Tause Birgitte – om taushetsplikt i Nav

Jeg skrev under på en taushetserklæring en gang i forrige århundre. Mye sand har rent i havet siden den gang, etaten har skiftet navn og slått seg sammen med andre etater, jeg har vandret min vei for å prøve nye beitemarker, men den underskrifta mi den gangen, den gjelder ennå. Jeg har sikkert en kopi av papiret et sted i tørlene mine, men orker ikke lete, eller jeg kan også få en kopi ved å henvende meg til mitt moderkontor. Men jeg trenger ingen kopi. For som sagt; jeg skrev under, og det som foregikk innenfor kontorets fire vegger, eller hele etatens fire vegger, det ligger lagret i en kryptert fil i harddisken min, lukket og låst med sju hengelåser, og nøklene er ikke å finne før jeg eventuelt trår innenfor etatens vegger igjen, dersom de har en jobb til meg.

Jeg diskuterte taushetsplikt med en lærling i forrige uke. Som helsefagarbeider har han nå praksis i hjemmetjenestene og opplever stadig vekk at brukere spør og graver om andre brukere han har på arbeidslista si. “De er så nysgjerrige”, sa han, “men de har kanskje ikke så mye annet å holde på med om dagen, og da vil de gjerne høre sladder. Det er vanskelig å formulere seg riktig. Jeg må prøve å svare dem høflig når jeg sier at jeg har taushetsplikt, og derfor ikke kan fortelle utenforstående noenting.” En meget reflektert herremann, denne unge helsefagarbeideren, i ferd med å lære seg et yrke og pliktene som følger med yrket.

Så kom jeg opp i en diskusjon om taushetsplikt i Nav på Twitter i går. Det er da jeg ser hvor lett det er for enkelte å stå på utsiden av en arbeidsplass og fortelle hvordan saksbehandlere skal arbeide. Og det er da jeg også ser at mange ikke skjønner eller kjenner til omfanget av Navs arbeidsområde. Og ikke minst begynner jeg å lure på om noen vil oppkunstruere en problemstilling for å ha enda noe å skjelle ut Nav for. Gadd vite hvor man har det fra at Nav-kontorene har lemfeldig omgang med sensitive opplysninger.

Det startet med et spørsmål til @NAVnorge fra @MariasMetode. Hun ønsker å vite hvordan personopplysninger som gis saksbehandler beskyttes, hvem som har innsyn og hvordan innsyn registreres.
Jeg kunne ikke dy meg, og svarte at taushetsplikten var med på å regulere dette, at denne (for meg) varer livet ut, men at man ikke kan hindre at annen saksbehandler får innsyn i en sak, fordi det kan være greit å diskutere med andre. @NAVnorge svarte også at det først og fremst var taushetsplikten som regulerte dette, og at tilgang til systemene blir gitt til dem som må ha det for å utføre oppgavene.

MariasMetode lurer på hvordan rettssikkerheten er ivaretatt og hvordan systemene virker. Og selvsagt skal man få lov til å lure på det, og selvsagt bør man få svar på det. Foreløpig har NAVnorge forsømt seg på svarområdet.

For meg er taushetsplikt så naturlig og innarbeidet at jeg ikke tenker over det, annet enn om det skulle skje overtramp, eller som nå, når noen stiller spørsmål ved det. Jeg tenkte faktisk ikke mer over begrepet før @Sigrun_ kom med disse ord:

@spindellett Man kan da ikke bryte taushetsplikten bare fordi det oppleves greit å diskutere med andre. Fvl § 13.

Her står man altså på utsiden og forteller at man innenfor en etat ikke kan foreta faglige diskusjoner? Det kan gjerne henvises til Forvaltningslovens § 13, poenget er forøvrig at Arbeids- og velferdsforvaltningslovens regler om taushetsplikt på noen punkter er strengere enn forvaltningsloven. I rundskrivet til Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen – Hovednr. 30 Kap. 2 – Arbeids- og velferdsetaten, § 7 om taushetsplikt står blant annet at:

enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Arbeids- og velferdsetaten etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bosted og arbeidssted.

