Helt ute i Øygarden, ytterst. Havet er utenfor, ei øy i det fjerne. Hernar. Deretter Fedje. På motsatt side av vågen skimtes Radøy og Bøvågen. I luftlinje ikke så langt hjem dit hvor jeg bor. Den gang sjøveien var hovedferdselsåre, fjord og hav bandt Øygarden sammen med Nordhordland. Rart å tenke på. Nå kjører vi fra Bergen og utover disse smale øyene med den stort sett brede veien på mindre enn en time. Der Troll-ledningen og Oseberg-ledningen kommer i land.

Sånn omtrent 4000 innbyggere er det i Øygarden kommune. Man kan være ganske sikker på at det også er 4000 måker der. Noen av dem med bolig her ytterst, på nothuset. Her har de sine måketing, ser utover havet, drar ut etter mat. Krever sitt. Lager lyd. Det er den eneste lyden vi hører her ute denne augustdagen. Måkeskrik.

Vi kunne gått om bord i båten som bringer folk og fe til Hernar. Vi bør gjøre det en gang.

Tillit er nøkkelen, og fra tidlig av lærer vi oss hvem vi kan stole på, betro oss til og gjøre avtaler med. For å kunne opprettholde et samfunn der vi er avhengige av hverandres adferd, er det også viktig med en viss grad av gjensidig tillit. Robert Putnam definerer sosial kapital som trekk ved sosial organisasjon som tillit, normer og nettverk, som kan forbedre samfunnets effektivitet ved å lette samordnet handling. Gjensidig tillit blir dermed en forutsetning for at nettverket skal bestå, og en grunnleggende forutsetning for å kunne nytte sin sosiale kapital, er at en har tillit til sine medmennesker.

Sosial tillit er tilliten vi har til folk flest, til alle og enhver. En slik tillitsform preges av horisontalitet, og høy grad av sosial tillit viser at man har tro på at de aller fleste mennesker er rettferdige, hjelpsomme og troverdige. Dette er det gode samfunnet, og et høyt nivå av sosial tillit medvirker til økt samarbeid og toleranse. Høyt nivå av sosial tillit innebærer også at vi tror godt om de vi ikke kjenner, til tross for at vi ikke kan vite at de vil oss vel. Momentet av usikkerhet er dermed en styrke i den sosiale tilliten. En annen type tillit er den institusjonelle tilliten som innebærer tillit til samfunnsmessige institusjoner, autoriteter eller politikere. Forskning viser at institusjonell tillit er høy her til lands, og dette er blitt forklart med den universelle og ganske sjenerøse velferdsordningen vi har. Putnam argumenterer derimot med at sjenerøse velferdsstrukturer undergraver tilliten i moderne velferdssamfunn, dette fordi staten overtar ansvaret for det sivile samfunnet, noe som fører til minsket aktivitet i sivilsamfunnet.

I en tekst om verdier som sosial kapital, argumenterer professor Halvor Nordby (HiL) at brukerens verdier er en form for sosial kapital. Han bruker Ludvig Wittgensteins filosofi om kollektive praksiser, språkspill og begrunnelse for å vise hvordan verdier er forankeret i sosiale fellesskap, og med analysen av verdier som sosial kapital, viser han hvordan sosialarbeidere bør kommunisere for å kunne oppnå enighet og samarbeid i sosialt arbeid.

Verdier er egenskaper vi tilskriver handlinger vi tenker på som etisk gode eller gale. Verdier kan også være generelle begreper folk tror på, slik som demokrati og rettferdighet. En tredje måte å forstå verdier på er koblet til måten mennesker ønsker å leve livene sine på. Å forstå hvilke verdier en person har er derfor ikke tilsvarende som å forstå personens oppfatninger. Personlige verdier er radikalt forskjellig fra tro/oppfatninger, de er ikke sanne eller usanne avhengig av hvordan verden er, de er i stedet direkte relatert til handlinger vi gjør. For å forstå den andres personlige verdier må vi forstå hvordan den andre ønsker å leve livet sitt, og dessuten forstå hvilke aktiviteter den andre oppfatter som verdifulle fra sitt perspektiv. Dersom perspektiver og utgangspunkt er radikalt ulike, og det er lite sympati for den andres interesser, vil det kunne oppstå store kommunikasjonsproblem.

