Løpetid

Som kvinnepolitisk talsmann i denne familien har du helt rett, sier mannen min. Jeg har uttrykt min misnøye over innbydelsen til et orienteringsløp, og mannen min prøver ikke en gang å ta mannen bak innbydelsen i forsvar. Han kunne sagt at fyren vet ikke bedre. Han kunne sagt at det sikkert er gjort med humor. Han kunne også sagt at innbydelsen er helt ok. Men han gjør ikke det, han støtter meg, og på selve løpsdagen er han ikke snauere enn at han konfronterer løpsansvarlig med hans fadese på innbydelsesfronten.

Fadese og fadese, fru Blom. Jeg kan gjerne la slikt passere, men det er noe med den der tonen i innbydelsen. Dette med å undervurdere. Hva som gjorde meg misfornøyd? En filleting, egentlig. Bare en liten småting i den store og hele verden, men nok til å sette sinnet litt i kok og tenke litt over hva som skjer.

Orienteringsløpet går i Ytrebygda i Fana en vinterkald dag i februar. Orienteringsklubben frister med to løyper fordelt på fem klasser:

7 km : Herrer Lang
5 km : Damer alle. Unge gutter. Gamle gubber. Svake herrer.

Her skal alle løpe i et terreng med 30 cm snø, det er både vei og sti, men også en del tungt terreng. Også poster fordelt rundt omkring, slik det pleier å være. Likt for alle, egentlig. Rent bortsett fra at damer må løpe i samme klasse som de gamle gubbene og de svake herrene. De har ikke anledning til å løpe sammen med herrene i den lengste klassen.

Dette er jo et forsøk på å være morsom, jeg ser jo den, for løpsleder følger opp med følgende ord:

Fellesstarten går samtidig for alle. Alle løper samme trasè, men kortløypen har 2 innersvinger. Førstemann til mål vinner, uansett klasse. Egen samvittighet bestemmer løype- og klasse-valg, men arrangøren er helt suveren og kan overprøve svake sjelers løypevalg

Morsomt, ikke sant? Men skal det være sånn? Hvorfor denne forskjellsbehandlingen i idretten?

I dag kunne vi høre lege i Olympiatroppen, Lars Engebretsen, si at det på åtti og nittitallet var et av argumentene fra østblokklandene at kvinnene kunne få brystkreft av å delta i kvinnefotball. Og nedslaget i hopp kunne være skadelig for de reproduktive organene. Det er såkalte medisinske begrunnelser som ligger til grunn, det at kvinnekroppen ikke tåler det og at kvinner er for svake.

”Gutteklubben” Tjalve hegnet om Holmenkollstafetten som mannsbastion fra 1923 til 1975. Kvinner hadde ønske om å være med, men møtte stor motstand. Midt på 1960 tallet fikk de lov til å være pausefyll og løpe en liten stafett inne på Bislett, men ble seinere erstattet med turnjenter, som hadde større underholdningsverdi. Dette var det enkelte som ikke ville finne seg i, og det med god grunn. Gerd von der Lippe, for enkelte av oss kjent som professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark, løp med en blomsterkvast som stafettpinne under Holmenkollstafetten i 1972 og fikk deretter startforbud i friidrett for denne akk så gedigne forseelsen. I 1973 ble Idrettsaksjonen dannet, og i 1974 kunne man i 8-mars toget gå under parolen Nei til kvinnediskriminering i idretten. I 1975 fikk kvinnene lov til å stille egne lag i Holmenkollstafetten, men alle hersketeknikker Berit Ås er en talsmann for ble tatt i bruk for å hindre at dette ble en realitet: Kvinnene ble usynliggjorte, de ble gjort til latter, informasjon ble tilbakeholdt, de ble fordømt og påført skyld og skam. Fordi de ville løpe. Like langt som gutta. Men gutta boys definerte hvorvidt kvinner kunne løpe langt, ja hvorvidt de egentlig kunne løpe i det hele tatt.