Dette er ikke tilfelle i forvaltningsloven, der fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted ikke blir oppfattet like strengt. Taushetsplikten er derimot ikke til hinder for at opplysninger skal være tilgjengelig for andre tjenestemenn innenfor etaten “i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker”. Det er da mine ord om faglige diskusjoner kommer inn i bildet. Man er ofte ganske ensom som saksbehandler fordi man har med et menneskes, ja kall det gjerne skjebne, å gjøre. Hva du foretar deg overfor personen er alfa og omega, både i tanker, ord og gjerninger. Hvis du da ikke skal få lov til å lufte tankene dine med en annen saksbehandler, eller teamet ditt, da er det fare på ferde. Man kan unngå feilvurderinger ved å la andre få ta del i en sak, men det er ikke dermed sagt at alt som kommer fram i en samtale mellom deg og bruker blir gjengitt for andre. Det er det generelle, så som bakgrunn for saken, nåværende ståsted og hva man har å velge av verktøy for å komme videre som blir tatt opp.

Nav har en helt klar policy når det gjelder beskyttelse mot innsyn og uautorisert bruk av systemene, og det er sikkerhetsmekanismer som hindrer slik bruk, inklusiv uautorisert pålogging, innsyn og endring av informasjon. Alle skal ha autorisasjon til ulike system, blant annet hadde ikke jeg tilgang på bidragssystemet fordi jeg ikke hadde det som arbeidsområde.

Alle brukere av systemer sjekkes før det blir gitt autorisasjon, forsøk på ugyldig bruk av informasjonsressursen skal loggføres, brudd på policy blir varslet om, logger blir jevnlig gjennomgått for å se om det har vært avvik.

Ellers er det jo slik at arbeidsbordet skal være fri for saker, dataskjermen skal være vendt vekk fra annens innsyn, arkivet skal ikke være i nærheten av publikumsmottaket, skriver og kopimaskin skal være i eget rom og publikum skal kunne snakke med saksbehandler uten at andre lytter. Kvalitetssikringssystemene setter krav til varsling og alarmering, som igjen er med på å forebygge trusler, håndtere sikkerhetsmessige hendelser som oppstår, og begrenser skader.

Alt dette finnes dokumentert, men jeg representerer ikke Nav, og ønsker ikke å gå etaten i næringen når det gjelder å fortelle om sine sikkerhetssystem. Jeg vet at de finnes, jeg har fortsatt tilgang på en del dokument fordi jeg har vært flink til å samle og har kontakter. Jeg vil med dette innlegget vise at man er på villspor dersom man tror at Nav tar lettvint på sikkerhet for brukerne.

Stikkord: nav, Reelle fakta

(Petunias ABC, runde 2, bokstav O)

Selv om jeg 1 januar i det Herrens år tjueti eller totusenogti (alt ettersom du vil følge Sylfest eller TV2) våknet med dundrende hodepine som skulle jeg ha vært ute for flatfyll natta i forveien, (noe jeg faktisk ikke var, ikke et fingerbøl alkohol har passert mine lepper på flere dager), er det all mulig grunn til å være mer enn optimist enn pessimist på klodens vegne. Jeg mener – disse dagene med kulde og snø kan da virkelig ikke være i slekt med global oppvarming og smeltende polis? Hva var det egentlig som skjedde i København disse førjulsdagene? Ikke vet jeg, men klimakrisen ser ut til å være løst akkurat nå, disse juledagene, disse første dagene inn i det nye året, og det på breddegrader der det stort sett pleier å komme vinter en fire fem ganger i løpet av sesongen, vintre som ligger et par dager for så å regne totalt vekk. Nå har det hvite lagt seg som et tykt teppe over land og strand, og den deilige kulden biter i kjakene, og vi kan finne fram skiene og gå på ski i lavlandet, vi som alltid må et stykke opp i fjellet for å finne dette vakre hvite. Her i våre rurale utkantsstrøk kjører vi på fine vinterveier og intet saltkorn ødelegger dette hvite slik det gjør inne i byen, der de salter på 20 cm snø, totalt mislykket brøyteopplegg disse bergenserne bedriver. Vi smører med blått og fyker avgårde innover. Mannen min er så optimistisk der han langer avgårde og venter seg vel smilende Hemingjenter med blåbærsuppe på Blankvannsbråten, til tross for at dette terrenget er femti mil og vel så det fra Nordmarka. Han sier forøvrig at jeg har penere skistil enn han. Selvfølgelig har jeg det. Jeg er trønder og pr. definisjon bedre til å gå på ski enn en bergenser. Jeg er forresten flinkere enn han til å svømme også. Men det er visst noe familiært og har ikke noe med svømmehud mellom tærne å gjøre.

