Ryk og reis - det er sommer, og Norge er ditt nærmeste ferieland. Rik og raus. Rik på gods og gull. Vi kan godt være rause og dele vår rikdom med andre. Rik på kultur, natur og opplevelser. Det skal vi også raust dele med andre. Med den lille hattebekledde japaneren, med den franske damen på høye hæler, med tyskeren i bobilen, med svensken på motorsykkelen, med dansken i campingvogna. Wenn jemand eine Reise thut, so kann er was verzählen, var det visst en som sa en gang. Drar du til Røros, vil du ha masse å fortelle etterpå, fordi Røros har mye å fortelle. Røros er rik og raus, og inneholder mye av det mange vil oppleve i ferien sin. Ikke hvis du er ute etter sol og varme, greske guder, bikinikledde damer og billig øl, selvfølgelig. Men hvis du tåler at været ikke bestandig er sommerlig (skjønt det kan være varmt på Røros også), hvis du kan tenke deg å vandre gatelangs å bare se, hvis du vil ned i gruvegangene, og hvis du er historie- og kulturinteressert, da er Røros et fabeaktig sted. Og så kan du tenke at det også er kulissene for Jul i Blåfjell. Og ikke minst kan du tenke deg An-Magritts strev der i Bergstaden.
Røros er et eneste stort kulturminne og står på Unescos verdensarvliste. Hele Bergstaden Røros er vernet, noe som omfatter omlag 400 trehus. 100 av disse husene er fredet.
Bergstaden Zir. Les Falkbergets Den fjerde nattevakt. Om presten Sigismund som møter kjærligheten i den rødkledde kvinnen Gunhild, som trosser moral og konvensjoner. Der oppe i tårnet.
På Røros kan du gå rundt i gatene, titte på husene, titte inn av vinduene hvis du tør. Du går i et museum.
Langs-Stuggu / Løssi-Stuggu i Sleggveien.
Man kan gjerne ta seg en tur til Røros i begynnelsen av august. Da spilles det musikkteater på Slegghaugan, Elden. Ethvert sted med respekt for seg selv har et spel, og Elden bør oppleves i sommernatta.
Sees vi? Ryk og reis. Dra til Røros. Men før det, kan du se på flere utgaver av ABC i ord og bilder, både Petunias Rosenkrantztårn her i Bergen, og de andre innleggene fra de som følger ABC-turen.
Stikkord: Bildet, blogg-greier, fakta, ferie, kultur, Lokalhistorie
Er jeg spennende nok for twitter?
Er jeg interessant nok?
Er jeg følgbar?
(illustrasjon: twitter nonsense)
Stikkord: blogg-greier, fakta, twitter, undring, uvesentligheter
XmasB har gitt meg en hel bloggpost som svar på hvorfor han har skifta mening. Jeg lurte på om bloggen hans var død. Sist han ga lyd fra seg var i april. Da hadde han en sak om at twitter tar livet av bloggen hans. Ettersom vi nå hadde kommet til juni og det skortet på oppdateringer, var det et betimelig spørsmål å komme med, synes jeg. Hadde virkelig en kvitretjeneste klart å ta livet av en god blogg? Dette måtte sjekkes opp i, og jeg bladde meg tilbake noen år, til den gang XmasB forkastet twitter og gjorde det klart at dette bare var en tjeneste for uinteressante detaljer.
Selvfølgelig skal XmasB få lov til å skifte mening. Slik han skifter undik og slikt. Jeg synes bare det er et interessant fenomen. I 2007 var Twitter ganske nytt, i alle fall her til lands. Og det tar jo litt tid før ting fra det store utland setter seg, men når det først setter seg, så er det ikke måte på hvordan det setter seg. Facebook tok for alvor av i løpet av 2007 og folk registrerte seg i hopetall. Twitter hadde i 2007 i underkant av 400 brukere. I dag er dette tallet langt høyere, og høyere vil det nok også bli dersom det følger i fotsporene til Facebook. Nå er jo ikke jeg den rette til å uttale meg om noen av delene ettersom jeg ikke har profiler hverken her eller der, og ikke bruker jeg andre mikrobloggetjenester heller. Ikke er jeg medlem av noe forum på nettet. I det hele tatt er jeg i den store sammenheng bare en undermåler når det gjelder kunnskap om sosiale medier.
