I morgen. Nei, i dag faktisk, går fristen ut for å levere inn skisse til promblemstilling/tema for masteroppgaven.
Fremdeles kverner det i hodet mitt. Fremdeles lurer jeg på hva jeg bør havne på. Jeg vet at jeg ikke er alene om å kverne.
Faget mitt. Velferdsforvaltning. Der vi er
opptatt av hvordan sosiale- og helsemessige oppgaver søkes løst i organisasjoner og i et samspill mellom stat, kommune, lokalsamfunn, private tjenestetilbydere og brukerne.
Der vi skal få
kompetanse om organisering og tilrettelegging av tjenester for å oppnå viktige mål og for at dette bedre skal tilpasses brukerens behov og ønsker.
Og da er jo spørsmålet. Skal jeg
1) satse på en oppgave som handler om arbeidslinja/aktivitetslinja i Nav?
2) satse på en oppgave som handler om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom brukerne og Nav?eller
3) satse på en oppgave som tar for seg kulturbygging i Nav?
Og hvorfor skal det i det hele tatt handle om Nav, spør vel noen. For derfor, kan jeg svare. Men ettersom det ikke er noe svar, så er det rette svaret at det skal handle om Nav fordi det er interessefeltet mitt innen velferdsforvaltningen. Fordi jeg har jobbet innen trygd og arbeid i 15 år. Fordi det er interessant. Og fordi jeg vil ha svar på noen spørsmål som ligger der ubesvart og som det er lite forsket på.
For dette er forskning. Jeg har lett for å glemme det. Jeg kom på at det er forskning nå i dag, da jeg stod der i solskinnet på ferja og snakket med en sambygding. Du skal forske du da, sa han, da jeg sa at jeg studerte litt på si. Jo, visst søren skal jeg forske.
Men. Jeg kom ett skritt videre i kveld. Jeg leste Øyvind Kvalnes (@othinker) sin bloggpost om Homo Economicus, det økonomiske menneske – som i en hver situasjon ser etter den beste løsningen for seg selv. ”What’s in it for me?”. Der viser han til økonomen Sumantra Ghoshal og det han sier om forhold som betyr ekstra mye for mennesker: Egeninteresse, andres velferd og rettferdige prosesser. Og jeg fant ut at dette er noe som passer inn i en av oppgavetankene mine i alle fall.
Men. Når jeg tenker meg om, passer det inn i alle tre oppgaveidèene.
Så muligens er jeg like langt.
(Illustrasjon: Saying Images.com)
Stikkord: Dagen i dag, Jeg lurer i veg, nav, Reelle fakta
Så langt du kan komme fra søramerikanske panfløyter og rumenske trekkspill. Dette er folk, rock, pop, køntri, blues og soul. Dette er bra.
Dette er Soluna og faren hennes, på sin sommerlige gatemusikantturnè. Ja, det er sommer, selv om Soluna har lue på. Det er kveldskaldt, må vite. Hennes basspill og lyse stemme, pappaens enmannsorkester og litt rustne stemme. De kler hverandre, og dette setter publikum pris på. Sommer etter sommer.
Soluna kan man dessuten møte på MySpace hvis man vil.
Stikkord: Bergensbilder, Bildet, Musikk, Pludring
Jeg har vandret gjennom Bergens gater, og nederst i Marken treffer jeg på denne unge damen. Med en brødskalk lokker hun duene til seg. Selv blir jeg ganske lammet av opptrinnet og klarer kun å knipse det ene bildet. Jeg, med min fugleredsel, og i særdeleshet dueredsel, har mer enn nok med å forstå at det er akkurat dette som skjer. De stimler sammen rundt henne, og hun får dem til å gå opp på låret sitt. Ikke bare denne ene duen. Til slutt har hun tre stykker der som sloss om brødskalken og flakser rundt. Jeg er målløs. Både av skrekk. Og av beundring.
Stikkord: Bergensbilder, Bildet, Dagen i dag, Pludring, undring, Ut på tur
Høyt på setet, god oversikt, kanskje pratende med sidemann, eller i mobil, kanskje en matbit, eller en røyk. Det er Københavnere på vei til og fra jobb, eller de er ute et ærend. En sykkel. En sykkel på hvert hjørne. Egne sykkelveier. Ingen kondombekledde egoer liggende over sykkelstyret. Nesten ikke en hjelm å se. Avslappet. Danmark, et deilig land.