Det er deilig å være litt optimistisk. Jeg må prøve å fortsette i den trenden. Det har nemlig gått litt opp og ned de siste par årene, og selv om det kanskje ikke synes på meg eller vises i det jeg skriver, så er det ikke alltid man føler seg helt på topp. Av og til er man nærmere gråten enn smilet, av og til skal det nesten ingenting til før det strømmer over. Men det har visst med hodepinen å gjøre, og den kommer av litt for lite søvn og litt for mye stress. Tror jeg.

Men likevel – jeg har det bedre enn mange. Jeg er takknemlig for det.

Mitt nyttårsforsett er å ta med meg optimismen og takknemligheten inn i det nye året, la det stå framst i tankerekkene mine og ikke la pessimisme uroe tankevirksomheten. Være glad for det jeg har.

Godt nytt år til dere alle.

Stikkord: Bildet, Dagen i dag, Natur, Ut på tur

The End.
Jeg prøvde å kvitre i 5 måneder. Jeg ble fulgt av 411 stykker til slutt. Selv avfulgte jeg den ene etter den andre og lot være å følge de som ville følge meg.

Hvem er vi på twitter? Er vi oss selv? Hvordan kan vi samtale med 140 tegn?

Jeg vet ikke. Jeg bare kjente at det var nok. Plutselig var det bare nok.

Jeg vet bare at jeg er meg selv i mitt liv og noe av det livet vil jeg dele her på bloggen min.

Noen av de jeg fulgte har også en blogg. Jeg kommer til å besøke de bloggene av og til og legge dem til i en oppdatert bloggrull her. Noen av twitrerne vil jeg nok også savne av og til, kanskje først og fremst @vidunderfull, @DagfinnNordbo og @fimreite. Og @radiohode2, min #twitterschærlihet.

Jeg ble ikke glad i Twitter. Og når jeg ikke blir glad i noe eller noen, så kommer det ikke til å bli noe savn heller. Blir det et savn, gjenoppstår jeg kanskje på nytt, da under eget navn.

Jeg har vært til stede. Jeg har prøvd. Jeg kan uttale meg om fenomenet. Twitter engasjerer, og det er vel ikke uten grunn at bloggposten min fra 30 januar 2009 Voksne damer kvitrer i vei, er en av de mest besøkte postene på denne bloggen.

Jeg forlater reiret og ønsker dere alle lykke til videre.

Stikkord: blogg-greier, Reelle fakta, twitter

(Petunias ABC, runde 2, bokstav N)

Om det var naturbestemt eller om det var ren tilfeldighet, det er det ingen av oss som vet. Det vi vet er at sorgen og gleden de vandre til hope, at vi ingenting kan gjøre når døden rammer, heller ikke når den rammer dyr. 11 åringen har opplevd sin hittil største sorg, og det på selveste julaften. Det å ikke lenger ha en kanin løpende rundt leggene, det er litt rart. Ingen liten kanin som kommer fram fra kroken og slikker fingrene dine, ingen liten kanin som legger seg til rette i armkroken for å bli kjælt med en stund. Det var slik en merkverdig stund, i ene øyeblikket en livlig kanin, dagen etter en kanin med et hjerte som banket saktere og saktere til hun til slutt trakk sin siste pust. Sorgen og gleden de vandre til hope, lykke og ulykke ganger på rad. Medgang og motgang hverandre tilrope, solskinn og skyer de følges og ad. Jorderiks gull er prektig muld. Himlen er ene av salighet full.