Det må skilles mellom hva som er brukerens oppfatninger og hva som er hans/hennes verdier. Vi har oppfatningene våre fordi vi tror de er sanne. Dette er et rasjonalistisk perspektiv på sannhet og kan ikke brukes til å forklare opplevelsene vi har av å ha rett til å ha de personlige verdiene våre. Verdier er derimot subjektive preferanser og dermed ikke gjenstand for samme type rasjonelle begrunnelse som oppfatninger. Ludwig Wittgensteins filosofi kan brukes til å vise at subjektive verdier, i motsetning til rasjonelt begrunnede oppfatninger, kan forstås som en form for sosial kapital. Ifølge Wittgenstein er verdipreferansene våre forankret i sosiale, språklige praksiser og grunnleggende måter å leve på.

De personlige verdiene våre har oppstått i sosiale miljø og kollektive praksiser som vi alle er en del av. Det å forstå verdier som sosial kapital er en måte å anvende Wittgensteins filosofiske analyse på, og denne analysen vil kunne ha konsekvenser i forhold til kommunikasjon med brukerne. Satt inn i en Navkontekst betyr dette at god kommunikasjon mellom veilederen i Nav og brukeren forutsetter at veilederen forstår det sosiale landskapet brukerens verdier er formet i. Skal jeg som veileder forstå brukerens verdier, må jeg ut fra denne filosofiske tenkemåten fokusere på brukerens sosiale kapital ved å ta utgangspunkt i de sosiale båndene som bakgrunn for hans/hennes verdivalg.

Kan en slik analysemodellen brukes i forbindelse med hvordan Nav og dets medarbeidere bør kommunisere med sine brukere? Nordby sier at det er ulike verdisett som gjør at det oppstår uenighet mellom sosialarbeidere og brukere av hjelpeapparatet. Jeg vil anta at man finner nøyaktig de samme ulike verdisett i det nye Nav og blant deres brukere. Jeg antar også at det er kommunikasjonsutfordringer i møtet mellom en saksbehandler i Nav og brukeren. Det å tenke sosial kapital og verdier vil jeg også anta ikke er den vanligste tenkemåten blant saksbehandlere i den daglige praksisen. Er det mulig for Nav å få denne tenkemåten inn i sitt daglige arbeid?

Kommunikasjonsutfordringer oppstår når saksbehandler i hjelpeapparat ikke vet nok om en brukers sosiale og kulturelle bakgrunn og hvordan de ønsker å leve livene sine. Årsaken til den dårlige kommunikasjonen trenger ikke å ligge i at saksbehandler har dårlig kunnskap om brukerens ønsker og interesser, men at ignoranse for brukerens virkelighetsforståelse og verdier lett kan ende opp i fastlåste situasjoner. I sosialt arbeid er det viktig å ta utgangspunkt i brukerens forståelse av situasjonen, slik også den danske filosofen Knud Løgstrup sier i sin etiske fordring: “Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten at det holder noe av dets liv i sin hånd”.

(teksten er en forkortet og forenklet utgave av teoridelen i semesteroppgaven for faget Marginaliseringsprosesser i velferdssamfunnet, våren 2010: ~Vi vil ha flere tilbake i aktivitet ~
Hvordan kan sosial kapital brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom Nav og brukerne av Navs tjenester?)

(Illustrasjon: Behance network)

I morgen. Nei, i dag faktisk, går fristen ut for å levere inn skisse til promblemstilling/tema for masteroppgaven.

Fremdeles kverner det i hodet mitt. Fremdeles lurer jeg på hva jeg bør havne på. Jeg vet at jeg ikke er alene om å kverne.