XmasB er sikkert ikke den eneste som skifter mening, eller endrer mening. Jeg kan selv komme til å endre mening en dag, slik jeg gjør på mange områder i livet. Stahet kommer man ikke langt med, nemlig. Det morsomme med det hele er at folk i Norge alltid må se det an først. Slik som med Facebook, så også Twitter. Vi ligger etter det store utland. Hva om XmasB hadde gått til det skritt våren 2007 å registrere seg på Twitter. Hadde flere fulgt i hans fotspor? Kanskje Twitter da hadde tatt av i 2007 i stedet for i 2009? I Norge må vi nemlig endre årstall på følgende illustrasjon:
Selv har jeg startet en prosess med meg selv. To tweet or not to tweet? Fortsettelse følger.
(illustrasjon: gapingvoid)
Stikkord: Pludring, Sånne blogg-greier, twitter, uvesentligheter
Jeg kunne gjerne gratulere med ny bil, sa han. Det var både litt kult og litt ekkelt med den nye bilen, for det var en ny gammel bil, og gamle biler er ikke som nye. Jeg gratulerte selvfølgelig, og i samme åndedrag spurte jeg om type og farge. Det var da et veldig jentete spørsmål da, mente han, og siktet med det til at jeg spurte om fargen. Ingen andre hadde spurt om det. De hadde spurt om motor og kilometer og slikt. De var menn. Ingen av dem hadde spurt om farge.
Mulig det er jentete å spørre om farge? Nå hører det med til historien at den nye gamle bilen er rød, men jeg tror ikke det er tilfeldig at han valgte en rød. Det er den tredje røde, men det er noe som sier meg at fargevalg er viktig, selv om man er mann. Både fargeval og type. Jeg har en fornemmelse av at han ikke ville gått for en mørkeblå bil. Eller en brun en. Så absolutt ikke en brun en.
Det er sikkert slik at de fleste bilkjøpere er menn. Jeg har ikke gått dette nøyere etter i sømmene, men jeg antar det. Ut fra en helt objektiv undersøkelse i mitt nærmiljø, gjort akkurat her og nå. I følge VG er det røde bruktbiler som selges raskest. Det vil ergo si at denne knalle fargen, som er lekker når det kommer til kjole og damesko, altså slike ting som jenter kjøper mest av, er umåtelig populær blant bilkjøpere, og dermed blant menn. De hadde aldri funnet på å kjøpe noe annet i rødt, hadde de vel? Rød dress? Neppe? Røde sko? Med mindre du var svært eksentrisk?
Hva som får meg til å tro at han ikke ville valgt en brun bil? Kan en bil være brun? Med mindre det er en _Matzun_ fra tidlig 70-tall? Jeg vet ikke. Jeg bare siterer min far, bilmannen, som leste tyske Auto motor und sport og gikk for franske biler. Hvite Citroener. Røde Renaulter. Kameraten gikk for det italienske. Svart Alfa Romeo. Verstingbilen ville vært en brun blanding av Mazda og Datzun. En Matzun.
En undersøkelse fra NAF sier at bilkjøpere er mer opptatt av fargen på bilen enn garantien. NAF-testen slår derimot hull på myten om jenter og fargen på bilen:
- Og så er det et interessant funn at kvinner ikke er mer opptatt av fargen enn menn. Dette slår i hjel en gammel myte, sier Inger Elisabeth Sagedal.
Det er derfor ikke jentete å spørre om fargen på bilen. Det er bare et helt naturlig oppfølgingsspørsmål. Slik vi spør om fargen på huset, eller kjolen, eller den nye sofaen. Vi spør om fargen når mannen har kjøpt seg bil. Når vi selv kjøper bil, ser vi på helt andre egenskaper. Kilometertelleren foreksempel.
Stikkord: fakta, Pludring, uvesentligheter
If you have forgotten water lilies floating
On a dark lake among mountains in the afternoon shade,
If you have forgotten their wet, sleepy fragrance,
Then you can return and not be afraid.But if you remember, then turn away forever
To the plains and the prairies where pools are far apart,
There you will not come at dusk on closing water lilies,
And the shadow of mountains will not fall on your heart.Sara Teasdale
- Men hvorfor Dachs? spurte jeg.