For det var denne knallharde etappen opp til Besserud som virkelig var bøygen. Det er jo virkelig skummelt for damer å løpe hele 2 kilometer. Det har jo alltid vært kjempeskummelt å la kvinner få lov til å delta i noe som fører til svetting og sikling. Friidrett for kvinner stod ikke på programmet i Olympiske Leker før i 1928, men de fikk ikke lov til å løpe mer enn 400 meter, altså en runde rundt banen. IOC hadde problemer med å se utmattede kvinner, så noe lengre distanse kom ikke på tale før i 1960. Enten har kvinner blitt bedre til å løpe med åra, eller så har IOC kommet på bedre tanker helt av seg selv, for i 1972 fikk de endelig lov til å løpe 1500 meter, og jaggu var det noen som skjønte at kvinner også kunne løpe maraton og lot dem gjøre det fra 1984.

Men allikevel settes det opp hinder for hvor langt kvinner kan løpe eller gå på ski eller skøyter i forhold til menn. Hvorfor går ikke damene 50 km på ski? Jeg er ganske sikker på at sterke og trente kvinnekropper kunne klart det. Slik jeg også er sikker på at mang en mann jeg kjenner ikke kan klare å komme seg gjennom en 7 km orienteringsløype.

En kropp som tåler en fødsel, tåler lengre distanser. Banna bein.

(Kilder: Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975)

Illustrasjon: Gelbooru

Stikkord: blogg-greier, Dagen i dag, Reelle fakta, Småpolitiske innspill, Sport meg her og sport meg der

Om vi tok ut den ene pastillen i Lacrylpakken klarte vi å unnvære den ene kalorien som var å finne i esken. På den måten kunne vi spise flere Lacrylpakker daglig, om vi hadde lyst. Om søthungeren ble stoppet, er jeg ikke riktig sikker på, men det var i den tiden man følte at man skulle smale inn på sukkerforbruket, og Grete Roedes små lacrylpakker i ulike farger var på en måte en vei ut av forbruket. Sånn på dagtid. For når vi stod der på Leutenhaven på ettermiddagstid, eller nede i Olav Trygvasson, for å vente på bussen hjem, da fristet Narvesenkiosken. Melkeplettene fra Narvesen var noe annet enn svarte små pastiller uten smak og kalorier. For om vi spiste den Lacrylpakken og på en måte hadde fått i oss litt søtstoff, så var det noe ved melkepletten som trakk. Det å ta den på tunga, la den smelte langsomt. Jeg har siden den gang latt melkeplettene smelte på tunga oftere enn jeg har tatt ut den ene kalorien i Lacrylpakken.

Det er de nære ting. Det som egentlig hendte for lenge siden, den tiden man var ung og litt dum. Nå er man fremdeles ung, men dummheten er erstattet med litt mer livsvisdom, selv om dumskapen ligger der latent og klar til bruk.

Det var i de dager Diana giftet seg med Charles, og hennes kremkake av en brudekjole stod utstilt der nede i Olav Trygvasson, i en damekonfeksjon jeg aldri satte mine bein i. Jeg studerte denne kjolen og fant aldri ut hva som kunne få en ung dame, bare noen år eldre enn meg, til å ikle seg noe så utstudert tåpelig og gifte seg med en gammel fyr.

I de dager var det, og når jeg nå ser bilder fra en klassefest, en reunion, ser jeg noe dypt inne i ansiktene til disse menneskene, en likhet fra den gang da. Bak noen små rynker, bak noe gråstenkt, bak litt alderstillegg og måne, jeg ser at det er han, og han og henne.

Jeg ser at noen av dem har spist flere melkepletter enn lacryl siden den gang, noen av dem har kanskje giftet seg i kremkaker med gamle menn, jeg vet ikke. Jeg har ikke fulgt med, for jeg har vært vekke. Jeg vet jeg kan ha gått forbi mange av disse, forholdsvis unge mennesker, en vårdag på Nordre, når jeg har tatt turen hjemover. Noen har sikkert gått forbi meg også, selv om jeg ikke har forandret meg det spor. Tror jeg selv.