Faget mitt. Velferdsforvaltning. Der vi er

opptatt av hvordan sosiale- og helsemessige oppgaver søkes løst i organisasjoner og i et samspill mellom stat, kommune, lokalsamfunn, private tjenestetilbydere og brukerne.

Der vi skal få

kompetanse om organisering og tilrettelegging av tjenester for å oppnå viktige mål og for at dette bedre skal tilpasses brukerens behov og ønsker.

Og da er jo spørsmålet. Skal jeg

1) satse på en oppgave som handler om arbeidslinja/aktivitetslinja i Nav?
2) satse på en oppgave som handler om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom brukerne og Nav?

eller

3) satse på en oppgave som tar for seg kulturbygging i Nav?

Og hvorfor skal det i det hele tatt handle om Nav, spør vel noen. For derfor, kan jeg svare. Men ettersom det ikke er noe svar, så er det rette svaret at det skal handle om Nav fordi det er interessefeltet mitt innen velferdsforvaltningen. Fordi jeg har jobbet innen trygd og arbeid i 15 år. Fordi det er interessant. Og fordi jeg vil ha svar på noen spørsmål som ligger der ubesvart og som det er lite forsket på.

For dette er forskning. Jeg har lett for å glemme det. Jeg kom på at det er forskning nå i dag, da jeg stod der i solskinnet på ferja og snakket med en sambygding. Du skal forske du da, sa han, da jeg sa at jeg studerte litt på si. Jo, visst søren skal jeg forske.

Men. Jeg kom ett skritt videre i kveld. Jeg leste Øyvind Kvalnes (@othinker) sin bloggpost om Homo Economicus, det økonomiske menneske – som i en hver situasjon ser etter den beste løsningen for seg selv. ”What’s in it for me?”. Der viser han til økonomen Sumantra Ghoshal og det han sier om forhold som betyr ekstra mye for mennesker: Egeninteresse, andres velferd og rettferdige prosesser. Og jeg fant ut at dette er noe som passer inn i en av oppgavetankene mine i alle fall.

Men. Når jeg tenker meg om, passer det inn i alle tre oppgaveidèene.

Så muligens er jeg like langt.

(Illustrasjon: Saying Images.com)

Så langt du kan komme fra søramerikanske panfløyter og rumenske trekkspill. Dette er folk, rock, pop, køntri, blues og soul. Dette er bra.

Dette er Soluna og faren hennes, på sin sommerlige gatemusikantturnè. Ja, det er sommer, selv om Soluna har lue på. Det er kveldskaldt, må vite. Hennes basspill og lyse stemme, pappaens enmannsorkester og litt rustne stemme. De kler hverandre, og dette setter publikum pris på. Sommer etter sommer.

Soluna kan man dessuten møte på MySpace hvis man vil.

Jeg har vandret gjennom Bergens gater, og nederst i Marken treffer jeg på denne unge damen. Med en brødskalk lokker hun duene til seg. Selv blir jeg ganske lammet av opptrinnet og klarer kun å knipse det ene bildet. Jeg, med min fugleredsel, og i særdeleshet dueredsel, har mer enn nok med å forstå at det er akkurat dette som skjer. De stimler sammen rundt henne, og hun får dem til å gå opp på låret sitt. Ikke bare denne ene duen. Til slutt har hun tre stykker der som sloss om brødskalken og flakser rundt. Jeg er målløs. Både av skrekk. Og av beundring.

….Even the whisper of a wind will woo these wind-catchers, to creak and groan, round and round…. (D. Lambert)

Tre dager i København passer meg bra. Et slitt hotell på hjørnet mellom Nansensgade og Vendersgade, knirkende teppebelagte gulv, morgenmad med rugbrød og et wienerbrød til dessert, kaffe, juice. Flere kilometer vandring tre dager til ende, gnagsår, men du verden – København ligger der med sine avenyer og sine stræder. Og sine konger til hest. Christian, eller Frederik, eller Christian Frederik.

