Ekte lidenskap

Hadde jeg ikke løpt rundt i en svart t-skjorte påtrykt nm-stab i helga, hadde jeg live-blogga fra nm jeg også. Nå hadde jeg ikke særlig anledning til å være på nett, for nede i sekreteriatet vårt hadde ikke Grieghallens nett noe særlig lyst til å virke. Det var svært lite bredt det båndet der nede, eller så ble det brukt av resten av huset og ubemidlede studenter i nabolagets hybler. Dessuten – å være frivillig stabmedlem under nm for brassband gir oss ikke videre anledning til å gjøre andre oppgaver enn å stille opp for 72 korps som skal få sine tilmålte 15 minutt på scenen.

Flesteparten av oss som inntar Bergen og Grieghallen første helga i februar, er noen riktig snåle mennesker med en litt spesiell lidenskap for blank messing. I lang tid har lidenskapen vært en godt bevart hemmelighet, all den tid vi ikke har gjort så mye for å nå ut til andre arter av menneskeheten. I fjor, derimot, fikk NMF avtale med NRK, og man fikk en aldri så liten webtv-sending som i alle fall ble fulgt av noen sjeler jeg kjenner som vedkjenner seg interessen, men som ikke hadde anledning til å være i Grieghallen. I år ble det slått på stortromma – Grieghallen hadde tre kamera i salen, og i foajéens spiss var det eget nm-studio, akkurat slik som i store sportssendinger. Her regjerte flotte og entusiastiske Bård Ose. En bedre mann til en slik sending kan man ikke få, spør dere meg. Spørs jo om noen gjør det da.  Spør, mener jeg.

Stolt, sterk og synlig.  Det er organisasjonen NMFs visjon fram mot 2015, og det er ingen tvil om at 2500 musikanter i Grieghallen framstår både stolte, sterke og synlige.  Synlige, fordi de er så mange, stolte, fordi de presterer, og sterke, fordi de tør å være både stolte og synlige.  De kommer vandrende fra byens hoteller, bærende på små og store kasser, harde kasser og softbager.  De bærer rundt på store verdier.  De har øvd og øvd og øvd.  Flere kvelder og helger har gått med til dette.  Leppene må være trimmet.  Pusten må ikke gå i stå.  Fingrene må være i form.  Man skal stå løpet ut, i musikkstykker som varer i 10-15 minutt.  Det er en kraftprestasjon uten like.  Men mest av alt er det spilleglede.

«Vær idealistisk, drøm og ta vare på drømmene».  Dette er ord erkebiskop Desmond Tutu sa under et foredrag i Johanneskirken i Bergen i februar 2008.  Jeg fikk ikke med meg foredraget fordi jeg jobbet som frivillig under NM, men jeg spiste frokost på hotell Norge ved nabobordet hans.  Da jeg leste om foredraget i avisen og så disse ordene, syntes jeg de passet slik til det jeg og et par tusen andre sjeler holdt på med akkurat den helga.  Det synes jeg nå også.  Brassentusiaster er idealistiske, de har drømmer om å nå et mål, og de tar vare på drømmene år etter år. Det er ekte lidenskap.

Flesteparten av dere som leser bloggen min har sikkert ikke peiling på hva jeg skriver om i denne posten.  Flesteparten har sikkert heller ikke den aller minste interesse.  Flesteparten kunne sikkert ikke tenkt seg å være til stede under et slikt arrangement.  Ja, ja – dere aner ikke hva dere går glipp av, men special for you – her kommer en oppsummering.

Årets høydare: Manger musikklags pliktnummerframførelse.
Årets andre høydare: Eikanger Bjørsviks selvvalgtframførelse.
Årets tredje høydare: Manger musikklags selvvalgtframførelse.

Årets nedtur: At dommerne ikke var enig med meg når det gjaldt Manger Musikklag.

Årets dirigent: Peter Szilvay – en meget «inkluderende» direksjon.  Jeg følte meg som en del av musikken.

Årets dommer: Meg selv – som dommervakt under tredje divisjon hørte jeg fem korps. Disse kunne jeg rangere, og i ettertid viste det seg at rangeringen ble rett og helt lik de andre dommernes.

Årets sjokk: Moldes tredjeplass i elitedivisjonen. Der skulle Manger vært.

Årets overraskelse: Oslo Brassbands andreplass i elitedivisjon.
Stolt over: Å være sambygdning med Frode Amundsen, dirigent for Oslo Brassband. Se den flotte Masfjordbunaden!
Enda mer å være stolt over: Å tilhøre Nordhordland – brassens mekka.

Helgas gøyeste: Bjørsviks førsteplass i fjerde divisjon.
Helgas observasjon: I Vestfold spiller ikke jentene kornett.

Årets ikke aller største bombe:  Brassmusikken er vestlandsdominert.

Kvinnepolitisk I:  Hvor bliver de kvinnelige dirigenter?

Kvinnepolitisk II:  Hvor bliver de kvinnelige komponister?

Årets instrument:  Tuba.  Tubagruppen vant fire av fem gruppepriser.  Jeg har sagt det i mange år allerede:  I mitt neste liv skal jeg bli en tuba.  Tenk å sitte på et fang og bli holdt rundt så lenge.

Tuba.  Jeg tror ikke det finnes et mer sexy instrument.

(bildet er lånt fra www.oslobrass.com)