Det fjærne ble så nært, plutselig. Jeg opprettet en facebookkonto, og plutselig var jeg tilbake til dager på Katta. Og jeg kan kjenne melkepletten smelte på tunga.

Stikkord: Minner, Pludring, uvesentligheter

(Petunias ABC, runde 2, bokstav V)

Vi er ikke vant med dette på våre kanter av landet. Snø som har ligget siden like før jul. Kulde. Vinterveier. Skiføre. Skøyteis. Frost og istapper. Denne til stadighet høye blå himmelen. Sola. Sola som gleder og varmer, men som avslører støv og skitt i heimen. Det er ulempen. Men også den eneste.

Vinterlandskap. Vinteren har jeg tilbrakt i dette vinterlandskapet, og jeg har ikke ofret våren en tanke. Til tider har jeg ofret den dårlige bergensluften en tanke og tenkt litt på stakkarer som bor på Danmarksplass og der om kring, men ellers lever vi i våre egen lille vinterverden her nord i fylket. I deilige vinterlandskap.

Vinterlandskap, som i dag blir tema for denne runden i ABC. Jeg har forsømt hele leken i to måneder og hoppet over P, Q, R, S, T og U, og dermed blir det i dag et Vinterlandskap i Paradis, der man spør seg hvor man går, der man er del av en Raus vinter, søker Stillheten, er sammen med Turkamerater, ser på denne Underfulle vinter, som bare har vært Vakker.

Paradis

Quo vadis

Raus vinter

Stillhet

Turkamerater

Underfull

Vakkert

Stikkord: Natur, Ut på tur

David Jenkins – det var gutten sin det. Ikke at jeg noen sinne hadde hørt om mannen før sportsidioten en kveld inviterte meg på høydepunkter fra Squaw Valley på en av de mange tv-kanalene. Ingen høytidelig invitasjon riktignok, vi var på vei til å innta liggestilling, men OL-filmen fra 1960 ble plutselig interessant, og vi ble sittende.

David Jenkins, medisinstudent, og vinner av mennenes figure skating dette året. Da hadde han allerede vært ledende på dette feltet i fire år.

Kunstløp er så absolutt ikke yndlingssporten til sportsidioten, men han er lett å begeistre. Og jeg, kvinnen i hans liv, har alltid satt pris på sportsmenn med eleganse, om de danser på skøyter eller svinger seg gjennom portene i alpinløypa. Til og med jeg kan se elegansen i en pen scoring i fotball.

Det er så fint med OL. Man kan se på, eller man kan la være. Selv ser jeg så lite på TV ellers, at det bryr meg ikke om NRK har hele sendeflaten full av unyttige begivenheter fra Canada. Jeg vet bare at sportsidioten tilfører hjernen enda mer kunnskap, idiotikunnskap for det meste, men en vakker dag kan noe av det komme til nytte. Det at han ble sendt til nærbutikken på Hop i 1976 for å kjøpe kake da de trodde at Sten Stensen hadde vunnet 10 000 meteren i Innsbruck, men da han kom tilbake med kaken hadde Piet Kleine gått forbi, det sitter klistret. 14.50.59 er det eksakte tallet.

David Jenkins danser over isen i 1960 i smoking. Han ligner Fred Astair, elegant og lett på foten, spektakulære sprang og nydelige bevegelser. Skulle gjerne likt at sportsidioten av og til viste slike takter på dansegulvet.