En is-te hos Paludan Bogcafé, eller nyte et glass med hvitt under en baldakin mens man ser på livet på Rådhusplassen. Smørrebrød på Tivoli. Man vil ikke knekke nakken, og er derfor villig pakkesel og ventende på en benk mens datter prøver alskens fartsvidundere. Selv holder man seg til pariserhjul og spøkelsestog.

Man burde shoppet mer. Man burde beveget seg over et enda større område. Man burde prøvd noen flere restauranter. Man burde kjent på nattelivet. Men av og til strekker ikke tiden til. Av og til vil man bare sitte ned og nyte. Av og til vil man heller sove i en seng og være uthvilt til dagen etter. Av og til kan vindusshopping være greit nok.

Men neste gang. Neste gang, når det blir vet man jo ikke, det er så mange byer man skulle besøkt. Men altså, neste gang, da tar man med seg en sykkel hjem.

Jeg googler, jeg finner blogger, og noe og noen bergtar meg. Ja, noe og noen bergtar meg mer enn noe annet og noen andre jeg finner. Jeg vil aldri komme til å kunne skrive like bra som det og den/de som bergtar meg mest gjør, men jeg har holdt ut, og i dag feirer bloggen sin treårsdag.

Det tok tre bloggposter før jeg fikk en kommentar, noen fler før jeg fikk den neste kommentaren, men etter hvert ble bloggen min en del av bloggene i bloggsfæren. En blogg som ble besøkt og kommentert. Jeg har skrevet post på post. Jeg har pludret og kommet med uvesentligheter, jeg har nå og da puttet inn noen småpolitiske innspill. Jeg har vært glad. Jeg har vært lei meg. Fra å være en blogspot-blogg gikk jeg vegen om wordpress.com før jeg plutselig ble min “egen herre”, og her er jeg nå, i et format og et design som passer meg bra.

Bloggfrekvensen har gått betraktelig ned den siste tiden. Det kan skyldes så mangt. Det kan skyldes at jeg har skrevet om alt jeg kan skrive om? Eller det skyldes kanskje at jeg ikke lenger er anonym på nettet? Eller det skyldes kanskje “trenden” i tiden; det at det blogges mindre? Eller jeg har ikke tid til å blogge? Eller det skyldes kanskje at twitter har tatt over?

Jeg skulle ikke twitre, men i disse dager har jeg også feiret ett år på twitter. Jeg skulle ikke bli hekta, sa jeg i fjor. Jeg vet ikke om jeg har; jeg sier i alle fall til meg selv at jeg ikke har blitt det.

Før i tida – ja, tidsdimensjonen er en annen på nettet en irl – men altså, før i tida anbefalte vi blogger. Vi kommenterte på blogger. Vi linket. Og kunne vente oss en anbefaling, en kommentar og en link tilbake. Dersom vi på en måte “fant” hverandre. Nå anbefaler vi hverandre på twitter med ffnor (follow Friday Norway) hver fredag, vi retweeter, og det jabbes over en lav sko. Jeg er ikke flink til å jabbe, ikke er jeg flink til å retweete heller, og jeg er en sinke når det kommer til ffnor. Hvis jeg skal anbefale noen framfor andre, må det være noe eller noen som har gitt meg noe, og dette noe må være litt mer underfundig enn det “vanlig” dagligdagse. Jeg er kresen. Det er kanskje stygt av meg, men jeg vil ha det slik. Slik jeg også vil ha det når det gjelder følging og avfølging. Som Ziarah sa det så lurt for en stund siden:

Avfølging og følging er verktøy for å forme sitt eget innhold på Twitter, ikke en fornærmelse mot de man ikke følger eller avfølger.

Ordene. Jeg tror jeg har til gode å lese tweets som har gjort øyet stort og vått. Derfor vil twitter aldri – for meg – oppnå den _status_ blogging har. Allikevel har jeg blitt dårligere til å blogge, dårligere til å lese blogger og dårligere til å kommentere i blogger. Jeg har lovt meg selv flere ganger å bli bedre på det området, men det blir ofte bare med tanken.

