du e no, mamma, så e eg fortsatt ongen din? Niåringen spør og mamma kan ikke annet enn å ta niåringen inntil seg. Kjæreste vennen, du vil alltid være ungen min.
I dag skal jeg reise hjem til min egen mamma.
En mamma er en mamma.
Den der var velkjent. Jeg har ikke barn, men har nok spurt mamma om akkurat det samme. Nevøene og niesene mine synes det er litt rart at jeg som voksen, kan være barnet til min mor 🙂
Og at jeg en gang har vært like lita som de er nå, er ikke så lett og forestille seg.
Barn kommer med mange utrolige spørsmål.
🙂
Dette var godt og fint.
Og en pappa er en pappa. 😀
Men en gang blir de voksne, disse ungene, og selv om de fremdeles kaller oss mamma og pappa, så slutter de å spørre. Da er det «klare selv» og «lære av egne feil» som er mottoet. 🙁
Men så har de lært, og har fått barn selv, og da begynner de å spørre igjen … om barnevakt. :p
Og nå har jeg vært hjemme hos mamman min 🙂
En pappa er også en pappa, men min pappa fikk jeg ikke ha så lenge.
Men det endrer seg jo – og selv om en alltid er barnet til sin mor synes jeg det er fantastisk å være voksne sammen. Altså å endre mor-barn forholdet til voksen-voksen forhold, til sin egen mor. Å ha glede av hverandre også som to voksne, kunne diskutere og være uenige -på jevn linje mener jeg. Uten den barn-voksen saken som ligger der til vi vokser opp og flytter ut og løsriver oss – også velger å komme på besøk fordi det er hyggelig og givende. Ikke bare fordi det er en mor og en far…!
Jeg har akkurat vært og hilst på mine også, en snartur innom Norge og noen gode timer sammen. Godt!
Den dagen et besøk til foreldre blir en plikt, da bør noen undersøke meg. Det er hyggelig å komme seg «hjemmom» en tur. Noen dager med oppvartning fra opphavet og hyggelige mormordager for ni-åringen er ikke å forakte.
Jeg har rett som det er dårlig samvittighet for at jeg ikke går overens med mora mi, men de sier at man får et helt nytt forhold når man selv blir mor.
Pappan min derimot er verdens beste, og derfor er jeg flink pike og besøker dem ihvertfall hver 14.dag 🙂
En mamma er en mamma.
Ja det har jeg prøvd å si til mora mi og….
heidi: i følge meg er dårlig samvittighet helt bortkastet, ingen har bruk for det, hjelper ikke. jeg prøver å ha som leveregel at det er vi eldste som har ansvar for å endre på oss, ansvar for relasjonen, for at det finnes kontakt. Skal ihvertfall leve etter det, med mine egne barn.
de skal aldri bære skylda, hvis relasjonen ikke funker . .
Heidi: Man velger ikke foreldrene sine, det er sikkert. Det er nok, som Betty sier, bare bortkastet med dårlig samvittighet. Ansvaret for at man skal få en god relasjon også som voksen ligger nok ikke hos barnet.
Betty: Jeg leser mellom linjene i de to kommentarene dine. Noe fra meg her vil bare ødelegge det du sier.
En mamma er en mamma, ja.
Min 9-åring er også bekymret for dette.
Hun vil gjerne bo her med mann og barn når den tid kommer sier hun.
Hun vil nødig gi slipp på mammaen sin.
Jeg smiler og koser meg med tanken. Ennå er hun bare min 🙂
Hei tordenlill! Det er så godt når de fortsatt er barn, synes jeg. Den går så alt for fort den der barndommen, og de får så mange inntrykk og skal liksom være så store. Når de kommer med disse funderingene sine er de fantastisk søte, men det får også oss voksne til å tenke.