Stikkord: fakta, Minner, Sport meg her og sport meg der

Jeg skrev under på en taushetserklæring en gang i forrige århundre. Mye sand har rent i havet siden den gang, etaten har skiftet navn og slått seg sammen med andre etater, jeg har vandret min vei for å prøve nye beitemarker, men den underskrifta mi den gangen, den gjelder ennå. Jeg har sikkert en kopi av papiret et sted i tørlene mine, men orker ikke lete, eller jeg kan også få en kopi ved å henvende meg til mitt moderkontor. Men jeg trenger ingen kopi. For som sagt; jeg skrev under, og det som foregikk innenfor kontorets fire vegger, eller hele etatens fire vegger, det ligger lagret i en kryptert fil i harddisken min, lukket og låst med sju hengelåser, og nøklene er ikke å finne før jeg eventuelt trår innenfor etatens vegger igjen, dersom de har en jobb til meg.

Jeg diskuterte taushetsplikt med en lærling i forrige uke. Som helsefagarbeider har han nå praksis i hjemmetjenestene og opplever stadig vekk at brukere spør og graver om andre brukere han har på arbeidslista si. “De er så nysgjerrige”, sa han, “men de har kanskje ikke så mye annet å holde på med om dagen, og da vil de gjerne høre sladder. Det er vanskelig å formulere seg riktig. Jeg må prøve å svare dem høflig når jeg sier at jeg har taushetsplikt, og derfor ikke kan fortelle utenforstående noenting.” En meget reflektert herremann, denne unge helsefagarbeideren, i ferd med å lære seg et yrke og pliktene som følger med yrket.

Så kom jeg opp i en diskusjon om taushetsplikt i Nav på Twitter i går. Det er da jeg ser hvor lett det er for enkelte å stå på utsiden av en arbeidsplass og fortelle hvordan saksbehandlere skal arbeide. Og det er da jeg også ser at mange ikke skjønner eller kjenner til omfanget av Navs arbeidsområde. Og ikke minst begynner jeg å lure på om noen vil oppkunstruere en problemstilling for å ha enda noe å skjelle ut Nav for. Gadd vite hvor man har det fra at Nav-kontorene har lemfeldig omgang med sensitive opplysninger.

Det startet med et spørsmål til @NAVnorge fra @MariasMetode. Hun ønsker å vite hvordan personopplysninger som gis saksbehandler beskyttes, hvem som har innsyn og hvordan innsyn registreres.
Jeg kunne ikke dy meg, og svarte at taushetsplikten var med på å regulere dette, at denne (for meg) varer livet ut, men at man ikke kan hindre at annen saksbehandler får innsyn i en sak, fordi det kan være greit å diskutere med andre. @NAVnorge svarte også at det først og fremst var taushetsplikten som regulerte dette, og at tilgang til systemene blir gitt til dem som må ha det for å utføre oppgavene.

MariasMetode lurer på hvordan rettssikkerheten er ivaretatt og hvordan systemene virker. Og selvsagt skal man få lov til å lure på det, og selvsagt bør man få svar på det. Foreløpig har NAVnorge forsømt seg på svarområdet.

For meg er taushetsplikt så naturlig og innarbeidet at jeg ikke tenker over det, annet enn om det skulle skje overtramp, eller som nå, når noen stiller spørsmål ved det. Jeg tenkte faktisk ikke mer over begrepet før @Sigrun_ kom med disse ord:

@spindellett Man kan da ikke bryte taushetsplikten bare fordi det oppleves greit å diskutere med andre. Fvl § 13.

Her står man altså på utsiden og forteller at man innenfor en etat ikke kan foreta faglige diskusjoner? Det kan gjerne henvises til Forvaltningslovens § 13, poenget er forøvrig at Arbeids- og velferdsforvaltningslovens regler om taushetsplikt på noen punkter er strengere enn forvaltningsloven. I rundskrivet til Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen – Hovednr. 30 Kap. 2 – Arbeids- og velferdsetaten, § 7 om taushetsplikt står blant annet at:

enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Arbeids- og velferdsetaten etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bosted og arbeidssted.