Men noe som både blogging og twitring har gitt meg, er nye vennskap, nye bekjentskap og nye utfordringer. En av høstens store utfordringer er fagredaktøransvar i Masterbloggen. Jeg gru-gleder meg.

(Illustrasjon: Inscribing Meaning)

Sju markblomar. Sju grinder. Kva er det ho tenkjer på, gamle kroken? Kva skal ho med dei sju blomane? Og kva med dei sju grindene? Ho set i å fnise, som i sin ungdoms vår. Jo, skulle ein sett. Ho, hoppande over dei sju grindene.

Ho luktar bålet som er i ferd med å brenne ned, ho høyrer låtten frå vaksne og ungar ute på tunet. Sjølv har ho nesten tatt kvelden, sit i stolen framfor glaset, tenkjer på blomane, tenkjer på åra som har gått.

Dei sju blomane. Det kunne vere eit bilete på dei sju menn som i hennar ungdom og vaksne liv har vore noko meir for henne, sju gutar og menn som på kvart sitt vis sette sine spor. Dei tre i hennar tidlege ungdom, som kom, var og forsvann. I seinare år har ho ikkje tenkt mykje på dei. Den fjerde. Han som kunne blitt noko meir, trulova som dei var. Den femte. Han som blei verande, han som blei ektemake, far, bestefar. Den sjette. Ho sukkar, ho veit det er feil av henne å tenke på den sjette. Dei var begge gifte på kvar sin kant. Den sjuande.

Lette barnetrinn over stovegolvet fram til den gamle oldemora i stolen. Dei har plukka blomar til henne, to bukettar. Ein med sju sortar markblomar, for at ho skal ha dei under puta om natta, seier dei. Djupt alvorleg. Og ein bukett med blå forglemmegei. Fordi dei var så vakre. Dei kan ho sett i ein vase. Så er ungane vekke, og i fanget hennar ligg bukettane. Åtte sortar blomar.

Ho lukker augene, ser den sjuande så klårt, og som alltid vert ho glad når ho tenkjer på den sjuande. Så, du er her enno, kviskrar ho, ser at han sit der på greina i hjartet hennar, og der er dei andre og. Og dei tre frå ungdomen, framleis like unge og fine som dei var den gong.

Hovudet duppar, ho legg handa over blomane i fanget. Sju sortar, sju menn. Den åttande blomen, forglemmegei. Nei, ho gløymer ingen av dei. Vi skal snart sjå kvarandre att, tenkjer ho, og kviskrar, ganske stille: Forglemmegei.

Dette er en turistløype, noe vi merker, da det ikke bare er oss som har tatt turen. Vi er ikke vant til slikt, bortskjemte som vi er med å ha vår egen fjellheim nesten for oss selv. Det er smalt, trang og bratt, det er grønt, så grønt, og en utrolig frodig natur, full av voksende arter, både for den botanisk interesserte, og for den som kun er ute etter skjønnheten og opplevelsen av å være en del av storslått natur. Her er stein, bergheller, fosser, vann, elver, gamle gårder og støler. Her har det bodd folk.

Vi starter turen vår i 900 meters høyde, på ene øret hører vi elva, på det andre er det fuglesang. Går i egne tanker. Bratte fjellsider, elva langt under oss. En avstikker til grotta “Vetlehelvete” , et fascinerende syn, der vannet har gravd seg inn i fjellet. Fosser i fjellsiden, et fraflyttet bruk, enda et bruk, men det er i drift. Sinjarheim. Vakre gråsteinsmurer og tømmervegger. Det bittelille bruket  Almen med huset som er bygd innunder ei stor fjellblokk. Så stod det trygt, i det minste.  Videre langs elva til Belle øverst  i Vassbygdi. Sola har kommet fram, slik vi var lovet, vi varmes, både av sol og av vandringen.

Lauge seg i iskaldt elvevann. Ta av varme fjellsko, kjenne på stive legger.  Kjenne kroppen som lever.  Kjenne at 7 timer i fjellheimen har gjort godt.