Stikkord: Minner

Det stunder mot jul, og desember har gått så fort, også i år, at mitt forsett med bloggposter hver dag fram til julaften, har gått rett vest. Jeg har rett og slett glemt å åpne lukene mine, tror jeg. Eller kan hende jeg ikke har hatt ork? Nei – sannheten er vel at det har skortet på tid, det å sette seg ned å skrive noe, for skriving og blogg skal være lystbetont.

Så hva adventskalenderen min har hatt av innhold den siste uken, det vet jeg ikke. Lukene vil forbli uåpnet.

I Luke 22, derimot, der finner jeg en hel liten Samlivskalender. En Samlivskalender i form av et dikt av Jon Hjørnevik. Samlivet settes jo stadig på prøve, og i disse juledager på en ekstra prøve, visst.   Hjørneviks lille dikt om kvinnen er både søtt og litt tankevekkende, og både kvinner og menn bør vel prøve å tenke på at man skal ha en dag etter julekvelden også.

Kvinner er som luker i ein julekalender,
eg er som eit barn med ivrige hender,
ein unge i sinn, den ivrige sorten,
som har rive opp luke tretten og fjorten.

Frå luke til luke, på jakt etter ein skatt,
luker vert opna og luker stengde att.
Det går fort i svingen, to luker ber nag,
eg opna luke nitten og tjue på same dag.

Eg har svikta luker, luker svikta meg,
til eg fann mi luke, eg passa til deg.
Eg opna den varsamt, for eg likte ho,
eg fekk det eg ville, eg slo meg til ro.

Det var luke tjuefire, herleg og sjelden,
for mannen i meg, var ho julekvelden.
Ho var luka i mitt liv, me passa i lag,
men så kom første og andre juledag.

Frå I Ein sofa frå Korea
- dikt i utsal av Jon Hjørnevik

Stikkord: advent, Mot jul, Pludring, Reelle fakta, undring

(Petunias ABC, runde 2, bokstav L og M)

To ganger i året kan du være sikker på å komme over et korps. 17 mai er bankers, og i dagene før jul vil du som regel alltid høre noen toner fra Jingle Bell, Rudolf og Vi tenner våre lykter når det mørkner. Sure, iskalde toner dersom korpset blir forvist til inngangsdøra, litt varmere toner dersom de får seg en plass innomhus. Kalde fingre som klamrer seg fast i instrumentet, lepper som stivner. Det er julemusikken som er på tur.

Er du 11 år og spiller tuba, kan det være du ser slik ut.

Er du 11 år og spiller tuba, blir du kanskje som eneste musikant tilbudt en stol også. Den eneste denne gangen fordi den andre tubasisten ikke var til stede.

Korpsene stiller opp med sin musikalske lagånd. Kanskje de tilbyr deg gløgg også, og da kan du ikke gå derfra før du har kjøpt et lodd eller ti for to kroner stykket, og kanskje er du faktisk så heldig at du vinner den broderte juleduken, eller kanskje en frosset kalkun som kan stå på nyttårsbordet ditt. Og korpset får litt publikum, og alle hjerter gleder seg.

Og etterpå. Etterpå kan korpset gå innomhus, aspirantene får klapp og heder, dirigent og instruktører får en julblomst, den avgåtte lederen får en litt større blomst, musikanter og søsken og foreldre sitter benket rundt bord. Og grøten kommer på bordet. Med hele tre mandler.

Så kan de gå hver til sitt, vel vitende om at det blir jul. Også i år.

—————————
(Dette var mitt bidrag i Petunias ABC-lek, og både bokstav L og M ble med denne gangen i Musikalsk Lagånd)

Stikkord: advent, Bildet, blogg-greier, korpsblogging, Mot jul, Musikk, Pludring

Det lyser i stille grender, og et vakkert teppe av sølv har lagt seg over landskapet. Den blå timen er på sitt blåeste blå, skumringstime, og der ute på det sølvskimrende jordet står en kronhjort med sitt harem av fem koller. I den klare vinter, denne desemberdagen, er naturen nær og var, og jeg er på vei til den årlige julekonserten. Denne tradisjonelle, som bare vi kan skape. Vi som er til stede som syngende, musiserende og lyttende i denne lille landsens kirke. Den hvite, 70 år gamle trebygningen, på ingen måte bygd for de store anledninger, og på ingen måte bygd for klingende brass; tonene når ikke riktig ut i kirkerommet, de forsvinner bakover og opp i det lave taket over alterringen. De to tubaistene har satt seg inne i ringen, de liker seg ikke der, men det er trangt om saligheten i Guds hus når et brassband skal ta plass der framme.