Tre dager i København passer meg bra. Et slitt hotell på hjørnet mellom Nansensgade og Vendersgade, knirkende teppebelagte gulv, morgenmad med rugbrød og et wienerbrød til dessert, kaffe, juice. Flere kilometer vandring tre dager til ende, gnagsår, men du verden – København ligger der med sine avenyer og sine stræder. Og sine konger til hest. Christian, eller Frederik, eller Christian Frederik.
En is-te hos Paludan Bogcafé, eller nyte et glass med hvitt under en baldakin mens man ser på livet på Rådhusplassen. Smørrebrød på Tivoli. Man vil ikke knekke nakken, og er derfor villig pakkesel og ventende på en benk mens datter prøver alskens fartsvidundere. Selv holder man seg til pariserhjul og spøkelsestog.
Man burde shoppet mer. Man burde beveget seg over et enda større område. Man burde prøvd noen flere restauranter. Man burde kjent på nattelivet. Men av og til strekker ikke tiden til. Av og til vil man bare sitte ned og nyte. Av og til vil man heller sove i en seng og være uthvilt til dagen etter. Av og til kan vindusshopping være greit nok.
Men neste gang. Neste gang, når det blir vet man jo ikke, det er så mange byer man skulle besøkt. Men altså, neste gang, da tar man med seg en sykkel hjem.
I begynnelsen var ordene, og ordene ledet meg fram til setninger jeg leste til øyet ble stort og vått. Det er sommeren for tre år siden, og noe sier meg at jeg må blogge, men jeg vet ennå ikke hvordan og om hva. Jeg vet bare at jeg føler for å skrive, men skal jeg bare skrive for meg selv, eller vil det jeg skriver bli plukket opp av andre?
Jeg googler, jeg finner blogger, og noe og noen bergtar meg. Ja, noe og noen bergtar meg mer enn noe annet og noen andre jeg finner. Jeg vil aldri komme til å kunne skrive like bra som det og den/de som bergtar meg mest gjør, men jeg har holdt ut, og i dag feirer bloggen sin treårsdag.
Det tok tre bloggposter før jeg fikk en kommentar, noen fler før jeg fikk den neste kommentaren, men etter hvert ble bloggen min en del av bloggene i bloggsfæren. En blogg som ble besøkt og kommentert. Jeg har skrevet post på post. Jeg har pludret og kommet med uvesentligheter, jeg har nå og da puttet inn noen småpolitiske innspill. Jeg har vært glad. Jeg har vært lei meg. Fra å være en blogspot-blogg gikk jeg vegen om wordpress.com før jeg plutselig ble min “egen herre”, og her er jeg nå, i et format og et design som passer meg bra.
Bloggfrekvensen har gått betraktelig ned den siste tiden. Det kan skyldes så mangt. Det kan skyldes at jeg har skrevet om alt jeg kan skrive om? Eller det skyldes kanskje at jeg ikke lenger er anonym på nettet? Eller det skyldes kanskje “trenden” i tiden; det at det blogges mindre? Eller jeg har ikke tid til å blogge? Eller det skyldes kanskje at twitter har tatt over?
Jeg skulle ikke twitre, men i disse dager har jeg også feiret ett år på twitter. Jeg skulle ikke bli hekta, sa jeg i fjor. Jeg vet ikke om jeg har; jeg sier i alle fall til meg selv at jeg ikke har blitt det.
Før i tida – ja, tidsdimensjonen er en annen på nettet en irl – men altså, før i tida anbefalte vi blogger. Vi kommenterte på blogger. Vi linket. Og kunne vente oss en anbefaling, en kommentar og en link tilbake. Dersom vi på en måte “fant” hverandre. Nå anbefaler vi hverandre på twitter med ffnor (follow Friday Norway) hver fredag, vi retweeter, og det jabbes over en lav sko. Jeg er ikke flink til å jabbe, ikke er jeg flink til å retweete heller, og jeg er en sinke når det kommer til ffnor. Hvis jeg skal anbefale noen framfor andre, må det være noe eller noen som har gitt meg noe, og dette noe må være litt mer underfundig enn det “vanlig” dagligdagse. Jeg er kresen. Det er kanskje stygt av meg, men jeg vil ha det slik. Slik jeg også vil ha det når det gjelder følging og avfølging. Som Ziarah sa det så lurt for en stund siden:
Avfølging og følging er verktøy for å forme sitt eget innhold på Twitter, ikke en fornærmelse mot de man ikke følger eller avfølger.
