Jeg skjønner ikke, sier min mor i telefonen, jeg skjønner ikke hvorfor jeg samler på disse bladene.
Jeg synes jeg ser henne for meg, midt i en haug med ukeblad – midt i en haug av wienerbrød, som den bittelille bakeren på den bittelille øya.
Hvorfor samler jeg på disse? spør hun.
Hvorfor kjøper du dem? repliserer jeg.
For kryssorden sin del, kanskje? Mnei, det kan ikke være det, sier hun etter en tenkepause. Dette er flere årganger TARA, og her er det lite kryssord å finne. Alle bladene ser like ut. Like glanset. Nesten den samme damen på forsiden. Moter. Sminke. Dietter. Reiser.
Har du lest ett, har du vel lest alle? spør jeg retorisk.
Ja, faktisk, sier min mor, undrende over å ha kommet fram til den konklusjonen.
Hva gjør du med dem da, mamma?
Nei, jeg må vel kaste dem?
Ja, hvis du driver og rydder, må du vel det?
I disse finanskrisetidene kan jeg vel spare inn på noe, sier hun etter en stund. Jeg kan la være å kjøpe ukeblad.
Flinke mammaen min, du kommer deg, tenker jeg.
Selv kaster jeg ikke bort mye penger på glanset papir. Ukeblad får plass i handlekurven akkurat hvert jubelår, og jeg husker ikke siste det var det. Bladet jeg derimot kjøper, er Megafon, gatemagasinet for Bergen. Novemberutgaven av dette ble ekstra interessant å lese, da en av artiklene var skrevet av en sambygding. En reportasje om en dag som Megafon-selger. Jeg lurer på hva som ville ha gått gjennom hodet mitt dersom jeg hadde oppdaget henne på hjørnet av McDonalds på Torgalmenningen, en oktoberdag, som selger av Megafon. Som selger av Megafon er man pr. definisjon rusmisbruker. Og plutselig stod hun der; var det noe som hadde gått meg hus forbi? Du her…..? Hun skriver nemlig om dette, om hvilke reaksjoner hun møter, om gamle menn som hytter med stokken, og bergensfruer som kommer med ukvemsord, om en klassevenninne som går strake veien forbi, men også om folk med omtanke. Hva med meg, hva hadde jeg gjort? Helt ærlig, jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Jeg hadde nok blitt ganske overrasket, selv om jeg vet, og er av den oppfatning, at en rusmisbruker er så mye mer. Først og fremst er h*n et menneske.
Jeg kjøper alltid Megafon på Bystasjonen, fra en av selgerne som står der, og så sant jeg kan, kjøper jeg et blad hver måned. I desember kommer bladet i bokform. Den boka skal jeg ha, og det gjør meg heller ingenting å samle på bladene. I motsetning til Narvesens glansede TARA-damer, er Megafon interessant og informativt. Det er et blad med mening. Og det er blad som gir mening for selgeren. Vi har behov for et slikt blad, og selgerne gjør en innsats det er vel verdt å gi dem honnør for.