Deilig er den himmel blå, synger koret. Ute har himmelen vært både blå og rosa denne ettermiddagen, nå er den svart, og ikke en stjerne er å se. Ingen julestjerne der oppe som lyser vei, men inne i kirken lyser det fra flere kandelabre, og lysene speiler seg i vindusrutene høyt oppe på veggen. Kirkebenkene er fulle av mennesker som ønsker å tilbringe en time sammen denne ettermiddagen, fordi det er tradisjon, og fordi tradisjoner for mange er viktig i førjulstida.

Det er bare her jeg kan klare å lytte til et amatørkor bestående av 20 sjeler som gjør sitt beste for å holde liv i gamle julesanger, og som med en ikke helt heldig engelsk uttale prøver seg på Love knows no borders. Sangen er fin, den, med noen akkorder som klinger godt, tross korets noe synkende toneleie. Det slår ikke feil, det er egentlig ganske sjarmerende, og jeg vet at han ved siden av meg ikke hører det jeg hører. Sikkert like greit det.

When you wish upon a star, klinger er en klar jentesopran, og like etter svever Amelie, den fabelaktige nedover Montmartre, i alle fall klinger Comptine d’un autre été fra pianoet, og et sus gjennom forsamlingen fordi disse jentene er så modige og flotte, de opptrer uten fakter. Et lite smil, og et lite bukk.

Deilig er jorden, synger vi. Det er et ønske at den skal være deilig, men hele jorden kan nok ikke klare å være deilig samtidig, det vet vi. Kriger pågår, og klimaet står overfor trusler som må bekjempes. Selv kan vi skimte Mongstad over fjorden, og like borte i svingen ligger Sløvåg med sine tanker som sprenges i lufta. Det er sårbart.

Men likevel kan vi innimellom se lys, se håp. Som her på en tradisjonell julekonsert med lokale aktører. Ingen julekonsertkjendiser å se, og de har vi heller aldri hatt på besøk her. Intet savn, forøvrig. Våre lokale sangere og musikere skaper en stemning som vi kjenner oss igjen i, og en klar jenterøst formidler Helene Bøksles Lys til nattsvart jord på forbilledlig måte.

Det har vært julekonsert. Vi går ut i svarte kvelden med lys innvendig.

Stikkord: advent, Dagen i dag, kultur, Lokalhistorie, Mot jul, Musikk, Pludring

Bare lykkelig!

Jo – bare lykkelig!

Jo – hun er lykkelig. For hun har levert eksamensoppgaven i Velferdens forvaltnig. Nå kan desember komme.

(Illustrasjon: Fueled by photos)

Stikkord: advent, lykke, Mot jul, Musikk, nytelse, Pludring, Reelle fakta, uvesentligheter

