Å gjøre kjønn

“….og rederforbundets usedvanlig vakre president….”, sa professor Stein Ringen, og jeg tenkte hva i huleste det hadde med saken at rederforbundets president var vakker. Hva er det med disse gamle menn som ofte, eller alltid, eller nesten alltid må putte inn slike adjektiv? Rederiforbundets president er kvinne. Rederiforbundets president er en vakker kvinne. Men hva så? Hva hadde det egentlig med saken å gjøre? Ringen holdt foredrag om velferdsstaten, han. Om hvordan velferdsstaten hadde utviklet seg de siste 10 til 20 årene. En helt kjønnsløs velferdsstat forsåvidt, hvis vi ser bort fra demografi og kvinners fertilitet og fødselstall som går ned i hele Europa, så var i alle fall forelesninga hans kjønnsløs. Det var liksom neste forelesning som skulle handle om å gjøre kjønn i organisasjoner, basert på Elin Kvandes bok Doing Gender in Organizations. Vi fikk litt hakeslepp, flere av oss voksne kvinnelige studeneter i salen, midt i et forholdsvis bra foredrag falt denne kommentaren, og jeg ble i alle fall litt satt ut. Sidedama mi også, forsåvidt, kvinneaktivist og av de rødeste røde, som hun er. Selvfølgelig i ferd med å si noe, men holdt klokelig kjeft. Det var nok det beste. Eller er det det? Burde vi gi dem inn, disse mennene som ikke kan holde kjeft om kvinnens utseende. Presidenten kan gjerne være stygg som arvesynda for mitt vedkommende. Det er saken likegyldig.

Den kjente professor har nettopp “gjort kjønn” på et stereotypt symbolsk nivå. Han har framstilt rederforbundets president som vakker, men hadde han gjort det dersom presidenten var en mann? Neppe. Da hadde han kanskje sagt at presidenten var handlingsdyktig. Jo, jeg tror det. Presidenten har ertet på seg andre rederimedlemmer, mannlige sådanne, ved å uttale seg om velferdsstaten, og det blir uttalt at hun bare er ute etter å markedsføre seg selv. Jeg tror neppe disse rederne hadde reagert slik om presidenten var en mann, og de hadde neppe sagt at han var ute etter å markedsføre seg selv. Det ser ut til at det henger igjen en forestilling at hun som kvinne skal være samarbeidsorientert og omsorgsfull på redernes vegne. Hadde hun vært mann, hadde nok hennes utspill blitt betraktet som rasjonelt, hun hadde blitt sett på som særlig beslutningsdyktig og handlekraftig. Det hun har sagt er at det ikke er skattetrykket som er problemet i Norge, men at det er innretninger som er viktigst. Som mann hadde hun kanskje ikke sagt det? Jeg aner ikke. Skattetrykk har jeg veldig liten peiling på. Ikke fordi jeg er kvinne, men fordi det ikke interesser meg nevneverdig.

Det som imidlertid interesser meg er måten vi forstår kjønn på. Det kan jo forstås biologisk, som noe vi er, eller det kan forstås som sosialt kjønn, som noe vi blir gjennom erfaringer vi gjør oss som kvinner og menn. Det første er på en måte kjønn som substantiv, der variabelen er kjønn og verdiene er kvinne og mann. Det andre er kjønn som adjektiv, der begrepene kvinne og mann bærer med seg noen særlige egenskaper. Elin Kvande har en annen måte å se kjønn på. Dette er kjønn som verb, det hun kaller “doing gender”. På norsk å “gjøre” kjønn, der kjønn er en kulturell kode som skapes i relasjoner og interaksjon mellom menn og kvinner, mellom kvinner og mellom menn. Å gjøre kjønn finner sted i prosesser på individuelt nivå, på strukturelt nivå og på symbolsk nivå.

Som kvinne og mann danner vi opplevelsen av handlingsrommet vårt på individnivå der vi etter hvert gjør oss opp meninger om hva vi kan klare å realisere her i livet, men dette påvirkes igjen av de to andre nivåene. Dette kommer til syne når menn ganske så systematisk finnes i høyere stillinger og har posisjoner i samfunnet som kvinner må streve lenger med å oppnå. Samfunnsstrukturen virker dermed direkte inn på det handlingsrommet vi selv skaper oss, og det er snakk om kjønnede samfunnsstrukturer der det blir ulik fordeling av ressurser som f.eks makt og økonomi. Det symbolske nivået kommer til syne i forestillinger og forventninger om hva som er passende adferd. Det oppstår stereotype forestillinger som mer eller mindre blir tatt for gitt, og dette kommer igjen til uttrykk i måten vi snakker om kvinner og menn på.

Og det er den stereotype forstillingen som kommer fram når Ringen sier disse bevingede ord om den usedvanlig vakre presidenten. Vi diskuterer dette i forelesningen om å gjøre kjønn. Det merkelige er at ingen av mennene i salen har reagert på utsagnet. Kankskje ikke det er så merkelig? De hadde vel kanskje sagt nøyaktig det samme selv. Tja – der ga jeg mannen noen stereotype trekk, faktisk. Det at mannen aldri kan la være å bemerke kvinnens utseende.

Selv traff jeg forøvrig en usedvanlig vakker og muskuløs herremann på treningsturen min dagen før disse forelesningenen.

(Basert på Elin Kvande “Doing Gender in Flexible Organizations og forelesninger på HIL 01.10.2009)

Stikkord: fakta, Jeg lurer i veg, Pludring, Småpolitiske innspill