Ordene. Jeg tror jeg har til gode å lese tweets som har gjort øyet stort og vått. Derfor vil twitter aldri – for meg – oppnå den _status_ blogging har. Allikevel har jeg blitt dårligere til å blogge, dårligere til å lese blogger og dårligere til å kommentere i blogger. Jeg har lovt meg selv flere ganger å bli bedre på det området, men det blir ofte bare med tanken.
Men noe som både blogging og twitring har gitt meg, er nye vennskap, nye bekjentskap og nye utfordringer. En av høstens store utfordringer er fagredaktøransvar i Masterbloggen. Jeg gru-gleder meg.
(Illustrasjon: Inscribing Meaning)
Stikkord: blogg-greier, Dagen i dag, fakta
Det er Jonsok, Midtsommar visst. Ho tenkjer på dei sju sortar blomar ho skal plukke, dei sju markblomane som ho skal leggje under puta for deretter å drøyme søtt om sin komande ektemake. Sju grinder skal ho visst også hoppe over dersom drøymen skal bli til sanning.
Sju markblomar. Sju grinder. Kva er det ho tenkjer på, gamle kroken? Kva skal ho med dei sju blomane? Og kva med dei sju grindene? Ho set i å fnise, som i sin ungdoms vår. Jo, skulle ein sett. Ho, hoppande over dei sju grindene.
Ho luktar bålet som er i ferd med å brenne ned, ho høyrer låtten frå vaksne og ungar ute på tunet. Sjølv har ho nesten tatt kvelden, sit i stolen framfor glaset, tenkjer på blomane, tenkjer på åra som har gått.
Dei sju blomane. Det kunne vere eit bilete på dei sju menn som i hennar ungdom og vaksne liv har vore noko meir for henne, sju gutar og menn som på kvart sitt vis sette sine spor. Dei tre i hennar tidlege ungdom, som kom, var og forsvann. I seinare år har ho ikkje tenkt mykje på dei. Den fjerde. Han som kunne blitt noko meir, trulova som dei var. Den femte. Han som blei verande, han som blei ektemake, far, bestefar. Den sjette. Ho sukkar, ho veit det er feil av henne å tenke på den sjette. Dei var begge gifte på kvar sin kant. Den sjuande.
Lette barnetrinn over stovegolvet fram til den gamle oldemora i stolen. Dei har plukka blomar til henne, to bukettar. Ein med sju sortar markblomar, for at ho skal ha dei under puta om natta, seier dei. Djupt alvorleg. Og ein bukett med blå forglemmegei. Fordi dei var så vakre. Dei kan ho sett i ein vase. Så er ungane vekke, og i fanget hennar ligg bukettane. Åtte sortar blomar.
Ho lukker augene, ser den sjuande så klårt, og som alltid vert ho glad når ho tenkjer på den sjuande. Så, du er her enno, kviskrar ho, ser at han sit der på greina i hjartet hennar, og der er dei andre og. Og dei tre frå ungdomen, framleis like unge og fine som dei var den gong.
Hovudet duppar, ho legg handa over blomane i fanget. Sju sortar, sju menn. Den åttande blomen, forglemmegei. Nei, ho gløymer ingen av dei. Vi skal snart sjå kvarandre att, tenkjer ho, og kviskrar, ganske stille: Forglemmegei.
Stikkord: Pludring
Tidlig,tidlig starter vi hjemmefra, noen timers og endel mils kjøretur ligger framfor oss før vi kan sette oss på bussen fra Vassbygdi til Østerbø. Klokka har såvidt passert 09.30 når vi litt småhutrende får i oss ei skive og litt drikke før vi starter nedstigningen, fra Østerbø til Vassbygdi. En stipulert tur på 6 timer. Det er grått, men mannen, som stoler fullt og fast på yr-dott-no, sier at det ikke vil bli regn, ergo er det ikke regn det våte som kommer fra det grå.