“How do you feel?” Spørsmålet kommer fra terapeuten. Skjønnhetsterapeuten. Vet ikke helt hva jeg skal kalle henne. Selv sa hun “My name is Ines. I’m your physioterapeut”. Men aldri har fysioterapeuter utført dette på meg. Her ligger jeg totalt passiv. Ikledd en liten lekker sak. G-streng. I papir. Ines gnir meg inn med havsalt. Det svir. Hun har tatt for seg hele kroppen. Unntatt akkurat på puppene. “Ok” – sier jeg. Hva annet kan jeg si da. Dette skal jo være godt. SPA og greier. Det er det vi damene unner oss når vi tar storbyferie med venninnene. Nå ligger jeg her på min benk iført den lekre lille. Det samme gjør venninnene. Vi har fnist mye i forkant av denne seansen. Det blir vel ikke mindre fnising etterpå. “Now you go to the bath”- sier Ines. Ines er fra Riga. Hun er høy og lys og ganske kraftig. Hun følger meg til badet. “Relax”- sier hun. Javel, jeg skal prøve. Vannet føles godt. Det er varmt og boblene får hele meg til å relakse noe så til de grader at jeg er nær ved å sovne. Etter hvert kjenner jeg at havsaltet er borte. Kroppen kjennes myk og deilig. Og deiligere skal den bli. Iført ny, tørr g-streng ligger jeg atter på benken. Nå skal det masseres. Fra den ytterse nakne lilletå opp til stresskulene i nakken. Ines bruker alle sine krefter. Denne massasjen er det tak i. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, men selvfølgelig gjør det akkurat det. Bare litt til der på den kulen. Du fant den vonde kulen du Ines, den jeg aller helst vil ta vekk med en isskje. “Now you will have a mask made of seamud”- sier Ines. Hun gnir inn mage, rumpe og lår med denne leiren. Etterpå ligger jeg der, inntyllet i leire, plast og teppe. “Relax”- sier Ines. Ok, jeg relakser atter en gang, lytter til sånn der Enya-musikk og er nær ved å sovne. Men – hvor lenge var man i paradis? Leiren skal av, dusje må jeg også. Iført min tredje lekre lille g-streng denne dagen avsluttes min to timer lange SPA med body-lotion over hele kroppen. Ines har gitt meg en Rest by the ocean. Huden min er tilbake til baby-stadiet. Kropp og sinn er løftet en smule. Veldig relaxed.
Posten “Relax by the ocean” fra 31. juli 2007

Foreksempel så ønsker jeg meg en slik stund i julegave. Et spa-opphold på Selje hotell hadde ikke vært å forakte. Litt thalassoterapi med algeinnpakninger og undervannsmassasje hadde vært fint. Bli knadd etter alle kunstens regler. Bli skjemt bort til de grader.

Jeg tar gjerne i mot en slik julepresang.

(Illustrasjon: Beach Queen; Graham Carter)

Stikkord: advent, Mot jul, nytelse, Pludring, Reelle fakta, uvesentligheter

Nei, jeg har ikke støv på hjernen, men jeg får gnagsår av for mye rot. De andre tilstedeværende i dette hus er ikke rammet av samme sykdom og liker blant annet å tro at klær og håndduker som slenges på badegulvet spaserer helt av seg selv inn i vaskemaskina. Det er fryktelig trist at så ikke skjer. Mannen min er et unntak her, for han må vaske klærne sine sjøl, men ellers tror han at det er greit at aviser ligger på gulv og på toalett (skjønner ikke hvorfor mannfolk må lese på do?) for deretter å forsvinne helt av seg selv når de er gamle nok, og at alt fagforeningspapiret hans setter seg pent i arkiv ved egen hjelp. Stor er forundringen når aviser og papir har ligget en stund og jeg spør pent om han har tenkt å gjøre noe med dem. Samler han på noe som står i avisa? Er det derfor den ikke kommer seg fra gulvet eller fra do? Er det ikke bedre at de papirene han fikk på den fagforeningssamlinga kastes eller settes i en perm i stedet for å ligge i bunker med annet papir?

Nå før jul skal det jo både vaskes golv og bæres ved og pyntes tre, men først må rotet vekk. Det får de pent gjøre de som har rotet, men de er veldig flinke til å skylde på hverandre. Med største selvfølgelighet sier 11-åringen at det ikke er hun som har rotet, enda det helt angivelig er hennes malersaker som flyter utover kjøkkenbordet.

Nei, vi får ta i et tak. En dag. Til helga, muligens. Rydde, og så vaske, og deretter pynte ørlitte grann. Eller mulig jeg tar i bruk følgende oppskrift på rydding

Hvordan rydde huset til jul:

1. Lag en fil på pc’n din.
2. Navngi den “Rotet i huset”
3. Slett filen
4. Pc’n vil nå spørre: “Ønsker du å slette ROTET I HUSET permanent?”
5. Svar ja
6. Legg beina på bordet og ta en gløgg og kos deg!

God førjulstid

(Illustrasjon: krisatomic)

Stikkord: advent, Dagen i dag, Mot jul, Pludring