Dette er ikke tilfelle i forvaltningsloven, der fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted ikke blir oppfattet like strengt. Taushetsplikten er derimot ikke til hinder for at opplysninger skal være tilgjengelig for andre tjenestemenn innenfor etaten “i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker”. Det er da mine ord om faglige diskusjoner kommer inn i bildet. Man er ofte ganske ensom som saksbehandler fordi man har med et menneskes, ja kall det gjerne skjebne, å gjøre. Hva du foretar deg overfor personen er alfa og omega, både i tanker, ord og gjerninger. Hvis du da ikke skal få lov til å lufte tankene dine med en annen saksbehandler, eller teamet ditt, da er det fare på ferde. Man kan unngå feilvurderinger ved å la andre få ta del i en sak, men det er ikke dermed sagt at alt som kommer fram i en samtale mellom deg og bruker blir gjengitt for andre. Det er det generelle, så som bakgrunn for saken, nåværende ståsted og hva man har å velge av verktøy for å komme videre som blir tatt opp.

Nav har en helt klar policy når det gjelder beskyttelse mot innsyn og uautorisert bruk av systemene, og det er sikkerhetsmekanismer som hindrer slik bruk, inklusiv uautorisert pålogging, innsyn og endring av informasjon. Alle skal ha autorisasjon til ulike system, blant annet hadde ikke jeg tilgang på bidragssystemet fordi jeg ikke hadde det som arbeidsområde.

Alle brukere av systemer sjekkes før det blir gitt autorisasjon, forsøk på ugyldig bruk av informasjonsressursen skal loggføres, brudd på policy blir varslet om, logger blir jevnlig gjennomgått for å se om det har vært avvik.

Ellers er det jo slik at arbeidsbordet skal være fri for saker, dataskjermen skal være vendt vekk fra annens innsyn, arkivet skal ikke være i nærheten av publikumsmottaket, skriver og kopimaskin skal være i eget rom og publikum skal kunne snakke med saksbehandler uten at andre lytter. Kvalitetssikringssystemene setter krav til varsling og alarmering, som igjen er med på å forebygge trusler, håndtere sikkerhetsmessige hendelser som oppstår, og begrenser skader.

Alt dette finnes dokumentert, men jeg representerer ikke Nav, og ønsker ikke å gå etaten i næringen når det gjelder å fortelle om sine sikkerhetssystem. Jeg vet at de finnes, jeg har fortsatt tilgang på en del dokument fordi jeg har vært flink til å samle og har kontakter. Jeg vil med dette innlegget vise at man er på villspor dersom man tror at Nav tar lettvint på sikkerhet for brukerne.

Stikkord: nav, Reelle fakta

(Petunias ABC, runde 2, bokstav O)

Selv om jeg 1 januar i det Herrens år tjueti eller totusenogti (alt ettersom du vil følge Sylfest eller TV2) våknet med dundrende hodepine som skulle jeg ha vært ute for flatfyll natta i forveien, (noe jeg faktisk ikke var, ikke et fingerbøl alkohol har passert mine lepper på flere dager), er det all mulig grunn til å være mer enn optimist enn pessimist på klodens vegne. Jeg mener – disse dagene med kulde og snø kan da virkelig ikke være i slekt med global oppvarming og smeltende polis? Hva var det egentlig som skjedde i København disse førjulsdagene? Ikke vet jeg, men klimakrisen ser ut til å være løst akkurat nå, disse juledagene, disse første dagene inn i det nye året, og det på breddegrader der det stort sett pleier å komme vinter en fire fem ganger i løpet av sesongen, vintre som ligger et par dager for så å regne totalt vekk. Nå har det hvite lagt seg som et tykt teppe over land og strand, og den deilige kulden biter i kjakene, og vi kan finne fram skiene og gå på ski i lavlandet, vi som alltid må et stykke opp i fjellet for å finne dette vakre hvite. Her i våre rurale utkantsstrøk kjører vi på fine vinterveier og intet saltkorn ødelegger dette hvite slik det gjør inne i byen, der de salter på 20 cm snø, totalt mislykket brøyteopplegg disse bergenserne bedriver. Vi smører med blått og fyker avgårde innover. Mannen min er så optimistisk der han langer avgårde og venter seg vel smilende Hemingjenter med blåbærsuppe på Blankvannsbråten, til tross for at dette terrenget er femti mil og vel så det fra Nordmarka. Han sier forøvrig at jeg har penere skistil enn han. Selvfølgelig har jeg det. Jeg er trønder og pr. definisjon bedre til å gå på ski enn en bergenser. Jeg er forresten flinkere enn han til å svømme også. Men det er visst noe familiært og har ikke noe med svømmehud mellom tærne å gjøre.