- Fordi det er en stor hund i en liten kropp, svarte Ståle.
Jeg har møtt en liten bloggevenn i Stavanger. En stor hund i en liten kropp. En hund som har det usedvanlig godt hos sin daxepappa. En firbeint liten herremann som skuer utover verden fra balkongen der på daxepappas DBS.
Jeg har fått suss og sleik, og blitt vist stor tillit. Fanget mitt er blitt brukt som hvileplass for en dachsemann i vekst.
Ett eneste bilde ble det tatt, fordi daxepappaen og jeg prata mer enn vi brukte tid på å finne fotomotiv. Så dette bildet, der daxepappa viser hvor stor hund han har, yter ikke full rettferdighet for den godeste Daxeé. Bjergstedparkens flaggstenger står så forferdelig i veien, synes jeg. Akkurat den flaggstanga skulle stått en annen plass, ikke sant?
Jeg hadde ikke fått møte Daxeé og daxepappa Ståle hadde det ikke vært fordi det finnes blogger. Og når man blogger, prøver man å treffe noen, i overført betydning, om dere skjønner. Ståle har truffet meg, og kanskje jeg har truffet Ståle også. Han er i alle fall den av mine lesere som har lagt igjen flest spor etter seg. 103 kommentarer har han skrevet det siste året. Det betyr at han troner øverst av de øverste i min bloggeverden. Ståle har gitt meg en pris, og den har jeg fått fordi jeg er av dem som har vist omtanke i en vond tid etter at Daxán døde. Det skulle bare mangle at man ikke viser omsorg og omtanke for sine medmennesker, selv om det er for en person man fram til lørdag 20. juni aldri hadde møtt. Prisen heter “You don’t say?”, og i omtalen av den heter det:
We give and get awards for having a great blog and being a good friend. What I want to award is those people whose comments have meant THE WORLD to me. It takes time to visit a blog and leave a comment … I wanted to recognize some special bloggers whose comments have made such an impact on me. The “You Don’t Say?” Award is awarded to these special bloggers in hopes that they will pass the award along to 5-10 of their best commenters!
Takk for prisen, Ståle. Og takk for at jeg fikk møte deg og Daxeé. Håper vi treffes igjen.
Møter setter spor, derfor gir jeg gjerne prisen videre. Til noen jeg bare har møtt skriftlig, og til noen jeg har møtt, men som alle gir gode tilbakemeldinger. Til Grethe og Tante Grønn, for deres gjennomtenkte og hyggelige kommentarer og ikke minst lesevennlige blogger, til Geir, som jeg gjerne skulle hatt lange diskusjoner med face to face, til Bridgehill, som gir meg mye i sin måte å være på, både i sine kommentarer og i bloggen sin, og ikke minst fordi jeg savner oppdateringer innimellom, og så vil jeg gi en til den for lengst nedlagte bloggen radiohode og radiohode himself, som lenge tronte øverst på kommentatorlista. Tidligere bare bloggevenn, nå venn. Han må nok nå se seg forbigått av flere.
Stikkord: award, blogg-greier, Minner, Pludring
Den i særdeleshet antikvariske ordboken Norsk Ordbok med ordtydning paa norsk-dansk utgitt av Det Norske Samlaget i 1914 hopper rett fra siste ord på P - Pøyta - til første ord på R - Ra - helt uten å ofre bokstav Q en tanke. Min velbrukte og snart permløse ordbok Nynorsk ordliste for alle fra 1983 inneholder derimot hele tolv ord/uttrykk på bokstav Q. Kan man da si at Q er en forholdsvis ny bokstav i det norske alfabetet?
Ikke vet jeg, og ikke har jeg tenkt å bry meg så mye med den problemstillinga heller. Jeg tar meg heller en gugeltur i forbindelse med dagens bokstav i ABC i ord og bilder. En ikke planlagt walk-over sist uke førte til at min P ikke ble publisert. Q skal derimot publiseres, på et vis, og nå i kveld, etter en dag i sola, sitter jeg her og gugler litt og blar i gamle bilder. Jeg ser at et svensk par ville gi sønnen sin navnet Q. Det er en smule sært, men værsågod, hver sin smak. Jeg leser om Q-feber, en slags feber som kommer av bakterien Coxiella burnetii. Den rammer først og fremst drøvtyggere, men også mennesker og kjæledyr. Jeg vil helst ikke bli smittet av den. Så har man jo Q-melk og Q-tips og slikt, men det har andre blogget om.
