Om sykefravær og sånn – svar til @helgaap

Sykefravær er ingen lett øvelse. Det utfordrer både den menige kvinne og mann og samfunnet ellers. Og alle leter de etter svaret.

@helgaap spurte i en twittermelding 19. oktober: Hvordan skal vi få ned sykefraværet og inkludere flere i arbeidslivet? @spindellett svarte: Ved å snu på flisa. Tenke arbeidsnærvær. Så var @helgaap tilbake med følgende: Har fått mange innspill på dette m uføretrygd og sykefravær. Interessert i å vite litt mer om hva du tenker med arbeidsnærvær?

Jeg tar utfordringen, men ettersom sykefravær som sagt er en krevende øvelse, er 140 twittertegn alt for lite. Dessuten kunne jeg skrevet sider opp og i mente om dette temaet. Hovedsakelig på grunn av at det interesserer meg.

Den godeste Mr. Sandman la fram sin rapport om et stadig økende sykefravær i NOU 2000:27 og viste til forklaringer som demografi, helsemessige forhold, arbeidsmarkedsforhold, forhold på arbeidsplassen, holdninger og fraværskultur. Med bakgrunn i Sandmansutvalgets rapport kom Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv der målet var å redusere sykepenger og bruken av uføretrygd, inkludere grupper i arbeidslivet som tidligere stod utenfor samt ta i bruk eldre arbeidstakere. Så gikk årene, og etter evaluering av avtalen i 2005 kom man fram til at Intensjonsavtalen (2006-2009) skulle bidra til et mer inkluderende arbeidsliv til beste for den enkelte arbeidstaker, arbeidsplass og samfunnet, reduksjon i sykefravær og uføretrygd og at den enkeltes ressurser og arbeidsevne ble utviklet og benyttet i aktivt arbeid. Årene har atter gått, vi er på tampen av et ti-år, men fremdeles er vi ikke der man håpet å være. For fortsatt snakker vi om økt sykefravær, for mange på trygd, for mange står utenfor og eldre arbeidstakere blir ikke eldre, snarere yngre.

Avtalen går ut ved årsskiftet. Jeg har ikke tenkt å gjengi rapport om evaluering av IA-avtalen. Jeg bare konstaterer at målene ikke er nådd, og det er da jeg tenker at vi snart må begynne å snu på flisa. Særlig i forhold til sykefravær.

Så merkelig det enn kan høres, så er det mer normalt å ha kroppslige plager enn ikke å ha det. Og når man har en eller annen plage, være det seg en brukket fot eller en lettere depresjon, så hender det seg at det å gå på jobben forverrer plagene. For det kan faktisk være slik at jobben ikke er tilrettelagt. Det kan være at man ikke snakker så godt sammen der på arbeidsplassen. Kanskje sjefen ikke helt har forstått hva arbeidstaker sliter med. Man snakker om at det må holdningsendring til blant befolkningen for å få ned sykefraværet, men like så viktig er arbeidsgivers holdninger. Hva kan arbeidsgiver gjøre for å redusere eventuelle belastninger slik at folk kan være i arbeid? Og hva med legene?  Hvilke holdninger har de til menns og kvinners ulike plager?  Med dette som utgangspunkt kan vi se på visjonene i forhold til et inkluderende arbeidsliv.

Synd jeg bare har det gjengitt i mine notater etter et lite liv i trygdevesenet, men i begynnelsen av dette tiåret sa den meget kloke damen Ebba Wergeland bl.a. følgende i forbindelse med Intensjonsavtalen om Inkluderende Arbeidsliv:

Målet (om redusert sykefravær) kan nås hvis vi ekskluderer alle over 50 år og alle kvinner. Jo mer man konsentrerer seg om de friske 30 åringene og spesielt de friske mennene, dess mer realistisk vil målsettingen bli.

Dette vil nok virke litt vel dramatisk, men det er nok noe i det. Av sysselsatte kvinner er det vel 40 prosent innen pleiearbeid, og i lavtlønnsyrker og deltidsjobber er det en overvekt av kvinner. Ulikheter i yrker og arbeidsplasser gir seg også utslag i ulike belastninger og jobbkrav, noe som igjen påvirker forskjeller i helseplager. Dette gjelder både mellom menn og kvinner som tradisjonelt har ulikt arbeid, og mellom kvinner innen ulike yrker. Subjektive og ubestemte helseplager er et område der det er stor forskjell mellom kvinner og menn. Kroniske muskelsmerter, fibromyalgi, belastningslidelser og bløtdelsreumatologi er blant gruppen av helsplager som blir oppfattet som ubestemte, og kan for den del kalles kvinnesykdommer i betydning av at flere kvinner enn menn rammes.

Avisoppslag forteller oss at sykefraværet er gjennomgående høyere hos kvinner enn hos menn. Dette bygger på undersøkelser, men må helt sikkert nyanseres en smule. Hvis vi holder oss til NOU 2000:27, altså Sandmanrapporten, finner vi at det med kvinner ikke er av noen ny dato. Kvinner har et høyere sykefravær enn menn, de utgjør en større andel av uførepensjonistene, de rapporterer hyppigere om helseproblem enn menn, og de oppsøker helsevesenet oftere. Det er gjennom forskning fokusert på disse kjønnsforskjellene, og det finnes flere forklaringsmodeller: Dobbeltarbeidshypotese, forskjeller i yrkes- og arbeidsliv, biologiske forhold, utformingen av stønadsordningene og sosiokulturelle modeller.