Det er deilig å være litt optimistisk. Jeg må prøve å fortsette i den trenden. Det har nemlig gått litt opp og ned de siste par årene, og selv om det kanskje ikke synes på meg eller vises i det jeg skriver, så er det ikke alltid man føler seg helt på topp. Av og til er man nærmere gråten enn smilet, av og til skal det nesten ingenting til før det strømmer over. Men det har visst med hodepinen å gjøre, og den kommer av litt for lite søvn og litt for mye stress. Tror jeg.

Men likevel – jeg har det bedre enn mange. Jeg er takknemlig for det.

Mitt nyttårsforsett er å ta med meg optimismen og takknemligheten inn i det nye året, la det stå framst i tankerekkene mine og ikke la pessimisme uroe tankevirksomheten. Være glad for det jeg har.

Godt nytt år til dere alle.

Stikkord: Bildet, Dagen i dag, Natur, Ut på tur

The End.
Jeg prøvde å kvitre i 5 måneder. Jeg ble fulgt av 411 stykker til slutt. Selv avfulgte jeg den ene etter den andre og lot være å følge de som ville følge meg.

Hvem er vi på twitter? Er vi oss selv? Hvordan kan vi samtale med 140 tegn?

Jeg vet ikke. Jeg bare kjente at det var nok. Plutselig var det bare nok.

Jeg vet bare at jeg er meg selv i mitt liv og noe av det livet vil jeg dele her på bloggen min.

Noen av de jeg fulgte har også en blogg. Jeg kommer til å besøke de bloggene av og til og legge dem til i en oppdatert bloggrull her. Noen av twitrerne vil jeg nok også savne av og til, kanskje først og fremst @vidunderfull, @DagfinnNordbo og @fimreite. Og @radiohode2, min #twitterschærlihet.

Jeg ble ikke glad i Twitter. Og når jeg ikke blir glad i noe eller noen, så kommer det ikke til å bli noe savn heller. Blir det et savn, gjenoppstår jeg kanskje på nytt, da under eget navn.

Jeg har vært til stede. Jeg har prøvd. Jeg kan uttale meg om fenomenet. Twitter engasjerer, og det er vel ikke uten grunn at bloggposten min fra 30 januar 2009 Voksne damer kvitrer i vei, er en av de mest besøkte postene på denne bloggen.

Jeg forlater reiret og ønsker dere alle lykke til videre.

Stikkord: blogg-greier, Reelle fakta, twitter

(Petunias ABC, runde 2, bokstav N)

Om det var naturbestemt eller om det var ren tilfeldighet, det er det ingen av oss som vet. Det vi vet er at sorgen og gleden de vandre til hope, at vi ingenting kan gjøre når døden rammer, heller ikke når den rammer dyr. 11 åringen har opplevd sin hittil største sorg, og det på selveste julaften. Det å ikke lenger ha en kanin løpende rundt leggene, det er litt rart. Ingen liten kanin som kommer fram fra kroken og slikker fingrene dine, ingen liten kanin som legger seg til rette i armkroken for å bli kjælt med en stund. Det var slik en merkverdig stund, i ene øyeblikket en livlig kanin, dagen etter en kanin med et hjerte som banket saktere og saktere til hun til slutt trakk sin siste pust. Sorgen og gleden de vandre til hope, lykke og ulykke ganger på rad. Medgang og motgang hverandre tilrope, solskinn og skyer de følges og ad. Jorderiks gull er prektig muld. Himlen er ene av salighet full.