Dette er en turistløype, noe vi merker, da det ikke bare er oss som har tatt turen. Vi er ikke vant til slikt, bortskjemte som vi er med å ha vår egen fjellheim nesten for oss selv. Det er smalt, trang og bratt, det er grønt, så grønt, og en utrolig frodig natur, full av voksende arter, både for den botanisk interesserte, og for den som kun er ute etter skjønnheten og opplevelsen av å være en del av storslått natur. Her er stein, bergheller, fosser, vann, elver, gamle gårder og støler. Her har det bodd folk.
Vi starter turen vår i 900 meters høyde, på ene øret hører vi elva, på det andre er det fuglesang. Går i egne tanker. Bratte fjellsider, elva langt under oss. En avstikker til grotta “Vetlehelvete” , et fascinerende syn, der vannet har gravd seg inn i fjellet. Fosser i fjellsiden, et fraflyttet bruk, enda et bruk, men det er i drift. Sinjarheim. Vakre gråsteinsmurer og tømmervegger. Det bittelille bruket Almen med huset som er bygd innunder ei stor fjellblokk. Så stod det trygt, i det minste. Videre langs elva til Belle øverst i Vassbygdi. Sola har kommet fram, slik vi var lovet, vi varmes, både av sol og av vandringen.
Lauge seg i iskaldt elvevann. Ta av varme fjellsko, kjenne på stive legger. Kjenne kroppen som lever. Kjenne at 7 timer i fjellheimen har gjort godt.
Stikkord: Bildet, kultur, Lokalhistorie, Minner, Natur, Pludring, Ut på tur
Av og til tror jeg avisene skriver noe bare for å ha noe å skrive. Om sommeren foreksempel, når det ofte er litt nyhetstørke, da putter vi på noen agurker, samme hvor vassne de er. Jo mindre innholdsrik på smak, jo bedre.
Ringblad på Hønefoss hadde en slik tilnærmelsesvis vassen agurk i går, skjønt den hadde aldri fått plass i Reiseradioens agurknyheter. En artikkel så ensidig og enkel, at den i all sin ensidighet og enkelhet er et stort irritasjonsmoment. Men det ser ut som journalist og avis mener at når noe handler om Nav, så lar vi være å sjekke fakta. Her har vi en sak, dere.
I korthet handler den om Annika som får trøbbel med Nav fordi hun blogger. Annika har ME og føler seg uglesett av Nav. Hun har kranglet og kranglet, men med advokats hjelp fått det hun har krav på. Nå har hun søkt uførestønad, men vil komme til å få avslag. Fordi hun blogger.
Står det i avisa. Samt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad.
Kjære avisa. Kjære Annika. Kjære alle som sliter og har vansker. Skal vi få Nav til å bli bedre på kommunikasjon og handlinger forøvrig, tror jeg vi kommer lenger ved selv å bli bedre på kommunikasjon og måten vi handler på. Vi kan spille hverandre gode, er det et uttrykk som heter. Sikkert et forslitt og klisjèeaktig uttrykk, men likevel. Vi kan spille hverandre gode og bedre, og vi kan til og med snakke hverandre gode og bedre.
Det er mange historier om Nav der ute. Om et Nav som ikke tar brukerne på alvor, som ikke tar hensyn, som putter brukere i bås, som ikke ser den enkelte, som er lite ydmyk og hyggelig. Og dette er helt klart sanne historier, men mellom hver slik historie gjør Nav et godt stykke arbeid. Det tror jeg ikke vi skal stikke under en stol.