Sosiokulturelle modeller omfatter flere ulike teorier, men felles for teoriene er at kjønnsmessige ulikheter forklares ut fra betydningen av kjønn i en sosiokulturell sammenheng. Sykerollen, eller sykeadferdsmodellen, bygger på at menn og kvinner i ulik grad oppfatter signal fra kroppen som mulig sykdom. En annen modell er stemplingsmodellen der hovedtesen går på at kjønnsforskjeller forklares med at lidelser blant menn og kvinner i ulik grad bli oppfattet som sykdom av legene. Både møtet mellom pasient og lege og fortolkning av symptom kan være ulik. Dette kan igjen føre til at kvinner oftere “presses” inn i en passiv sykerolle, og at kvinners plager bagatelliseres.

Legen Peter F. Hjort formulerte en gang uttrykket “samsykdommer” som en sammenfatning av sykdommer som har med samfunnet å gjøre. Innunder begrepet hører stress, symptomer på stress og psykosomatisk sykdom: psykososiale problem slår ut i legemlig sykdom som magesår, muskelsmerter, høyt blodtrykk og slitasjeproblem og gir en ond sirkel. Det blir onde sirkler fordi de legemlige symptomene forverrer de psykososiale problemene, sier Hjort i boka fra 1994. Ifølge Hjort er problemet med samsykdommene økende fordi samfunnet blir mer komplisert og mindre stabilt, og det er preget av rasjonalisering, effektivisering, omstrukturering og konkurranse:   Det blir bedre og bedre for de ressurssterke, dynamiske, middelaldrende og friske, og det blir hardere for de som ikke er alt dette. Markedsøkonomien fremmer en slik utvikling. En kan likefrem si at den ønsker en slik utvikling, og slagordet er: sats på vinnerne, øk konkurranseevnen.

Jeg tror rett og slett at sykdom må sees på som noe annet enn “tall”.  Man må ta på seg noen andre briller og endre fokus, endre fokus fra sykefravær til arbeidsnærvær.  Være klar over at sykdomsbegrepet inneholder en stor subjektiv dimensjon, og at det ikke bare er objektive funn alene som skal gi status som sykdomskriterium.  Vi vil vurderes som et subjekt og som hovedperson, ikke som et objekt eller et tilfelle.  Dersom vi skal forholde oss til det Hjort sier om makedsøkonomien som fremmer en utvikling der det kun er plass for ressurssterke, dynamiske, middelaldrende og friske, – ja, da vil flere kvinner droppe ut av yrkeslivet på grunn av sykdom.  De sosiokulturelle modellene bygger på teorier om at menn og kvinner i ulik grad oppfatter signaler fra kroppen som mulig sykdom.  Med de økte jobbkravene i et konkurransesamfunn vil dette kunne føre til større sykelighet blant kvinner og dermed eksklusjon, dvs flere kvinner over på trygd for at samfunnet skal kunne oppnå et inkluderende arbeidsliv.

For at alle skal kunne delta i arbeidslivet, forutsetter det tilgjengelighet. Arbeidslivet må planlegges og utformes slik at det finnes en plass for alle. Vi har alle ulike behov i ulike faser av livet, og disse ulikhetene må verdsettes dersom arbeidslivet skal gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Ulike former for ressurser og et sosialt fellesskap er viktig for å skape en reell inkludering og likeverdige muligheter. I dette bildet spiller arbeidsmiljøet en viktig rolle. Arbeidsmiljøet skal fremme og ivareta helse, miljø og sikkerhet, og bedrifts- og personalpolitikken må ta hensyn til den enkelte arbeidstakers muligheter og begrensninger. Jeg stiller spørsmål til hvorfor det blir brukt forholdsvis store ressurser på å analysere hvorfor seks til åtte prosent av arbeidsstokken ikke er på jobben. Hvorfor kan det ikke undersøkes hvorfor over 90 prosent av oss faktisk er på jobb?

Bedre arbeidsmiljø bør være et godt alternativ til strengere kriterier for sykemelding og reduserte sykepenger.   Det viser en avhandling i folkehelsevitenskap ved universitetet i Karlstad.  Som i Norge er det også i Sverige er forholdsvis høyt sykefravær, viser det seg, og sykmeldinger er både et folkehelseproblem og et samfunnsøkonomisk problem.  Man har i avhandlingen ønsket å få mer kunnskap om hva som påvirker sykefravær.  Sykefraværsadferd kan påvirkes, og det finnes andre midler enn innstramming i sykelønnsordningen.  Her er et forbedret arbeidsmiljø et av svarene, og i alle fall for kvinners del må det være en viss følelsen av tilhørighet med i bildet.  Denne følelsen kan påvirke arbeidsnærværet.  Det viser seg også at arbeidsmiljøfaktorer som anstrengte arbeidssituasjoner, arbeidstilfredsstillelse og fysisk arbeidsmiljø er viktige forklaringsfaktorer for sykefravær.

Det er dette som er svaret, mener jeg. Hva skal vi gjøre med sykefraværet, er spørsmålet. Se på hva de gjør, de som har et relativt lavt fravær. Eller – hør på Ebba Wergeland: Hun sier faktisk at sykefraværet i Norge er for lavt.

Stikkord: nav, Pludring, Reelle fakta, Småpolitiske innspill