Stikkord: Minner

Det stunder mot jul, og desember har gått så fort, også i år, at mitt forsett med bloggposter hver dag fram til julaften, har gått rett vest. Jeg har rett og slett glemt å åpne lukene mine, tror jeg. Eller kan hende jeg ikke har hatt ork? Nei – sannheten er vel at det har skortet på tid, det å sette seg ned å skrive noe, for skriving og blogg skal være lystbetont.

Så hva adventskalenderen min har hatt av innhold den siste uken, det vet jeg ikke. Lukene vil forbli uåpnet.

I Luke 22, derimot, der finner jeg en hel liten Samlivskalender. En Samlivskalender i form av et dikt av Jon Hjørnevik. Samlivet settes jo stadig på prøve, og i disse juledager på en ekstra prøve, visst.   Hjørneviks lille dikt om kvinnen er både søtt og litt tankevekkende, og både kvinner og menn bør vel prøve å tenke på at man skal ha en dag etter julekvelden også.

Kvinner er som luker i ein julekalender,
eg er som eit barn med ivrige hender,
ein unge i sinn, den ivrige sorten,
som har rive opp luke tretten og fjorten.

Frå luke til luke, på jakt etter ein skatt,
luker vert opna og luker stengde att.
Det går fort i svingen, to luker ber nag,
eg opna luke nitten og tjue på same dag.

Eg har svikta luker, luker svikta meg,
til eg fann mi luke, eg passa til deg.
Eg opna den varsamt, for eg likte ho,
eg fekk det eg ville, eg slo meg til ro.

Det var luke tjuefire, herleg og sjelden,
for mannen i meg, var ho julekvelden.
Ho var luka i mitt liv, me passa i lag,
men så kom første og andre juledag.

Frå I Ein sofa frå Korea
- dikt i utsal av Jon Hjørnevik

Stikkord: advent, Mot jul, Pludring, Reelle fakta, undring

(Petunias ABC, runde 2, bokstav L og M)

To ganger i året kan du være sikker på å komme over et korps. 17 mai er bankers, og i dagene før jul vil du som regel alltid høre noen toner fra Jingle Bell, Rudolf og Vi tenner våre lykter når det mørkner. Sure, iskalde toner dersom korpset blir forvist til inngangsdøra, litt varmere toner dersom de får seg en plass innomhus. Kalde fingre som klamrer seg fast i instrumentet, lepper som stivner. Det er julemusikken som er på tur.

Er du 11 år og spiller tuba, kan det være du ser slik ut.

Er du 11 år og spiller tuba, blir du kanskje som eneste musikant tilbudt en stol også. Den eneste denne gangen fordi den andre tubasisten ikke var til stede.

Korpsene stiller opp med sin musikalske lagånd. Kanskje de tilbyr deg gløgg også, og da kan du ikke gå derfra før du har kjøpt et lodd eller ti for to kroner stykket, og kanskje er du faktisk så heldig at du vinner den broderte juleduken, eller kanskje en frosset kalkun som kan stå på nyttårsbordet ditt. Og korpset får litt publikum, og alle hjerter gleder seg.

Og etterpå. Etterpå kan korpset gå innomhus, aspirantene får klapp og heder, dirigent og instruktører får en julblomst, den avgåtte lederen får en litt større blomst, musikanter og søsken og foreldre sitter benket rundt bord. Og grøten kommer på bordet. Med hele tre mandler.

Så kan de gå hver til sitt, vel vitende om at det blir jul. Også i år.

—————————
(Dette var mitt bidrag i Petunias ABC-lek, og både bokstav L og M ble med denne gangen i Musikalsk Lagånd)

Stikkord: advent, Bildet, blogg-greier, korpsblogging, Mot jul, Musikk, Pludring