Vi leser historien i Ringblad, og det skjer det avisen vil skal skje: Vi synes synd på Annika og synes at Nav driter seg ut. Nok en gang. Men egentlig er historien overfladisk og har liten nytteverdi. Avisa får fram en side av saken, og knapt nok det. Selvfølgelig kan de ikke få noen fra Nav til å uttale seg om selve saken, dette grunnet taushetsplikten, men det er noe med det å undersøke nærmere det brukeren sier. Gå litt dypere å få fram hva hun mener, hva hun mener skulle vært gjort annerledes, hvorfor hun mener hun har rett på uførestønad, om vilkår for denne er oppfylt i følge henne selv. Få fram om bloggingen hennes er det eneste legen har skrevet om i vurderingen sin. Sett litt på lover og regler. Finne ut av hva som må til før uførestønad kan innvilges. Ikke ta det for gitt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad. Det er bare brukerens ord. For svært mange er ikke denne stønaden det minste rotete.
Velferdsforvaltningen er i grenseland mellom bistand og grensesetting, og det vil alltid være et konstant nivå på folks misnøye, samme hvor “raus” velferdsforvaltning vi har. Nav bør, og skal, selvfølgelig oppdage sine feil, og de må helt klart utfordres på hvordan de behandler sakene sine, men systemet, lovene og reglene – de skal både Nav og brukere forholde seg til.
Et avslag som Annika mener hun får/har fått (?) kan aldri begrunnes med at hun blogger. Dette er et sitat tatt fra en vurdering rådgivende lege har gjort, og jeg kan aldri tenke meg at vurderingene kun er gjort på bakgrunn av vedkommendes blogg og hva hun skriver der. Begrunnelsen ved avslag skal inneholde en redegjørelse for hvilke regler som er anvendt, og hvilke fakta som er lagt til grunn. Det skal gis en konkret og individuell begrunnelse for hvilke vilkår som ikke anses oppfylt. Et av Navs mål er å få folk ut i arbeid, og dette gjelder ikke minst unge mennesker, og det skal foregå en ganske omfattende utredning før en uførepensjon innvilges. Det ligger et krav om gjennomført hensiktsmessig behandling der, samt et krav om gjennomført arbeidsretta tiltak, dessuten et krav om funksjonsvurdering. Det hadde vært riktig så fint om Ringblad kunne fått fram slikt i artikkelen sin. Riktig så fint, faktisk. Det de får fram nå, er en kvinne som ER sykdommen sin, og fordi hun er syk, så har hun rett. Det er ikke sikkert det er den hele og fulle sannheten.
For meg blir denne saken en vassen agurk. Jeg betviler ikke brukeren, jeg betviler ikke hennes plager og hennes kamp mot systemet, jeg blir bare så lei ensidighet, det å ikke se en sak fra flere sider. Få fram noe fakta som har substans. Denne tabloidiseringen av Nav er hverken brukerne eller Nav verdig.
(Illustrasjon: nettbladet)
Stikkord: fakta, Jeg lurer i veg, nav, Småpolitiske innspill, undring
Innerst inne i skykkjo har han fått plass, den gamle leksepulten til systra hans. Måttspist, men framleis med ein aldrande syrinfarge. Bonden ser på leksepulten og det rustne malingsspannet han er i ferd med å hive ut. Skal tru om det er nokre restar att her, tenkjer han. Lokket sitt hardt, og han er nær ved å gi opp, då det endeleg gjer etter, og han kan titte ned i spannet. Ei lukt stig opp. Umiskjenneleg maling. Han prøver seg fram med ein pinne, rører litt i den brune smørja på toppen, og der, der finn han syrinfargen. Nett som på leksepulten. Nett som på syrinbusken framom stoveglaset.
1975. Han hugser det. Systra mala leksepulten sjølv, og etterpå mala ho den gamle DBS-sykkelen. Han står der med spannet i handa og berre kjenner på seg at han må bruke restane. I augekroken ser han silotanken. Han prøver seg fram, stikk malerkosten han har funne ned i restane av det syrinfarga på botten av spannet. Maler. Det vert fint, tenkjer han. Skal tru om silotanken vil kle denne fargen?
Han får malt heile understellet. Syrinfarga. Han beundrer verket sitt, set tanken til traktoren og kjøyrer han ut på bøen. Der, mellom gule løvetann, står han, tanken med det syrinfarga understellet. Eg syklar forbi, undrar meg over fargekombinasjonen. Og synast han er vakker.
Stikkord: Bildet, kultur, Lokalhistorie, Minner, undring, uvesentligheter
Spindelkommentarer