Jeg kunne også ha laget en Quiche, en Quiche Lorraine, men det kom jeg på for seint, og denne bloggen har på en måte ikke vært en blogg viet oppskrifter, og jeg lurer på om det skal fortsette å være slik enn så lenge. Q-metoden kunne jeg også ha sagt noe om, men jeg tror det vil bli nerdete. Dessuten lite å ta bilder av også. Men selve metoden er voldsomt interessant altså. Også jeg som driver med en sånn mastergrad, kan ha god bruk for å sette meg inn i denne metoden i forkant av oppgaven min. Det kan være den kan være anvendelig til mitt bruk. Quilting kunne kanskje vært noe å skrive om? Problemet er at jeg da måtte gå på stjelerunde i quiltebloggeverdenen, men jeg er ingen quiltedame og har derfor ingenting å komme med på området. Annet enn at jeg har et litt anstrengt forhold til fenomenet.
Så - hva havnet vi på da? Where are you going? Quo vadis. Ja, si det. Jeg vet ikke hvor jeg går, eller hvor jeg havner på den veien jeg går. Jeg har en viss anelse, men
Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.
Som han skreiv, Olav H Hauge. Noe som kan illustreres med bildet fra en fjelltur over vidder i Masfjorden i slutten av april.
Quo vadis, eller også Quo vadis, Domine, ‘Hvor går du, Herre?’. Dette skal, ifølge legenden, være spørsmålet apostelen Peter stilte Jesus, som viste seg for ham på Via Appia rett utenfor Roma. Jesus svarte at han var på vei til Roma for å la seg korsfeste for annen gang. Dette skjedde da Peter var på flukt fra Neros forfølgelse. Svaret fikk Peter til å vende tilbake, og han led martyrdøden i Roma ved å korsfestes med hodet ned. Legenden og sitatet ble deretter berømt gjennom den polske forfatteren Henryk Sienkiewicz’s roman Quo Vadis (1895) som er oversatt til ca. 30 språk. Sienkiewicz ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1905. Boka er også blitt filmatisert.
Så lærte vi litt i dag også. Og flere Q-er er å finne her.
Stikkord: Bildet, blogg-greier, fakta, Natur, Ut på tur
Har dere merket at enkelte damer har det med å stikke. Sånn helt ut av det blå kan de komme, de stikkene. De har surret rundt, litt på avstand en stund, og så slår de til, når du aller minst venter det. Kommer der med sitt stikk, akkurat nå, når du hadde alt klart. Du hadde f.eks planlagt en tur med en gjeng unger, en avslutningstur for sesongen, og så var det noen misfornøyde da, der ute i periferien et sted, som bare måtte komme. Stikk. Sa det.
Jeg skal heve meg over slike stikk. Gjøre akkurat som med flåtten. Trekke den ut og la den dø sakte hen der den skylles ned med utslagsvannet.
(bildet er fra imgfave)
Stikkord: Dagen i dag, undring
Herland, Hanne. Du burde starte en “Spør - og jeg svarer”-spalte i en avis der mannfolk kan komme med sine vanskeligheter i hverdaglivet med damene sine, og der du kan komme med orakelsvarene dine. Eva har jo en slik spalte i Adressa. Og Kristin har en i VG på lørdagene.
Du har nok et svar til min ukjente leser som i går, 17 juni, kl 12.16.09 kom med følgende utsagn på Google og havnet her hos meg: Kona vil ikke ha sex.
Jeg tror det er et udekket behov der ute. Du, som visstnok har svarene på disse store spørsmålene i en manns liv, du bør virkelig kjenne din besøkelsestid. Jeg vet ikke hva jeg skal svare mannen, men det vet sikkert du.
Stikkord: livet, Media, undring, uvesentligheter
Ståle (3)
Anne-Sophie (2)
Dnort (1)
Inger Johanne (1)
Petunia (1)
TorAa (1)
Spindelkommentarer